EKG – Store medisinske leksikon (original) (raw)
Elektrokardiografi. Hjertets normale elektriske ledningssystem som sørger for at de elektriske impulser oppstår og ledes til de ulike deler av hjertet slik at det kan trekke seg sammen på en regelmessig og hensiktsmessig måte.
Elektrokardiografi. Elektrodeplassering ved et 12-avledningers EKG og utskrifter av normale registreringer i de enkelte avledninger. Figuren illustrerer at avledning DI registrerer bipolart mellom høyre arm og venstre arm, avledning DII tilsvarende mellom høyre arm og venstre ben, avledning DIII mellom venstre arm og venstre ben. Ved de unipolare avledningene aVR, aVL, aVF, V1–V6 er strømmen fra to standardavledninger kortsluttet til en null-elektrode, og strømmen registreres mot henholdsvis høyre arm, venstre arm, venstre ben eller mot de enkelte elektroder på brystkassens vegg.
Elektrokardiografi. Den tidsrelaterte utbredelsen av den elektriske impulsen i hjertet som grunnlag for registreringen av det normale EKG. Figuren illustrerer hvordan P-taggen avspeiler utbredelsen av impulsen fra sinusknuten gjennom forkamrene. PQ-intervallet tilsvarer tiden der impulsen forsinkes av AV-knuten. Q-taggen avspeiler impulsens utbredelse gjennom hjertekamrenes skillevegg fra venstre gren av His’ bunt. R-taggen og S-taggen avspeiler impulsens utbredelse i ulike deler av hjertekamrene. ST-segmentet avspeiler den begynnende gjenopprettelsen av det elektriske potensialet i hjertekamrenes muskulatur (repolariseringsfasen), og T-taggen avspeiler fullføringen av denne repolarisering i hjertekamrene.
EKG, elektrokardiografi, er en metode som brukes til å registrere de elektriske spenningsforskjellene som oppstår i hjertemuskulaturen når hjertet arbeider.
Faktaboks
av gresk elektron, ‘rav’, kardia, ‘hjerte’, og grafein, ‘skrive’
Også kjent som
elektrokardiografi
Anvendelse
EKG kan gi meget verdifulle opplysninger om hjertets funksjon, opplysninger som man ikke kan få på annen måte. Det dreier seg om:
- forskjellige former for uregelmessig hjertevirksomhet (arytmier)
- ledningsforstyrrelser i hjertet (hjerteblokk)
- forandringer i hjertemuskulaturen forårsaket av betennelse (myokarditt)
- oksygenmangel som følge av aterosklerose eller blodproppdannelse i en av hjertets arterier (angina pectoris, hjerteinfarkt)
Også forbigående oksygenmangel under et angina pectoris-anfall eller under en belastningsprøve kan registreres.
Gjennomføring
Et EKG tas normalt mens pasienten ligger helt rolig (hvile-EKG). Ved mistanke om sykdom i koronararteriene (angina pectoris) kan undersøkelsen suppleres med et EKG som tas mens pasienten anstrenger seg fysisk, for eksempel på en ergometersykkel. Dette kalles arbeids-EKG. Ved å belaste hjertet kan man i noen tilfeller påvise sykelige forandringer som ikke gir seg til kjenne så lenge pasienten er i ro.
Ved sykehusavdelinger for pasienter med alvorlig hjertesykdom overvåkes og registreres EKG kontinuerlig, slik at nødvendige behandlingstiltak eventuelt skal kunne settes i gang øyeblikkelig. Det samme gjøres også under større operasjoner.
EKG-registrering
Når en muskelcelle er i hvile, er innsiden av cellemembranen negativ elektrisk i forhold til utsiden. Denne spenningsforskjellen, som er på opp mot 90 millivolt, kalles cellens hvilepotensial. Den skyldes en uregelmessig fordeling av ioner, elektrisk ladde partikler, på membranens inn- og utside.
En sammentrekning av hjertemuskelcellen innledes med at membranen depolariseres, det vil si at den blir gjennomtrengelig for ionene som strømmer gjennom i så stort antall at de ikke bare utligner spenningsforskjellen, men også bygger opp et såkalt aksjonspotensial. Da blir cellemembranens innside positivt elektrisk i forhold til utsiden. Denne situasjonen varer bare et par millisekunder.
Membranen repolariseres, og hvilepotensialet gjenskapes slik at cellen er parat til en ny sammentrekning. Disse ionestrømmene fra milliarder av arbeidende hjerteceller kan registreres på kroppsoverflaten. Registreringen utføres ved hjelp av elektroder som festes til huden. Elektrodene fører de svake strømmene til en elektrokardiograf, som i prinsippet er en forsterker som overfører utslagene til en skriver. Den opptegnede kurven kalles elektrokardiogram.
Beskrivelse av undersøkelsen
En alminnelig elektrokardiograf er forsynt med et system av elektromagnetiske skrivere. Spenningsvariasjonene registreres på en papirstrimmel som føres frem med en hastighet, vanligvis på fem centimeter i sekundet. Én millimeter på papiret langs den vannrette aksen svarer da til 0,02 sekund. På denne måten kan man avlese hvor hurtig hjertet arbeider (hjertefrekvensen) og hvor lang tid de forskjellige fasene i hjertets arbeid tar. Skriverne er justert slik at et utslag på én centimeter representerer en spenningsforskjell på én millivolt. Størrelsen på utslagene kan gi informasjon om hjertets tilstand, for eksempel væske i hjerteposen (små utslag) eller fortykkelse av venstre hjertekammer (store utslag).
I perioden umiddelbart før systolen (hjertets sammentrekning) befinner alle muskelcellene seg i hvilefasen. Det er ingen spenningsforskjeller mellom de forskjellige delene av hjertemuskelen. Dette viser seg ved at elektrokardiografen tegner en rett linje, en såkalt isoelektrisk kurve (fra gresk: isos, 'ens, lik').
Systolen innledes automatisk med en depolariseringsimpuls, som går ut fra et lite område i høyre forkammer, fra den såkalte sinusknuten. Herfra brer impulsen seg til alle cellene i forkamrene, som trekker seg sammen og pumper blod gjennom de nå åpne hjerteklaffene inn i hjertekamrene, som stadig befinner seg i hvilefasen. Fra høyre forkammer når impulsen via et lite parti nær trikuspidalklaffen til hjertekamrene. Denne snevre passasjen, som kalles atrioventrikulærknuten, er en flaskehals for impulsen og har betydning for utviklingen av hjerteblokk, som vil si at impulsene ikke overføres som de skal. Fra atrioventrikulærknuten følger impulsen en samling muskelceller, den Hiske bunt, og når via muskelfibrer i hjerteskilleveggen (Purkinje-fibrer) til hjertespissen. Deretter brer den seg til alle muskelcellene i hjertekamrene.
Spredningen av impulser tar en viss tid. Derfor oppstår det spenningsforskjeller mellom hvilende og arbeidende deler av hjertemuskelen. Disse spenningsforskjellene registreres av elektrokardiografen som avvik fra den rette linjen. Resultatet blir en kurve, et elektrokardiogram (EKG), som beskriver hjerteaksjonen.
Det normale EKG
Det normale EKG består av fem utslag (takker), som betegnes med bokstavene P til T. Ved langsom hjerteaksjon (under hvile) kan det være enda en takk etter T-takken. Denne takken kalles U-takken. Mellom P-takken og Q-takken og mellom S-takken og T-takken og også mellom T-takken og neste P-takks begynnelse er elektrokardiogrammet flatt, isoelektrisk, fordi alle deler av hjertemuskelen da befinner seg i nesten samme elektriske fase. P-takken skyldes spenningsforskjellen mellom forkamrenes depolariserte muskelceller og hjertekamrenes hvilende muskelceller. Q-takken mener man er uttrykk for depolariseringen av muskelcellene i hjertekamrenes skillevegg. Den store R-takken forårsakes av depolariseringen av hjertekamrenes forvegger. S-takken forårsakes antagelig særlig av depolariseringen av høyre hjertekammers bakvegg. Endelig er T-takken et vitnesbyrd om spenningsforskjeller i hjertekamrenes muskulatur som følge av at repolariseringen ikke begynner samtidig overalt.
Eksempel på endringer
Få timer etter et hjerteinfarkt som resulterer i ødeleggelse av en del av hjertemuskelen, opptrer vanligvis meget karakteristiske forandringer i R-takken. Ut fra disse forandringene kan man trekke slutninger om hvor i hjertet skaden er inntruffet. Man kan for eksempel finne fremre- eller bakreveggsinfarkt. Også en sykelig forstørrelse av det ene eller begge hjertekamre avsløres ved en endring av R-takkens utseende.
Standardavledninger
Elektrokardiografi. EKG-registrering i 9 av de vanlige 12 avledninger for å vise utviklingen av forandringene som oppstår ved et hjerteinfarkt i hjertets fremre vegg. 1) Normalt EKG. 2–5) Infarktforandringer. 2) Etter få timer (heving av ST-segmentet i avledningene I, aVL, V4 og V6). 3–4) Etter få dager (hevingen av ST-segmentet er i tilbakegang mens det utvikler seg en Q-tagg og negativ T-tagg i de samme avledninger). 5) Etter flere måneder (ST-segmentet er normalisert, mens det fortsatt er synlig en Q-tagg i forhold til det normale EKG).
Ved den rutinemessige undersøkelsen bruker man vanligvis tolv standardavledninger, altså punkter for registrering. De tre første kalles bipolare fordi man måler spenningsforskjellen mellom to steder på kroppsoverflaten:
- høyre arm og venstre arm
- høyre arm og venstre ben
- venstre arm og venstre ben
De tre neste gir summen av disse elektriske forskjellene målt ved henholdsvis høyre arm (aVR), venstre arm (aVL) og venstre fot (aVF).
Som regel bruker man også seks unipolare avledninger, hvor man forbinder de tre standardelektrodene til en nullelektrode og måler spenningsforskjellen mellom den og en eksplorerende («undersøkende») elektrode, som plasseres på seks forskjellige punkter i prekordiet (brystveggens hjerteområde) (avledningene V1–V6). Disse prekordiale avledningene registrerer spenningsvariasjonene fra den delen av hjertets overflate som er nærmest avledningsstedet.
De egner seg derfor spesielt godt til lokalisering av avgrensede forandringer i hjertemuskelen. Registrering i forskjellige avledninger er nødvendig for eksempelvis å kartlegge hvor i hjertet et eventuelt hjerteinfarkt befinner seg.