tre – Store norske leksikon (original) (raw)
Mye av biomassen i et tre finnes i greiner og røtter. Trestammen til en furu utgjør bare 60–65 prosent av den samlede biomassen til treet. Røttene utgjør 10–20 prosent. Greiner 10–15 prosent.
Tre. Krymping i trevirke av gran når fuktigheten avtar. Øverste kurve viser volumkrympingen i prosent av volumet til ferskt trevirke med fuktighet 30 % (punkt A). For de øvrige tre kurver er krympingen likeledes angitt i forhold til utgangspunktet A. Av det grafiske bildet ser vi at krympingen i trevirkets lengderetning (aksialt) er meget liten. Videre er krympingen langs en radius (radialt) betydelig mindre enn langs omkretsen (tangentialt). Av de to midterste kurvene kan man slutte at et bord som er skåret ut av en stamme parallelt med margen (B), vil krumme seg når bordet tørker, fordi yten krymper seg mer enn kjernesiden (C). Er bordet skåret ut radialt (D), vil tykkelsen av bordet avta fra sentrum, men det blir ingen krumning (E). Både bord B og D vil krympe i bredden, bord B mest. Krymping fører til at tømmer som tørker får langsgående sprekker.
Tre. Styrke parallelt med fibrene hos granvirke ved varierende fuktighet. Kurvene viser at granvirkets styrke mot trykk, bøyning og strekk er maksimal når trefuktigheten er under 10 %. Vi ser også at trevirkets styrke er atskillig større ved strekk enn ved trykk.
Er en vekstform som betegner en høyreist, langlevd plante med én hard, forveda stamme der greinene ofte sitter et stykke over bakken. Trær har en artsavhengig arkitektur og form på stamme og greiner, og på bladenes utforming. I miljøer med nok næringstilgang og lite stress har trær et stort konkurransefortrinn om sollys til fotosyntesen.
Vekstformen har oppstått flere ganger i livets historie. Tre finnes som bartrær hos de nakenfrøa plantene og som løvtrær hos de dekkfrøa plantene.
Trær spiller en stor rolle i karbon- og vannkretsløpet på Jorda. Trær danner skoger, som er et av jordens viktigste økosystemer og levested for en rekke andre arter.
Utvikling av tre
Treet som vekstform oppstod trolig for første gang i tidlig midt-devon. Senere har vekstformen oppstått flere ganger uavhengig i ulike plantegrupper og finnes i dag i mange karplantegrupper. Det finnes rundt 60 000 trearter på Jorda. I Norge vokser det rundt 30 viltvoksende treslag.
Treet vokser i hele levetiden. Hver vår eller vegetasjonsperiode vokser det ut et nytt årsskudd. Toppskuddet øker stammelengden, mens sideskuddene utvikler seg til grener.
Busker og trær
Tre skiller seg fra busker ved at treet oftest bare har én enkelt stamme som kommer opp fra jorda. Treet blir vanligvis høyere enn en busk. Det er likevel ikke helt klare skillelinjer, og noen arter, for eksempel einer, kan ha vekstform som både busk og som tre.
Struktur
Tre. Et stykke av en bjørkestamme, skjematisk. Den ytre del av barken, som hos bjørk er lys og kalles never (A), består av døde og luftfylte korkceller. Her og der er det utviklet porer som etter hvert blir trukket ut til mørke striper (B) på tvers av stammen når bjørka vokser. Innenfor neverlaget ligger innerbarken (C). Den er brun og består for en stor del av sammenklemte, døde celler. Mellom barken og veden (D) ligger kambiet (sevjelaget), et tynt lag hvor cellene særlig om våren er i livlig deling. Under delingen blir det langs innsiden av kambiet avsatt rørformede celler som blir avstivet med vedstoff. Langs utsiden blir det avsatt silrør. Veden som dannes om våren er løs og lys, ut på sommeren tett og noe mørkere. Området fra ett mørkt felt til det neste kalles en årring. I et lengdesnitt av en stamme ser man årringene som tilnærmet parallelle striper.
Trevirket er oppbygd av celler som har forskjellig utforming etter den oppgave de skal fylle.
Det er 3 hovedgrupper av cellevev:
Grunnvev
Grunnvevet består av parenkym som kan utføre fotosyntese eller fungere som lagringsceller. Til grunnvevet hører også styrkevev i form av kollenkym som er levende celler ,og sklerenkym som er døde celler i form av lange fibre eller eller mer isodiametriske sklereider, også kalt steinceller. Margstråler er rekker av levende transportceller med parenkym som går radiært i treet på tvers av årringene.
Ledningsvev
Ledningsvev som består av vedvev (xylem) som frakter vann og mineralnæring fra jorden opp i treet, og silvev (floem) som frakter fotosynteseprodukter opp og ned i treet.
Vedvevet består av smale og lange trakeider (hos bartrær) og vedrør (kar ) satt sammen av vedrørselementer (hos løvtrær) som er vanntransporterende celler. Veden i løvtrær inneholder også trakeider. Både trakeider og vedrørselementer som danner vedrør er døde celler med sekundærvegger i form av ringer, spiraler eller nett. Det er rikelig med porer i celleveggene, og celleveggene inneholder lignin. Hos bartrær er det en egen type porer i celleveggene kalt linseporer. Vedvevet fungerer også som styrkevev med mekaniske celler eller vedceller, som avstiver treet. Trakeider og vedceller kalles også fibre. Av bartrærnes ved er storparten bygd opp av trakeider med en fiberlengde på 3–5 mm. Løvtrærne er mer uensartet oppbygd og fibrene er vanligvis kortere, 1–1,5 mm.).
Silvevet består av silrørselementer som danner silrør. Ved siden av silrørene ligger følgeceller som deltar i inn- og utlasting av fotosynteseprodukter i silrørene. Bartrær har ikke silrørselementer, men mer primitive silceller, og i stedet for følgeceller er det albuminøse celler. Mesteparten av veden og den levende innerbarken med silvev har sekundært opprinnelse fra et vekstlag mellom barken og veden, et vaskulært kambium, som gir sekundær tykkelsesvekst.
Hudvev
Hudvevet på et tre, den mer eller mindre døde ytterbarken, kalles korkhud (periderm) og blir dannet fra et korkkambium, et vekstlag i ytterbarken.
Avhengig av om korkkambiet kan følge med i tykkelsesveksten, som hos bøk, så blir ytterbarken relativt glatt. På eldre stammer dannes det i stedet nye korkkambier på innsiden av det gamle som derved sprekker opp og danner skjellbark eller skorpebark. I barken er det korkporer (lenticeller) som sørger for gassutveksling med cellene inne i stammen. Korkporene gir karakteristiske streker eller prikker i barken. I en flaskekork som kommer fra barken fra korkeik kan man se korkporene som brune streker, og det er også mulig å se årringene i korken.
Årringer
Trær som vokser i områder med vekslende årstider med vinter eller tørkeperioder får årringer i veden.
Årringene er sammensatt av vårved som består av celler med relativt stor diameter og tynne cellevegger, og deretter følger sommerved og høstved hvor cellediameteren blir mindre og celleveggene blir tykkere. Overgangen mellom vårved og høstved sees som årringer. Hos mange trearter kan eldre trær innerst ha kjerneved eller malme, som består av mørk, død ved, ofte innsatt med stoffer som hindrer råte, og utenom er det en ring av levende ved, yten.
Kvae hos bartrær
Kvaerike bartrær som gran og furu har kvaeganger (harpikskanaler) både i vedens lengde- og radiærretning og i barnålene. Harpikskanalene er avstivet med styrkevev (sklerenkym) og på innsiden av kanalen er det epitelceller som skiller ut en blanding av terpenoider (kvae) som beskytter treet mot infeksjoner ved sårskader.
Kjemisk sammensetning
Veden består av ca. 40 % cellulose, ca. 25 % hemicellulose og 20–30 % lignin, mens resten er forbindelser som harpiks, garvesyre, fett m.m. I samsvar med denne fordelingen består vedens tørrstoff av 50 % karbon, 43 % oksygen, 6 % hydrogen og 1 % nitrogen og aske.
Cellulosen er oppbygd av glykoserester og har formelen (C6H10O5)n. Glukose bundet sammen i beta-1,4-bindinger. n kalles gjerne cellulosens polymerisasjonsgrad og ligger hos nativ granved på ca. 3500. Molekylenes langstrakte form har stor praktisk betydning. Disse trådformete celleulosemolekylene ligger nemlig ordnet i bunter, såkalte miceller, som igjen danner de større enhetene, cellulosefibrillene som fiberveggen er oppbygd av. Fiberveggen omslutter et indre hulrom, lumen, og de enkelte fibrer er «kittet» sammen til en vedstruktur ved et tynt sjikt som kalles midtlamellen. Hemicellulosen er også polysakkarider, men med kortere molekyler enn cellulose, og andre typer sukker enn glukose, f.eks. arabinose, xylose, og mannose. Polymerisasjonsgraden er således sjelden mer enn 300. Den tredje hovedkomponenten lignin er også en høypolymer oppbygd av fenylpropionsyrederivater, og sannsynligvis kjemisk bundet til cellulose og hemicellulose. Mengden av de tre komponentene kan variere mye i veden.
Egenskaper
Fibrene ligger som rørstumper, stort sett i treets lengderetning. Yteveden sørger for vanntransport til kronen, og har vannfylte celler. Kjerneveden er satt ut av funksjon og har luftfylte celler. I fersk ved er derfor yteveden tyngre enn kjerneveden. Når trevirke tørker, forsvinner vannet i cellerommet først, uten at dette påvirker treets dimensjoner. Går tørkingen lenger enn til dette nivå som kalles fibermetningspunktet (ca. 30 prosent fuktighet), vil det resultere i at celleveggen og dermed trestykket krymper. Tilsvarende vil det svelle om det tar opp fuktighet. Se likevektsfuktighet. Disse dimensjonsendringer ved varierende fuktighet er årsak til en rekke problemer ved anvendelsen av tre, men bevegelsene kan i de fleste tilfeller forutberegnes, se diagram.
Tre er i forhold til sin vekt like sterkt som godt stål. Styrkeegenskapene for feilfritt tre er først og fremst bestemt av celleveggenes tykkelse. Tungt tre er derfor sterkere enn lett tre under forutsetning av at fuktigheten er lik. Tre er ellers sterkere jo lavere fuktigheten er.
I konstruksjonsdimensjoner vil trevirkets styrke være redusert av kvist og andre virkesfeil, og er gjerne sortert i styrkeklasser på basis av slike virkesfeil.
Treets holdbarhet i tørr tilstand er meget god (for eksempel i stavkirker fra middelalderen), under forhold der det er gunstige vilkår for sopper, insekter og sjødyr (pælemark, pælekreps) kan det brytes ned temmelig raskt dersom det ikke er spesialbehandlet, se treimpregnering. Treet har en rekke andre særpregede egenskaper, både fordelaktige og mindre fordelaktige. Spesialegenskaper for bestemte formål kan man også ofte finne ved å velge bestemte treslag der de ønskede egenskapene er til stede i utpreget grad.