Frederik 5. – Danmark og Norges konge 1746–1766 – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Frederik 5.

Frederik V, Fredrik V

Født

31. mars 1723, Københavns slott, Danmark

Død

14. januar 1766, Christiansborg slott, København, Danmark

Begravelsessted

Roskilde domkirke

Virke

Dansk-norsk konge

Frederik 5.

Frederik 5. var dansk-norsk konge i perioden 1746–1766. Frederik 5. malt av Carl Gustaf Pilo.

Frederik 5. var dansk-norsk konge i perioden 1746–1766. Han var sønn av Christian 6. og Sofie Magdalene. Han fikk tysk oppdragelse, men stod fjernt fra farens strenge alvor og pietisme.

Frederik 5.s regjeringstid representerer et høydepunkt for det som har vært kalt «det byråkratiske eneveldet». Frederik viste større interesse for alkohol og utsvevelser enn for statssaker og politikk. Embetsmennene og byråkratiet fikk derfor arbeide uten å bli forstyrret av kongelige synspunkter og initiativer. Kongen sviktet sin oppgave, men for statsstyret behøver ikke det å ha vært noe tap.

Frederiks vennlige holdning, sjarmerende vesen og folkelighet gjorde at han ble meget populær og avholdt blant den jevne befolkning, selv om han ble sterkt alkoholisert og etter hvert fikk dårlig helse.

Makten lå hos en krets av høyadelige storgodseiere. Blant de fremste var Johan Ludvig Holstein, utenriksminister Johan Hartvig Ernst Bernstorff og kongens gode venn, overhoffmarskalk Adam Gottlob Moltke. Disse var sterkt opptatt av å holde Danmark–Norge utenfor de europeiske kriger og å fremme helstatens næringsliv.

Frederik var først gift med Georg 2.s datter Louise av England (død 1751, mor til Christian 7.), senere med Juliane Marie av Braunschweig, mor til arveprins Frederik.

Oppvekst og tidlig voksenliv

Interiør med kronprinseparret

I 1743 giftet kronprins Frederik seg med prinsesse Louise, datter av den britiske kongen Georg 2. De var da 20 og 19 år gamle. Frederik og Louise som kronprinspar, maleri fra 1868.

Frederik var vennlig og åpen av natur, og hadde i motsetning til sine foreldre, ikke problemer med å omgås andre mennesker. Faren, Christian 6., sørget for at han fikk en grundig og pietistisk oppdragelse. Alle prinsens lærere var tyskere, med unntak av en fransk fransklærer. Dansk lærte han derfor først å snakke i voksen alder. Den unge kronprinsen hadde en viss interesse for myntsamling, men ut over det viste han lite av kulturelle eller intellektuelle interesser. Derimot ble han tidlig interessert i jakt, slik som sin oldefar Christian 5., som også var godmodig, lite energisk og manglet boklige interesser. Frederik 5. er tillagt en uttalelse om at lyden fra jakthundene behaget ham mer enn italienernes sang.

Tronfølgerens begynnende utsvevende livsførsel skapte tidlig bekymring, men faren håpet at et godt ekteskap ville bli redningen. I 1743 giftet kronprins Frederik seg med prinsesse Louise, datter av den britiske kongen Georg 2. Hun var livlig og elskverdig, lærte seg fort å snakke dansk og ble meget populær blant folket.

Regjeringstid

Frederik 5.

Rytterstatue av Frederik 5. på Amalienborg slottsplass, utført av Jacques Saly.

I 1746 døde Christian 6., og den 23 år gamle Frederik 5. overtok tronen. Det nye kongeparet hadde en helt annen og utadvendt livsstil enn sine pietistiske og tilbaketrukne forgjengere. Alminnelige folk ble tatt imot på slottet, og det ble holdt aftenselskaper for de høyere rangklasser. Kongeparet reiste også rundt i landet og kom i god kontakt både med høy og lav. I 1749 foretok de den tradisjonelle norgesreisen.

Frederik 5. hadde fått avsmak på pietismen, og uttalte i 1746 at ånden ikke skulle underkastes noen innskrenkning i hans rike. Nå kunne man igjen drive teater og spille komedier i Danmark. Kongen var til stede ved oppførelsen av flere av Ludvig Holbergs komedier, og i 1748 innviet han et nytt teater på Kongens Nytorv, oppført med kongelig støtte. Kongehusets eksempel førte til at det utviklet seg en utadvendt og munter livsstil i København, der pietismen lenge hadde rådet.

Kjærlighetsliv

Kongen selv forble imidlertid den samme. Dronning Louise greide ikke å holde ham i tømmene, og han ranglet både på slottene og i Københavns tvilsomme strøk. Han hadde en mengde løse forbindelser og en fast elskerinne, «madam Hansen», som hvert år reiste til Fyn og fødte et barn. Kongen fikk til sammen fem barn med henne, like mange som med dronning Louise (men bare fire av dronningens barn vokste opp). Dronning Louise døde i 1751 i sin sjette barselseng, 27 år gammel. Et drøyt halvår senere giftet kongen seg igjen, denne gang med prøysserkongen Fredrik den stores svigerinne, prinsesse Juliane Marie av Braunschweig-Wolfenbüttel, og han fikk en sønn med henne året etter, arveprins Frederik.

Rådgivere

Adam Gottlob Moltke

Johan Hartvig Ernst Bernstorff

Som konge kunne Frederik 5. bare bli en gallionsfigur. Det var hans rådgivere, først og fremst Adam Gottlob Moltke, som utøvde kongemakten. Moltke, som var tysk av fødsel, ble i 1730 kammerpasje for den senere kongen, som da var sju år gammel. Frederik ble nært knyttet til Moltke, og da han overtok tronen i 1746, utnevnte han raskt Moltke til overhoffmarskalk. Dette var i utgangspunktet en ren hoffstilling, men Moltke fikk en helt annen maktposisjon, utenfor de ordinære styringsorganer, for kongen kunne ikke unnvære sin trofaste rådgiver Moltke i det daglige liv.

Moltke fikk høre om alt som foregikk på det politiske plan og kunne gi gode råd. Ministrene fant det derfor fordelaktig å snakke med Moltke om aktuelle saker, og statsrådet drøftet også gjerne sakene med Moltke før de ble lagt frem for kongen. Det gikk så langt at utenriksminister Johan Sigismund Schulin (1694–1750) i 1749 fikk beskjed om å la Moltke lese gjennom utenrikskorrespondansen, slik at han kunne bli oppdatert før sine samtaler med kongen.

Moltke fikk altså en helt spesiell maktposisjon, og innbyggerne henvendte seg ofte til ham når de ønsket å oppnå noe hos kongen. Moltke synes i liten grad å ha misbrukt sin posisjon. Han rådet kongen til å vise ministrene full tillit, og sakene gikk sin grundige gang gjennom byråkratiet. Kongen hadde på sin side full tillit til Moltke, og gjorde – klokt nok – aldri noe forsøk på å trekke sine svirebrødre eller andre tvilsomme elementer inn som rådgivere.

Utenrikspolitikk

En av kongens mest fremtredende ministre var den glimrende diplomaten Johan Hartvig Ernst Bernstorff, som overtok som utenriksminister i 1751. I perioden 1756–1763 herjet sjuårskrigen i Europa. Frankrike, Østerrike, Russland og Sverige kjempet mot Storbritannia og Preussen. Bernstorff greide å holde Danmark-Norge nøytralt, til tross for flere forsøk fra Storbritannia og Preussen på å dra riket inn i krigen på deres side. Men det gikk med store summer til å holde en stor hær på nøytralitetsvakt i Slesvig-Holstein de siste fem årene av krigen, og tusenvis av norske soldater ble utskrevet.

Nøytraliteten gav store fordeler for handel og skipsfart, men den store faren var at Danmark-Norge ble stående alene. Dette ble tydelig demonstrert da hertugen av Gottorp i 1762 ble keiser av Russland under navnet Peter 3. Han ønsket å gå til krig mot Danmark på grunn av den gamle konflikten om den gottorpske delen av Slesvig (se Frederik 4.). Russiske tropper i Tyskland ble sendt nordover, og ingen støttet Danmark-Norge. I København bestemte man seg, friskt nok, for å sende tropper til Mecklenburg for å møte russerne, og overraskende nok stanset russerne og begynte å trekke seg tilbake. Forklaringen var at Peter 3. var blitt myrdet ved en palassrevolusjon i St. Petersburg.

Kultur

Frederik 5. ble i samtiden ofte fremstilt som fredsfyrste, men også som kunstens og vitenskapens beskytter. Igjen var det rådgiverne som stod bak, og de var påvirket av hva som skjedde i utlandet. I 1754 ble det opprettet et dansk kunstakademi, og det var Moltke som var dets beskytter og president. På det litterære område var Bernstorff den sentrale skikkelse. Han sørget blant annet for at fremtredende utenlandske diktere og litterater, som Friedrich Klopstock, fikk komme til Danmark og leve av kongelige pensjoner og stipender. Det litterære liv ble også oppmuntret ved at det ble lempet på sensuren, og ved at det i 1757 ble stiftet et selskap som skulle fremme poesi og prosa og høyne den litterære smak, ofte kalt Det smagende Selskab.

I 1747, like etter at han var blitt konge, hadde Frederik 5. vært til stede ved innvielsen av Sorø Akademi, en undervisningsinstitusjon for adelige som, i motsetning til universitetet i København, var orientert mot moderne fag som politikk, levende språk og moral. Ludvig Holberg hadde skjenket sine gods og sin formue til dette formålet. Også andre gode formål ble ivaretatt i Frederiks regjeringstid. Like ved Amalienborg i København ble det i 1752 nedlagt grunnstein til et nytt hospital, som stod ferdig fem år senere. Det fikk navnet Frederiks Hospital og var det første sykehus i Danmark-Norge som ikke var knyttet til spesielle institusjoner for gamle og syke. Driften ble finansiert av overskuddet fra det norske postverket, som var meget betydelig.

Norge

Frederik 5.s norgesreise

Innskrift i fjell ved den såkalte Herregårdsbakken i Larvik, fra Frederik 5.s norgesbesøk i 1749. Tekst: Da kong Frideric den femte vaaget sig paa søe og vand, saadant Lawrvig aldrig glemte, hvor hand traadde først paa land, hele landets folke skare raabte da af hierte rod kongen stedse gvd bevare, som er stoer og eÿegod. Arriwerede hid til Norge den 28. maii, retovnerede til Dannemarck den ii iulii 1749.

I Norge skjedde det flere viktige ting i Frederik 5.s regjeringstid. Grensen til Sverige hadde alltid vært uklar, og etter lang tids forberedelse og en fullstendig grenseoppgang ble det inngått en grenseavtale i 1751. Som i Danmark ble nye skoleslag opprettet. De viktigste var Den frie mathematiske Skole (den senere Krigsskolen) i Christiania, som ble grunnlagt i 1750, og Bergseminaret på Kongsberg i 1757. Dette var landets to eneste teknisk-naturvitenskapelige undervisningsinstitusjoner, og Bergseminaret ble en forløper for det første norske universitetet.

Frederik 5.s siste regjeringsår ble en dramatisk tid i Norge. I 1762 var det innført en ekstraskatt som følge av de store utgiftene nøytralitetsvakten i Holstein hadde ført med seg. I Danmark kom ekstraskatten greit inn, men i Norge ble den en fiasko. Skatten vakte sterk motstand over store deler av landet, og høydepunktet var den såkalte «strilekrigen» i Bergen i 1765.

Sykdom og død

Også kongen opplevde noen turbulente år på slutten. Hans livsførsel ble verre og verre, og han gikk ikke edru til sengs en eneste kveld. To ganger brakk han benet i alkoholrus, noe som førte til lange sykeleier. Han var et vrak da han 43 år gammel døde av vattersott (ødem) 14. januar 1766 – i Moltkes armer.

Kunstneriske portretter (et utvalg)

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer