zebu – Store norske leksikon (original) (raw)

Zebu er en art i oksefamilien, en meget gammel tamkvegart, som sannsynligvis stammer fra India. Den regnes ofte som en underart av storfe (Bos taurus).

Faktaboks

Også kjent som

zebufe, sebu, pukkelokse, Bos indicus (som egen art), eller (som underart)

Vitenskapelig navn

Bos taurus indicus

Beskrevet av

Carl von Linné, 1758

Zebuen har en karakteristisk pukkel over skuldrene, en stor hudfold på halsen, og som regel store hengende ører og kraftige horn. Hodet er langt med smal panne. Zebukveg har som regel en stålgrå farge, ofte mørkere på forparten. Det finnes imidlertid mange ulike fargevarianter; i alt forekommer zebukveg i over 30 varianter. Generelt er indiske zebuer meget lyse, de afrikanske er mørkere, av og til flekkete eller helt svarte.

Zebuen blir holdt som husdyr både på grunn av melken, kjøttet og huden, og blir dessuten mye brukt som trekkdyr. Den regnes som et hellig dyr i India innen visse trosretninger, og vandrer fritt omkring, og blir da verken melket eller slaktet. Zebu forekommer i tropiske og subtropiske strøk i Asia og Afrika. Den er også innført flere steder i verden, særlig dit indiske bønder har utvandret.