Gottfried Wilhelm Leibniz – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Gottfried Wilhelm Leibniz

Gottfried Wilhelm von Leibniz

Uttale

lˈaipnits

Født

1. juli 1646, Leipzig, Det tysk-romerske rike (nå Tyskland)

Død

14. november 1716, Hannover, Det tysk-romerske rike (nå Tyskland)

Gottfried Wilhelm von Leibniz

1600-tallet kalles ofte «genienes århundre», og Leibniz fremstod som en av de største av disse.

Gottfried Wilhelm Leibniz var en tysk filosof og matematiker. Leibniz hadde en usedvanlig begavelse og var også aktiv som jurist, diplomat, historiker og teolog. Han står for ettertiden som en av Europas store filosofer, til tross for at hans mange andre gjøremål gjorde filosoferingen til noe av en leilighetsbeskjeftigelse. Han fikk aldri tid til å gi en samlet og systematisk fremstilling av sine filosofiske tanker; de kom til uttrykk i mindre verker og i den enorme korrespondansen han førte med fyrster og intellektuelle. Noen av hans viktigste bidrag til filosofien finnes i hans korrespondanse og ble først utgitt lenge etter hans død.

Liv

Leibniz var født i Leipzig og studerte i Leipzig, Jena og Altdorf, hvor han i 1666 tok en juridisk doktorgrad. Han tilbrakte storparten av sitt liv i blant annet politisk tjeneste hos diverse fyrster. i 1667–1673 gjorde han diplomatisk tjeneste hos kurfyrsten av Mainz, blant annet i Paris. Fra 1676 til sin død arbeidet han for hertugen av Braunschweig i Hannover som bibliotekar og historiker, men reiste i denne tiden stadig omkring i Europa. Han stiftet vitenskapsakademiet i Berlin.

På sine reiser ble han kjent med tidens ledende filosofer og vitenskapsmenn. Under et opphold i Paris i 1672–1676 traff han matematikeren og fysikeren Christiaan Huygens samt René Descartes' elever: jansenisten Antoine Arnauld og okkasjonalisten Nicolas Malebranche. I London ble han kjent med Isaac Newton og kjemikeren Robert Boyle. 1676 besøkte han tidens andre store filosof, Baruch Spinoza, i Haag.

Filosofi

Som filosof regnes Leibniz blant rasjonalistene og står for så vidt på linje med Descartes og Spinoza. Han avvek derimot fra begge disse på viktige punkter. Descartes opererte med to substanser, en åndelig og en materiell. For Spinoza var det bare én substans, som manifesterte seg under et åndelig og et materielt aspekt.

Leibniz mente at det materielle (det utstrakte) ikke kunne være noen egenskap hos substansen. Substansens, og dermed virkelighetens innerste vesen, måtte være et kraftprinsipp. Han antok så at det måtte være et uendelig antall substanser, som han kalte monader. Monadene var nærmest åndelige kraftsentre – en type sjeler med vekslende grad av bevissthet fra den livløse naturen opp til Gud, som var den høyeste monaden. Monadene hadde ingen utstrekning, de var udelelige og uforgjengelige.

Leibniz var enig med Descartes og Spinoza i at substanser ikke kunne påvirke hverandre. For å forklare at tingene tilsynelatende påvirker hverandre, fremsatte han læren om den preetablerte harmoni. Gud har én gang for alle skapt universet slik at alle ting i det fungerer som om det var vekselvirkninger mellom dem. Det er som et uendelig antall klokker som går likt, ikke fordi de er forbundet med hverandre, men fordi de er synkronisert av urmakeren – det vil si Gud.

Leibniz var også opptatt av teologiske problemer og særlig av beviser for Guds eksistens. Hans verdenssyn var optimistisk: Gud har skapt verden som den beste av alle mulige verdener. Det er utenkelig at Gud, som er allgod og allmektig, ikke skulle ha valgt å skape den beste av alle mulige kombinasjoner av monader. Dette argumentet har vakt beundring hos noen og spott hos andre. Bertrand Russell, som selv var en betydelig Leibniz-forsker, har lagt til: «Den beste av alle mulige verdener, og hver ting i den, er et nødvendig onde.»

Logikk

Sin kanskje viktigste innsats som filosof gjorde Leibniz med et av sine første arbeider, De arte combinatoria fra 1666 som var inspirert av filosofen og dikteren Ramón Llull (1235- 1316). Her drøfter han betingelsene for et allmenngyldig universaltegnspråk (characteristica universalis) – det vil si et logisk tegnspråk som kunne brukes til å formulere en altomfattende, eksakt vitenskap. Dette var det første tilløpet til moderne symbolsk logikk, og selve ideen ble ikke gjenopptatt før 200 år senere av George Boole. Gjennom sitt arbeid med dette er Leibniz blitt en av de store i logikkens historie.

Hans filosofiske hovedverker er:

Matematikk

Leibniz arbeidet både med geometri og ligningsteori, men som matematiker er han mest berømt for sine grunnleggende arbeider innen differensial- og integralregning. Newton behersket uten tvil grunnprinsippene for infinitesimalregningen før Leibniz, men Leibniz var den første til å publisere en mer systematisk teori. Dette skjedde i 1684 og 1686 i tidsskriftet Acta Eruditorum. Hans betegnelser er gjennomgående blitt de alminnelig brukte på dette området av matematikken.

I cirka 1700 begynte den langvarige og bitre prioritetsstriden om oppdagelsen av infinitesimalregningen. Diskusjonen ble stort sett ført av tilhengere av de to matematikerne. Begge disse avviste på det kraftigste beskyldninger om plagiat, og senere gransking av brev og etterlatte papirer bekrefter Leibniz' og Newtons oppdagelser som uavhengige av hverandre.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer