tuberøs sklerose – Store medisinske leksikon (original) (raw)
Tuberøs sklerose er en sykdom med tendens til dannelse av knuter i flere organer. Knutene er godartede svulster som består av celler med forstyrret modning, deling, vandring og vekst med utgangspunkt i det vevet de utgår fra. De kan oppstå i alle typer vev og organer. Vanligst er knuter i hud, nyrer, hjerte og hjerne. Forandringene i nyrer og hjerne gir ofte de alvorligste symptomene.
Faktaboks
Uttale
tuberˈøs sklerˈose
av tuber, 'knute, kul' og gresk skleros, 'hard'
Tuberøs sklerose kompleks ble først beskrevet tidlig på 1900-tallet, men allerede på 1800-tallet var det beskrevet pasienter med tuberøse forandringer i hjerte, nyrer og hud.
Forekomst
Hyppigheten er omkring 1:10 000 – eller omtrent seks barn per år i Norge. En kjenner til omkring 225 personer i Norge med diagnosen, men det antas at den reelle forekomsten er omkring 400–500.
Sykdommen rammer begge kjønn og ser ut til å være jevnt geografisk utbredt i verden. Omkring én million mennesker har tuberøs sklerose på verdensbasis. Fordi det er så stor variasjon i hvordan sykdommen arter seg får noen stilt diagnosen først i voksen alder. Noen lever hele livet uten å få diagnosen, og er såkalte bærere av sykdommen.
Årsak
Tuberøs sklerose er en genetisk sykdom. Hos 85–90 prosent av alle som har sykdommen kan man påvise mutasjon i ett av de to genene TSC1 (Tuberous Sclerosis Complex 1) på kromosom 9 eller TSC2 (Tuberous Sclerosis Complex 2) på kromosom 16.
En tredjedel av disse genfeilene arves enten fra en mor eller far som har tuberøs sklerose, mens to tredjedeler er nyoppståtte genfeil, hvor friske foreldre får barn med tuberøs sklerose.
Genetisk testing kan utføres ved å ta en blodprøve. DNA fra blod blir undersøkt for å påvise eventuelle mutasjoner. Hos 10–15 prosent av de med klinisk bekreftet tuberøs sklerose finner man ingen genfeil. Dette kan skyldes at det finnes feil i et hittil ukjent tredje gen eller andre genforandringer i TSC1 og TSC2 som man på grunn av tekniske begrensninger ikke har klart å påvise ved dagens gentesting.
Rammede familiemedlemmer har samme mutasjon, men det kan være stor variasjon i symptomer og i hvilke organer som er involvert. Årsaken til variasjonen er ikke kjent.
Diagnose
Genetiske diagnosekriterier
Identifisering av en sykdomsfremkallende (patogen) TSC1- eller TSC2-mutasjon i DNA fra normalt vev er tilstrekkelig til å stille en sikker diagnose. En sykdomsfremkallende mutasjon er definert som en mutasjon som klart inaktiverer funksjonen til TSC1- eller TSC2-proteinet.
Andre TSC1- eller TSC2-varianter hvor effekt på funksjon er mindre sikker, er ikke tilstrekkelig til å stille en sikker diagnose. Hos 10–25 prosent av tuberøs sklerose pasientene identifiseres ingen mutasjon ved konvensjonell gentesting. Et negativt resultat utelukker ikke tuberøs sklerose.
Kliniske diagnosekriterier
For at en sikker diagnose skal kunne stilles må to hovedkriterier eller ett hovedkriterium og mer enn to sekundære kriterier være til stede. En sannsynlig diagnose krever ett hovedkriterium eller mer enn to sekundære kriterier.
Hovedkriterier
- Over tre ansiktsangiofibromer eller fibrøse hodeplakk
- Over to neglfibromer
- Over tre depigmenterte flekker, hver på minst 5 mm
- Lærhud (shagreen patch)
- Multiple, retinale, hamartomer
- Kortikale dysplasier
- Subependymale knuter (a)
- Kjempecelleastrocytom (SEGA)
- Rabdomyomer i hjertet
- Over to angiomyolipomer (b)
- Lymfangioleiomyomatose i lungene (b)
Sekundære kriterier
- Hudforandringer av konfettitype
- Over tre spredte flekker (pits) på tannemaljen
- Over to fibromer i munnhulen
- Hamartomer i andre organ
- Retinale akromate flekker
- Multiple cyster i nyrene
(a) Inkluderer knuter og migrasjonslinjer i hvit substans. (b) Når nyre- og lungeaffeksjon opptrer samtidig, regnes dette for ett hovedkriterium
Omkring 95 prosent av personer med tuberøs sklerose har symptomer fra nervesystemet, hvorav epileptiske anfall er det vanligste symptomet. Mellom 80 og 90 prosent vil utvikle epilepsi i løpet av livet. Epilepsien debuterer vanligvis i barneårene, hvor 30–40 prosent har infantile spasmer. Så godt som alle typer epileptiske anfall sees hos personer med tuberøs sklerose, bortsett fra typiske absensanfall.
Behandling
Behandlingen retter seg mot symptomene for eksempel mot epileptiske anfall eller nyreforandringer. Det anbefales å følge Veileder for tuberøs sklerose (se utvalgte lenker), fordi symptomer i mange organer krever oppfølging av spesialisthelsetjenesten.
Anbefalt medisinsk oppfølging
- Årlige legekontroller
- Årlige BT-kontroller/nyrefunksjonstester
- Nyrer: MR/ultralyd årlig fra 2-års alder
- Hjernen: MR/(CT): 1 til 2-års intervaller frem til 25 år. Hyppigere ved påvist vekst av subependymale tumores/SEGA
- Øyne: ikke behov for rutinemessig oppfølging, kontroll ved synsforstyrrelse, hyppighet vurderes av øyelege
- Lunger: CT hos kvinner ved 20 års alder, hvis negativ gjentas ved 30–40 års alder eller ved symptomer. Ved påvist LAM: jevnlige lungefunksjonstester
- Hjerte: EKG ved rytmeforstyrrelser samt ekkokardiografi med 1–3 års intervaller ved rabdomyomer
Lunger, hud, tenner og nyrer krever spesialisert oppfølging. Spesielt skal man være oppmerksom på voksende angiomyolipomer i nyrer, med fare for blødninger, og lungeforandringer, lymfangioleiomyomatose såkalt LAM, spesielt hos kvinner etter 30-års alderen.
Knuter i hjernebarken og epilepsi kan påvirke kognitive evner og atferd. Omkring 50–60 prosent av personer med tuberøs sklerose får kognitive og atferdsmessige problemer. Utviklingshemming, autisme-spektervansker og psykiske tilleggsvansker er vanlig. Vanskene kan forverres av epilepsi, særlig når epileptiske anfall oppstår tidlig og er vanskelig å behandle. Jevnlig pedagogisk-psykologisk kartlegging er viktig for å kunne sette inn tiltak tidligst mulig.
Epilepsien er ofte vanskelig å behandle. Aktuell behandling er epilepsimedikamenter (ofte polyterapi), ketogen diett, vagusnervestimulator og i noen tilfeller kirurgi.
Medikamenter
mTOR-hemmere er en gruppe medikamenter som de senere år har vist seg å kunne bli en viktig del av behandlingen av tuberøs sklerose. mTOR-hemmere bremser veksten av kjempecellesvulster (SEGA) i hjernen og vekst av angiomyolipomer i nyrene. I Norge er medisinen registrert under navnet Votubia. Indikasjonen for bruk av denne medisinen er kjempecellesvulster hvor det er behov for behandling, men hvor det er vanskelig å gjennomføre kirurgi. Man kan også velge å bruke medikamentet for å krympe svulsten før operasjon.
Medikamentet ble godkjent i 2013 på indikasjonen voksende angiomyolipomer i nyrene. Ved asymptomatisk voksende angiomyolipomer over 3 centimeter i diameter skal behandling med mTOR-hemmere vurderes. Noen studier har også vist bremsende effekt på LAM utvikling, men er foreløpig ikke godkjent på denne indikasjonen.
Prognose
Man kjenner ingen sikker prognose for personer med diagnosen, siden variasjonen i hvordan tuberøs sklerose arter seg er svært forskjellig. Mange lever et normalt liv, med normal livslengde, uten å nødvendigvis få stilt diagnosen. De som har de mest sammensatte vanskene, med alvorlig eller dyp utviklingshemming og svekket motorikk har en noe kortere forventet levealder.