tiende – Store norske leksikon (original) (raw)
En form for tiende var vanlig i de fleste kristne land. Bildet er et tresnitt fra 1400-tallet som forestiller bønder (til høyre) som kommer med varer de betaler som tiende til kirkens menn.
Tienden ble oftest betalt i naturalytelser fram til 1800-tallet. Folk måtte gi fra seg en tiendedel av avlingen. Vi vet ikke så mye om hvordan tienden ble samlet inn i tida før det ble vanlig å betale med penger; det kan ha vært noe folk gikk til presten med (selv om dette romantiske maleriet fra 1865 neppe er helt realistisk), eller noe presten selv var med og høstet.
Tiende var en fast kirkeskatt som bestod av en tiendedel av gårdens totale avling. Denne formen for skatt ble tidligst brukt i Mesopotamia og er også nevnt i Det gamle testamentet. I Norge ble tiende innført tidlig på 1100-tallet og avskaffet i 1918. Tienden ble opprinnelig innbetalt i naturalytelser, men ble ble etter hvert erstattet av en avgift i penger, lovfestet i 1801.
Faktaboks
av norrønt tí und, fra latin decima (pars), ‘tiendepart’
Også kjent som
engelsk tithe
Historikk
Det ble ført oversikt over hva som ble betalt. Tienderegnskap for Romsdals len, 1607–1608.
I Norge ble tienden innført under Sigurd Jorsalfars styre. Innføringen førte til en omorganisering av kirkene i Norge. Mens enkelte kirkelige handlinger, som dåp og ferming, utelukkende ble gjennomført i hovedkirkene i den tidlig kristne kirken, ble nå forskjellene mellom kirkene ble jevnet ut, fordi kravet om tiende gjaldt alle gårdene knyttet til hver enkelt kirke. Innføringen av tiende krevde fastere inndeling mellom sognene. Etableringen av den norske kirke som egen kirkeprovins faller sammen med at kirken krevde at prinsippet for ansettelse av prester måtte bli likt over hele landet.
Tienden i middelalderen var delt i fire deler: kirken, presten, biskopen og de fattige skulle få like deler. Den delen av tienden som ble gitt til de fattige, ble kalt bondelut. Etter reformasjonen i Norge i 1536–1537 ble det bestemt at bondeluten skulle oppheves, og tienden skulle deles i tre i stedet. Dette vakte sterk motstand blant de fattige bøndene. I tiårene framover vekslet kongemakten mellom å gi etter for bøndenes krav og å gjøre det kirkeordinansen krevde. Ved inngangen til 1600-tallet var tredelingen av tienden gjennomført i størstedelen av Oslo og Bergen stift. I Trondheim og Stavanger hadde kongen måttet rette seg etter bøndenes krav, slik at tienden fortsatt ble delt i fire.
Christian 5.s lov i 1687 fastsatte at tredelingen av tienden var en landsnorm, men den påfølgende kirkestriden under Frederik 4. medførte at kirketiende etter hvert ble sterkt endret eller helt avskaffet. Etter hvert som pengehusholdningen gjorde sin inntreden, ble også naturalytelsene erstattet av en uforanderlig pengeavgift. Dette forholdet ble lovfestet i 1801. På 1800-tallet ble det diskutert flere ganger hvorvidt tiende skulle fortsette å være en heftelse på grunneiendom. Lov om kirker og kirkegårder i 1897, iverksatt fra 1918, avskaffet kongetiende og kirketiende.
Prestetiende, som en fast avgift til sognepresten (jordavgift), bestod fram til 1939 (Lov om innløsning av jordavgifter, løs landskyld, jordbruksrettigheter og beslektede avgifter).