spiritualisme – Store norske leksikon (original) (raw)
Gottfried Wilhelm Leibniz (1646–1716) var en representant for filosofisk spiritualisme. Innen filosofi er spiritualisme beslektet med idealisme og rasjonalisme.
Spiritualisme er en metafysisk teori som går ut på at den absolutte virkelighet er av åndelig natur, og at den fysiske verden bare er dens ytre fremtoning.
Faktaboks
Uttale
spiritualˈisme
av latin ‘ånd’
Grunntanken i spiritualismen er at virkeligheten i en eller annen forstand er av åndelig karakter, det vil si immateriell. Mange filosofer, for eksempel Leibniz og Berkeley, var spiritualister i denne betydning.
I teologi
Spiritualisme er i teologi en lære som hevder at mennesket mottar den levende ånd (Den hellige ånd) umiddelbart fra Gud i sitt indre, og som mer eller mindre radikalt kritiserer kirkens ytre organisasjon.
Begrepet brukes om radikale reformatoriske retninger på 1500-tallet, se Thomas Müntzer og svermere.
Betegnelsen anvendes også om flere religiøse strømninger og retninger på 1800- og 1900-tallet influert av kristen mystikk og østlig religion og filosofi, for eksempel teosofi og antroposofi. Også en rekke nyreligiøse bevegelser rommer spiritualisme, for eksempel New Age. I moderne tid har spiritualisme ofte vært en reaksjon mot materialistisk og positivistisk naturvitenskap, blant annet som forsøk på å forsvare religionen og menneskets særegenhet og frihet.