Christian 7. – Danmark og Norges konge 1766–1808 – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Christian 7.

Christian VII, Kristian VII, Kristian 7.

Født

29. januar 1749, Christiansborg slott, København, Danmark

Død

13. mars 1808, Rendsborg, Slesvig (nå Rendsburg, Tyskland)

Begravelsessted

Roskilde domkirke

Virke

Dansk-norsk konge

Familie

Foreldre: Kong Frederik 5. (1723–1766) og dronning Louise (1724–1751).

Gift i 1766 med sin kusine Caroline Mathilde av Storbritannia (1751–1775), datter av Frederick Louis, prins av Wales (1707–1751) og Augusta av Sachsen-Gotha (1719–1772); ekteskapet oppløst i 1772.

Far til Frederik 6. (1768–1839).

Christian 7.

Christian 7. var dansk-norsk konge i 42 år, men på grunn av psykisk sykdom, som brøt ut allerede i ungdomsårene, tok han ikke særlig aktivt del i statsstyret.

Christian 7. var dansk-norsk konge i perioden 1766–1808. Han var sønn av Frederik 5. og dronning Louise. Christian var konge i Danmark-Norge i 42 år, men på grunn av psykisk sykdom som brøt ut allerede i ungdomsårene, tok han ikke særlig aktivt del i statsstyret.

I 1769 ble Johann Friedrich Struensee utnevnt til kongens livlege. Struensee vant kongens tillit og fikk dermed stor innflytelse, etter hvert også i statsstyret. I tillegg ble han dronning Caroline Mathildes elsker. Da geheimestatsminister Johan Bernstorff ble styrtet i september 1770, overtok Struensee mye av makten. Christians sykdom ble stadig mer fremtredende. Han gav viljeløst sin underskrift når det ble forlangt, blant annet til statskuppene i 1772 da Struensee ble fjernet fra makten, og i 1784 da kronprins Frederik overtok styret ved et statskupp.

Christian ble likevel sittende på tronen til han døde, ikke lenge etter det britiske angrepet på København under Napoleonskrigene. Etter bombardementet i 1807 ble kongen evakuert til arméhovedkvarteret i Rendsborg, hvor han døde av slag 13. mars 1808, 59 år gammel.

Kongen satte aldri sine ben i Norge, og hans regjeringstid har heller ikke satt særlige spor etter seg i landet.

Barndom og oppvekst

Christian 7. som barn

Christian 7. hadde en vanskelig oppvekst. Moren døde da han var tre år gammel, og han fikk aldri noe godt forhold til stemoren. Hans lærer og oppdrager var svært streng og opptatt av disiplin. I tillegg viste han fra ungdomsårene tegn på schizofreni, og hans seksuelle interesse for andre gutter ble sett på som unaturlig.

Christian 7. var kronprins fra fødselen av, og dermed forutbestemt til å bli Danmark-Norges eneveldige konge. Etter tronbestigelsen skulle han i henhold til Kongelovens artikkel 2 aktes og æres som «det ypperste og højeste Hoffved her paa Jorden». Hans far Frederik 5. var alkoholisert, og regjeringsmakten ble utøvd av geheimerådet. Moren, Louise av Storbritannia, var svært populær, men hun døde allerede i 1751, da kronprinsen var tre år gammel. Frederik 5. giftet seg raskt om igjen, og forholdet mellom kronprinsen og hans stemor, dronning Juliane Marie, ble aldri godt.

Kronprins Christian hadde fra 1755 eget hoff, med den senere greve Ditlev Reventlow som hoffmester. Reventlows oppdragelsesmetoder har blitt sterkt kritisert, da han hadde stor tro på disiplin og lydighet. Han tillegges imidlertid ikke lenger skylden for kronprinsens senere utvikling av psykisk sykdom. Kronprinsens lærere la stor vekt på innlært kunnskap og mindre på personlig utvikling. Imidlertid var man opptatt av å gi Christian det man kalte en «europeisk oppdragelse», og han var den mest språkmektige av enevoldskongene, noe som etterlater et inntrykk av at utdannelsen ikke var så dårlig som det tidligere har blitt fremhevet. Hans fransklærer var sveitseren Élie Salomon François Reverdil (1732–1808), som later til å ha hatt gunstig innflytelse på eleven. Han forsøkte å forme kronprinsen slik at han kunne bli en reformvennlig regent.

Christian var liten av vekst og spinkel, men velskapt, og han kunne opptre med stor verdighet. Han ble tidlig regnet som svakhelset. Samtiden la sterk vekt på at han svekket helsen ved det man mente var unaturlige laster, som han skulle ha lært av en pasje og en kammertjener. Flere personer ved hoffet hans ble sendt bort, da de skal ha vakt kronprinsens seksuelle interesse. Han var utvilsomt tiltrukket av sitt eget kjønn. Kronprinsens masturbasjon var et problem, som omgivelsene forgjeves forsøkte å undertrykke. Hans seksuelle virksomhet ble senere brukt som forklaring på hans psykiske sykdom. Kronprinsen kunne være svært åndsfraværende og viste tidlig avvikende oppførsel. Han ble imidlertid lenge regnet som godt begavet og svært lovende.

Regjeringstid

Scene fra Christian VIIs hoff malt av Kristian Zahrtmann i 1873.

I 1769 ble Johann Friedrich Struensee utnevnt til kongens livlege. Struensee vant kongens tillit og fikk dermed stor innflytelse, etter hvert også i statsstyret. I tillegg ble han dronningen Caroline Mathildes elsker. Scene fra Christian 7.s hoff malt av Kristian Zahrtmann i 1873. Maleriet viser Struensee og Caroline Mathilde ved spillebordet og Christian 7. som morer seg med en papegøye.

Ved farens død 14. januar 1766 ble Christian 7. Danmark-Norges konge, knapt 17 år gammel. Han tok valgspråket Gloria ex amore patriae (latin ’I kjærlighet til fedrelandet vil jeg søke min ære’). Han beholdt farens rådgivere, og Johan H. E. Bernstorff fortsatte som den fremste av geheimerådene. Kongens sympatier og antipatier var imidlertid ustadige, og han skal ha vist glede når fremtredende personer fikk avskjed, uten at man nå lenger tillegger ham større personlig initiativ ved avskjedssakene. Etter tronbestigelsen utnevnte kongen fransklæreren Reverdil til kabinettssekretær. Det ble utformet et kongelig memorandum som begrenset stavnsbåndet og hoveriet, og et annet som førte til nedsettelse av Landbokommisjonen, som fikk stor betydning for frigjøringen av de danske bøndene. Etter en hoffintrige ble imidlertid Reverdil landsforvist.

Ekteskap

Scene fra Christian 7.s hoff

Christian ble også offisielt utlagt som far til prinsesse Louise Augusta (1771–1843), men det er mest sannsynlig at hun var datter av dronningens elsker Johann Friedrich Struensee. Scene fra Christian 7.s hoff malt av Kristian Zahrtmann i 1881. Dronningen med Louise Augusta på fanget. Struensee leker med den lille jenta som trolig var hans datter, mens kongen sitter i en stol ved siden av.

Christian ble i 1765 forlovet med sin kusine, prinsesse Caroline Mathilde av Storbritannia og Irland, søster av kong Georg 3. Vielsen fant sted ved stedfortreder i London 1. oktober 1766. Kongeparet møtte hverandre for første gang i Roskilde 2. november, og ble personlig viet i Christiansborg slottskirke seks dager senere. Deres eneste sønn, den senere kong Frederik 6., ble født i 1768. Christian ble også offisielt utlagt som far til prinsesse Louise Augusta (1771–1843), men det er mest sannsynlig at hun var datter av dronningens elsker Johann Friedrich Struensee.

Utagerende festing

Forholdet mellom ektefellene ble hurtig dårlig, og kongen behandlet dronningen på en lite tiltalende måte. Han kunne blant annet være svært sarkastisk, og dette gikk ut over ministre, tjenere og ektefellen. Etter en periode kom det til et brudd mellom ektefellene. Ekteskapet var blitt fremskyndet, da man håpet at dette ville få kongen til å endre sin oppførsel, men resultatet ble det motsatte. Han ville nyte friheten og rase ut, som han selv sa, og i årene 1767–1768 konsentrerte han seg om dette. Han festet med unge offiserer og hoffmenn, og kongen og hans følge herjet rundt i København. De drakk på dårlige kneiper, og ofte var den eneveldige majesteten i slåsskamp med vekterne.

Det var i denne perioden Christian ble kjent med Anne Cathrine Benthagen (1745–1805), kjent som Støvlett-Cathrine eller Mylady, etter at hun hadde vært elskerinnen til den britiske ambassadøren. Hun hadde også vært alminnelig prostituert, men nå ble hun kongens faste ledsagerske under hans nattlige tokt rundt om i København. Det skal ha eksistert et sado-masochistisk forhold mellom Støvlett-Cathrine og kongen. Hun skal blant annet ha pisket ham, men det har vært antatt at de ikke hadde et ordinært seksuelt forhold. Hun fikk sterk innflytelse over kongen, og ministrene fryktet hennes politiske makt. De tvang derfor kongen til å forvise venninnen til Hamburg, hvor hun ble plassert i tukthuset. Kongen mistet etter dette noe av interessen for utsvevelser, men han fortsatte å interessere seg for Støvlett-Cathrine, selv når han ellers var helt sløv. Det ble derfor forbudt å nevne henne for ham.

Reiser

I perioden juni 1768–januar 1769 var kongen på reise i Tyskland, Nederlandene, Storbritannia og Frankrike. Ved hoffet var man engstelig for hva han kunne finne på under reisen, men han overrasket alle med å oppføre seg upåklagelig i offentlig sammenheng. Imidlertid oppviste han avvikende atferd privat. Dette gav seg utslag i hypokondri, sløvhet og dessuten raserianfall, hvor han ødela inventaret i rommene hvor han bodde. For øvrig hadde han fikse ideer, blant annet om at han var et forbyttet barn.

Johann Friedrich Struensee

Struensee og Brandt

Kong Christian 7.s livlege Johann Friedrich Struensee og oppasser Enevold Brant ble henrettet i 1772. Bildet viser kongens tegninger at Struensee og Brandt.

Kvartering

Johann Friedrich Struensee og vennen Enevold Brandt ble henrettet og kvartert, og kroppsdelene deres satt på steile og hjul. Teksten under bildet lyder «Forrige grev Iohan Frid. Struensee og grev Enevold Brandt forrestillet og afbildet po hiul og steyler d. 28. Aprill 1772.».

Kort før utenlandsreisen var Johann Friedrich Struensee blitt utnevnt til kongens livlege. Han opptrådte rolig og bestemt, og behersket kongens ulike stemningsleier. Etter at følget kom tilbake til København, ble Christians psykiske sykdom verre. Struensee isolerte ham på hans værelser, hvor han forsøkte å skaffe sin plagede pasient atspredelse av det rolige slaget, blant annet ved høytlesning. Han klarte også å få i stand en forsoning mellom kongen og dronningen.

Struensee vant kongens tillit og fikk dermed stor innflytelse, etter hvert også i statsstyret. I tillegg var han blitt dronningens elsker. Livlegen var flink til å gi Christian inntrykk av at det var kongen som bestemte. 15. september 1770 fikk Bernstorff avskjed, og Struensee overtok makten, noe han benyttet til å foreta omfattende reformer (opplyst enevelde). Han styrte ved hjelp av kabinettsordrer, hvor kongen underskrev det som ble fremlagt for ham. Fra 1771 signerte Struensee selv ordrene.

Christian forsvant inn i den psykiske sykdommen, men hans tilstand varierte sterkt. Han levde uvirksomt og retarderte til et barnslig nivå, og tilbrakte mye tid med lek. Hans viktigste lekekamerat var i lange tider en svart pasje. Dessuten var han nært knyttet til sin hund. Det gjorde sterkt inntrykk på omgivelsene at kongen under raserianfallene ødela inventar og vinduer. De offisielle måltidene var en prøvelse, hvor det forekom både voldelige og pinlige scener.

I 1770 ble greve Enevold Brandt (1738–1772) ansatt som kongens oppasser, og han refset kongen fysisk. Han gikk så langt at han prylte den psykisk syke monarken, noe som ved Struensees fall førte til at Brandt også ble henrettet, dømt for å ha lagt hånd på kongen. Fra 1771 var Christians gamle lærer Reverdil kongens tilsynsfører og selskapsmann.

Struensee hadde etter hvert lagt seg ut med så vel embetsverket som offiserskorpset, næringslivet og kretsen rundt enkedronning Juliane Marie (Christians stemor) og hennes sønn, arveprins Frederik. I januar 1772 lyktes det for arveprinsens sekretær, Ove Høegh-Guldberg, og enkedronningen å få kongen til å undertegne de nødvendige arrestordrer mot Struensee og Brandt. De ble dømt til døden for majestetsforbrytelse i april samme år, og etter henrettelsen ble likene kvartert og lagt på steile og hjul. Selv om kongen fungerte som en underskriftsmaskin, følte han seg periodevis presset, som da enkedronningen fikk ham til å underskrive dødsdommene.

Samtidig ble han skilt fra Caroline Mathilde på grunn av hennes forhold til Struensee. Hun ble forvist til Celle i Hannover, brorens tyske fyrstedømme, hvor hun døde i 1775.

Kronprins Frederiks statskupp

Enkedronning Juliane Marie og Høegh-Guldberg behersket deretter regjeringen til 1784, da kronprins Frederik gjennomførte et statskupp ved å få sin fars underskrift på de nødvendige dokumentene. Det ble besluttet at kronprinsen skulle kontrasignere alle kongelige ordrer, og dette gjorde det vanskeligere å benytte Christian for å gjennomføre eventuelle nye statskupp. Han fikk deretter mindre strengt tilsyn enn tidligere.

Sykdom og død

Christians psykiske sykdom er i ettertid diagnostisert som schizofreni, og han kunne ha øyeblikk hvor han opptrådte normalt. I disse periodene kunne han være vittig, og han kunne også oppføre seg som man forventet av en konge. Etter at britiske marinefartøyer bombarderte København i 1807 (flåteranet), ble kongen for sin sikkerhets skyld evakuert til arméhovedkvarteret i Rendsborg, hvor han døde av slag 13. mars 1808, noen dager etter at han hadde sett spanske hjelpetropper marsjere inn i byen. Den psykisk syke kongen trodde det dreide seg om en fiendtlig invasjon.

Ettertidens vurdering

Christian 7. er blitt vurdert som en svak konge som alltid lot seg lede av andre. Hans sykdom har utvilsomt gjort ham ute av stand til å regjere, men det sier noe om styrken i eneveldets system at riket kunne fungere godt med ham som eneveldig monark.

Kunstneriske portretter

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer