multiresistens – Store medisinske leksikon (original) (raw)
Antibiotikaresistente bakterier, MRSA, i laboratoriet på Veterinærinstituttet i Oslo.
Mikroorganismer som er motstandsdyktige mot mer enn ett antibiotikum kalles multiresistente. Man finner forekomst av multiresistents hos både bakterier, sopp, virus og protozoer, og det er en voldsom økning av multiresistents som følge av over- og feilforbruk av antimikrobielle legemidler.
Faktaboks
Uttale
m_u_ltiresistent bakterie
av multi- og latin resistere, ‘motstå’
Også kjent som
antibiotikaresistens
Antimikrobielle midler er lenge blitt benyttet i kampen mot infeksjonssykdommer. Allerede på 1600-tallet ble kinin utvinnet fra kinatrær til bruk mot malaria, syntetiske antimikrobielle legemidler ble utviklet på begynnelsen av 1900- tallet, og penicilliner ble første gang tatt i bruk i 1941. Når man tar i bruk nye antimikrobielle legemidler, tar det oftest ikke lang tid før det utvikles resistens. Dette betyr at midlene mister sin effekt fordi mikroorganismene har utviklet motstandsdyktighet mot dem, noe som har ført til at mange antimikrobielle legemidler har mistet sin nytte i behandling. Mikroorganismer som har utviklet resistens mot to eller flere typer antimikrobielle legemidler som har ulik kjemisk struktur og forskjellige virkningsmekanismer kalles multiresistente.
Multiresistens finnes i dag hos alle hovedgrupper av mikroorganismer, og redusert effektivitet av behandling av infeksjonssykdommer har ført til forlengede sykdomsforløp, økte kostnader til behandling og forhøyet risiko for død. I tillegg kan resistens og ineffektiv behandling resultere i at infeksjonssykdommer ikke utryddes, men spres.
Over- og feilforbruk at antimikrobielle legemidler, dårlig infeksjonsforebyggende arbeid og uhygieniske sanitære forhold bidrar til utvikling og spredning av resistens.
Multiresistens hos bakterier
Bruk av antibiotika medfører et selektivt press på bakteriene ved at bare resistente bakterier kan overleve. Dette forsterkes ved at resistens mot ett antibiotikum kan spre seg fra én bakterie til en annen ved flere mekanismer. Arveanlegg som gir resistens kan i mange tilfeller overføres mellom bakterier (horisontal genoverføring):
- ved en slags paring (konjugasjon)
- ved opptak av nakent DNA (transformasjon)
- ved hjelp av viruspartikler som infiserer bakteriene (transduksjon, se også bakteriofag)
Resistens kan også skyldes nyoppståtte mutasjoner (punktmessige forandringer i arvematerialet).
Eksempler på multiresistente bakterier
Blant de alvorligste formene for multiresistens blant bakterier er:
- multiresistente tuberkulosebakterier (se også lungetuberkulose), som er resistente mot blant annet rifampicin og isoniazid.
- methicillinresistente gule stafylokokker (MRSA), som er resistente mot en stor klasse antibiotika kalt beta-laktamer, som blant annet inkluderer derivater av penicillin (for eksempel methicillin og amoxicillin), karbapenemer, monobaktamer og cefalosporiner. Vancomycinresistent S. aureus (VRSA) er i tillegg resistente mot vancomycin.
- vankomycinresistente enterokokker (VRE), som er resistente mot ulike antibiotika inkludert vancomycin, betalaktamer, aminoglykosider, tetrasykliner og kinoloner.
Mot disse bakteriene har man i dag ingen god alternativ behandling, og strenge tiltak må til for å hindre at de sprer seg.
Multiresistens hos sopp
Enkelte arter muggsopp og gjærsopp kan forårsake infeksjoner hos mennesker. Mange av disse er såkalte opportunistisk patogene, det vil si at de kan føre til infeksjon når forholdene ligger til rette for det, for eksempel i tilfeller ved nedsatt immunforsvar.
Det finnes relativt få legemidler mot sopp (antimykotika). Resistens mot disse, som for eksempel polyener, azoler, flucytosin og ekinocandiner er rapportert fra sopp som kan føre til infeksjoner, inkludert blant annet Candida spp., Aspergillus spp., og Cryptococcus neoformans.
Candida auris er en gjærsopp som har blitt identifisert i nærmere 30 ulike land, spesielt på sykehus. Denne soppen kan føre til alvorlige infeksjoner, og har høy dødelighet. Det er rapportert stammer av multiresistent C. auris. Disse har vist resistens mot antimykotikaklassene polyener, azoler og ekinocandiner. De molekylære mekanismene som fører til resistens mot disse antifungale legemidlene er ikke helt forstått. Enkelte studier har vist mutasjoner i gener som koder for ergosterol, som er et sterol man finner i soppcellenes cellevegg, og økt ekspresjon av gener som koder for proteiner som kan transportere antimykotika ut av soppcellene.
Multiresistens hos protozoer
Parasittiske protozoer fører til mye sykdom på verdensbasis. Det finnes få vaksiner mot disse og vi er avhengig av effektive antiprotozoale legemidler for å stoppe sykdommene. Multiresistens mot antiprotozoale legemidler er imidlertid blitt et problem i kampen mot parasittiske protozoer. Spesielt gjelder dette for eksempel malariaparasitten og sykdomsfremkallende amøber.
Malaria overføres av myggen Anophenles, og er en sykdom som kan være dødelig. Malariaparasitten Plasmodium, og spesielt arten Plasmodium falciparum, har utviklet resistens mot flere typer legemidler mot malaria. Disse inkluderer medisiner som kinin, klorokin, meflokin, pyrimetamin-sulfadoksin og piperakin og artemisininpreparater. Multiresistente plasmodium har spredd seg i Øst-Asia og Øst-Afrika. Dette er et stort problem da det er få effektive legemidler mot malaria.
Det er også rapportert multiresistens hos amøben Entamoeba histolytica. Denne protozoale parasitten kan forårsake amøbedysenteri, som er en infeksjon i tarmen.
Multiresistens hos virus
Virus kan også utvikle multiresistents. Ett eksempel er multiresistente HIV-virus. Det er en økning i forekomst av resistente HIV-virus, spesielt i utviklingsland. Det er rapportert tilfelle av HIV virus som er resistente mot tre klasser HIV-medikamenter (proteasehemmere, nukleosid-/nukleotid-reverstranskriptasehemmer (NRT) og Non-nukleosid-reverstranskriptasehemmer (NNRTI)). Resistens kan utvikles om en pasient ikke tar medisiner som foreskrevet.