skolopendere – Store norske leksikon (original) (raw)
Skolopendere. Vanlig stor steinkryper (Lithobius forficatus).
Skolopendere er en klasse leddyr i underrekken mangefotinger. Til forskjell fra tusenbein og andre mangefotinger, som lever av planter og planterester, er skolopendere glupske rovdyr. De er viktige i jordbunnens økosystemer. Det er kjent cirka 3300 arter av skolopendere. De fleste lever i tempererte områder, mens noen av de største lever i tropene.
Faktaboks
Uttale
skolopˈendere
av gresk ‘tusenben’
Chilopoda
Bygning
Skolopendere har en dorsoventralt flattrykt kropp med et tydelig avsatt hode og en rekke kroppssegmenter. På de fleste kroppssegmentene sitter lange og tynne bein med seks korte ledd. Det bakerste beinpar er ofte forlenget, rettet bakover og fungerer som sanseorgan. Det første segment bak hodet er sterkt omdannet. Istedenfor føtter har det to spisse og kraftige giftklør. Klørne står i forbindelse med en giftkjertel ved basis av klørne eller inne i kroppen. Skolopendere varierer i størrelse fra 3 millimeter til 26 centimeter. Antall kroppssegmenter varierer sterkt, og fra 15 til 83 hos nordiske arter. I likhet med andre leddyr skifter skolopendere hud når de vokser. De fleste arter har færre segmenter som nyklekkete, og får flere med hvert hudskifte.
På hodet sitter et par langstrakte antenner med flere ledd eller segmenter. Mange arter har rader av punktøyne på siden av hodet, mens punktøyne mangler hos mange andre arter, for eksempel hos jordkrypere. Alle arter har kraftige munndeler, som består av et par overkjever og to par underkjever, dekket av et munnskjold helt forrest på hodet.
Levevis
Skolopendere er raske i bevegelsene. De er rovdyr og fanger andre virvelløse dyr med sine kraftige giftklør. Til deres byttedyr hører en rekke forskjellig insekter, som f. eks. små sommerfugllarver, sikader og biller, foruten edderkopper og midd. De store tropiske artene kan ta frosk og små mus. Giften fra kjertlene inneholder serotonin. Et bitt kan være smertefullt for mennesker, men går fort over. Skolopendere mister lett vann gjennom huden og foretrekker derfor fuktige habitater. De går på jakt om natten og holder seg skjult i jord og løv om dagen.
Formering
Skolopendernes indre kjønnsorganer munner ut i det bakerste kroppssegmentet. Hannen plasserer en pakke med spermier på marken, og hunnen tar den opp med vedheng på siste kroppssegment. Blant skolopendere vokter jordkrypere eggene sine, mens steinkrypere overlater dem til seg selv.
Arter
En av de vanligste artene i Norge kalles stor steinkryper (Lithobius forficatus), og tilhører ordenen Lithobiomorpha. Den lever blant løv og i kompost og kommer ofte inn i uthus og kjellere med høy fuktighet.
En annen gruppe av skolopendere er de såkalte jordkrypere, orden Geophilomorpha, som omfatter lange og tynne arter. Skogjordkryper, (Geophilus proximus), som blir 40 millimeter lang, og har 35 par bein, hører til en annen familie.
Husskolopender (Scutigera coleoptrata) er vanlig i Middelhavsområdene. Den sees på klipper og murer, og kommer ofte inn i hus. Husskolopendere blir 25–35 millimeter lange, har meget lange antenner, og femten par lange føtter som peker ut på siden av kroppen. Dens bitt er smertefulle for mennesker, men den gjør nytte ved å fange insekter i huset. Da bruker den beinene som en fangstkurv. Husskolopender er ikke funnet i Norge, men noen ganger i Sverige.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- G. Andersson, m.fl. (2005). Mångfotingar. Myriapoda. Nationalnyckelen. Artsdatabanken, Uppsala.
- R. Lokki, (red.). (2003). Virvelløse dyr. Dyr i verdens natur (Norsk utgave ved L. Sømme). Bertmark, Norge.
Faktaboks
Chilopoda
Artsdatabanken-ID
GBIF-ID