EKG – Store medisinske leksikon (original) (raw)
Klebelapper festes på armer, bein og på brystveggen, og kobles via en kabel til EKG-apparatet
EKG er en hjerteundersøkelse som brukes til å registrere de elektriske spenningsforskjellene som oppstår i hjertemuskulaturen (myokard) når hjertet arbeider.
Faktaboks
forkortelse for elektrokardiografi; av elektro-, 'elektrisk', kardia-, 'hjerte' og graphein, 'tegne, skrive'
Også kjent som
engelsk: electrocardiography, ECG
EKG brukes blant annet i diagnostikk av hjerterytmeforstyrrelser og hjerteinfarkt. Undersøkelsen er rask, ufarlig og krever lite utstyr. EKG kan utføres på sykehus, legevakt, i ambulanse og på en del fastlegekontorer. Selve undersøkelsen tar gjerne bare noen sekunder.
Noen ganger kan EKG være lett å tolke, og da får man diagnosen raskt. Andre ganger er forandringene i EKG-et vanskeligere å tolke og må gjøres av hjertespesialister (kardiologer).
EKG brukes også for å undersøke hjertet mens det belastes, såkalt arbeids-EKG. Den som undersøkes sitter da gjerne på en sykkel mens EKG-undersøkelsen gjøres. Slik kan man få fram funn som ikke er synlig på et vanlig hvile-EKG.
Noen ganger tar man EKG over en lengre periode, for eksempel et døgn. Det kan være nyttig om det er en hjerterytmeforstyrrelse som kommer bare av og til.
Bruk
EKG brukes i diagnostikk av
- hjerterytmeforstyrrelser (arytmier), for eksempel for raske eller for langsomme hjerteslag, uregelmessige hjerteslag eller hjerteslag som startes unormalt
- ledningsforstyrrelser i hjertet (hjerteblokk)
- betennelse i hjertemuskulatur (myokarditt) eller hjertepose (perikarditt)
- oksygenmangel (iskemi) i hjertemuskelen (angina pectoris, hjerteinfarkt)
Bakgrunn
Hjertets arbeid og EKG:
Impulsene starter høyt i høyre forkammer. P-bølgen markerer starten på forkamrenes sammentrekning. QRS starter hovedkamrenes sammentrekning og T-bølgen avslutter den.
Et lite, elektrisk signal fra en hjertemuskelcelle kan utløse et aksjonspotensial i en nabocelle, og den trekker seg så sammen og sender videre en elektrisk strømpuls som aktiverer nabocellene. Slik blir det dannet en bølge av strøm som aktiverer hele hjertemuskelen til et hjerteslag. Det er den samlede elektriske aktiviteten som registreres med et EKG-apparat.
- Les mer om hjertets elektrofysiologi.
Hjertet har et spesialisert ledningssystem som lager elektriske impulser som overføres fra forkamrene til hovedkamrene. Normalt starter impulsene i sinusknuten som ligger høyt i høyre forkammer. Herfra sprer impulsene seg utover forkamrene, forsinkes gjennom den såkalte AV-knuten nede mot hovedkamrene, og aktiverer dem gjennom raskt ledende muskelfibre.
- Les mer om hjertets ledningssystem.
Utstyr
Strømmen som oppstår i hjertemuskelcellene kan registreres med elektroder på huden. Elektrodene sitter på såkalte klebelapper som festes med lim til kroppen. De svake strømmene som fanges opp gjennom huden, sendes til EKG-apparatet.
Ved standard hvile-EKG festes ti klebelapper på bestemte steder på armer, bein og brystkassen. Apparatet analyserer signalene slik at man kan vurdere hjertets elektriske aktivitet fra tolv vinkler (avledninger).
EKG-apparatet er i prinsippet en forsterker. Siden all muskulatur danner strøm under aktivitet og kan gi forstyrrende muskelstøy, må personen slappe av under registreringen. Fordi det er litt forskjell mellom signalfrekvensen fra vanlige tverrstripede muskler (skjelettmuskler) og hjertemuskelen, har apparatet filtre som fjerner mye av de uønskede signalene fra tverrstripede muskler, og fra vekselstrøm fra nettet og elektriske apparater i nærheten.
Signalene går til en skjerm og/eller skriver, og registreringen er klar for tolkning. Hver av de tolv avledningene gir en egen stripe på skjermen eller papiret. Mange apparater har innebygd måle- og tolkningsprogrammer, men disse er ennå ikke gode nok til at man kan stole fullt på dem.
De tolv avledningene
EKG-signaler bygger i utgangspunktet på spenningsforskjell mellom to elektroder. Spenningen mellom to elektroder kalles en avledning. Basert på de ti elektrodene lager EKG-apparatet som regel tolv avledninger som viser hjertets elektriske aktivitet fra forskjellige vinkler.
Standardavledninger
Det er tre standardavledninger som stammer fra armer og bein. De måler følgende spenninger (navnet på avledningen i parentes):
- mellom armene (I)
- mellom høyre arm og venstre bein (II)
- mellom venstre arm og beina (III)
I tillegg er det det tre standardavledninger som viser spenningsforskjellen mellom én arm- og beinelektrode og de andre sammenkoblet til en motpol:
- høyre arm mot venstre arm og bein (aVR, eller omkoblet: −aVR)
- venstre arm mot høyre arm og venstre bein (aVL)
- venstre bein mot begge armene (aVF)
Her står «a» for augmented (forsterket), «V» for spenning (volt), og R (right), L (left) og F (foot) for posisjonen signalene registreres fra. Disse kalles for unipolare avledninger.
Brystveggavledninger
Ved siden av standardavledninger er det også seks avledninger fra brystveggen: V1–V6. De registrerer spenningsforskjellene fra forsiden av hjertet fra høyre (V1) til venstre (V6).
Andre EKG-apparater
I ambulanser, på overvåkings- og intensivavdelinger og ofte på operasjonsstuer registreres noen EKG-avledninger som vises på en skjerm.
Det fins også opptakere som sender signaler trådløst til en base (telemetri-EKG). Vi har langtidsopptakere som samler opp signaler fra klebeelektroder på brystet gjennom 24 timer eller flere dager (Holter-opptak). Signalene analyseres i en avspiller, som regel på sykehus.
Det fins også håndholdte små apparater som kan registrere signalene mellom høyre og venstre hånds fingre, og smartklokker som gjør enkle registreringer. Innoperert utstyr kan fange opp og lagre signaler som kan leses av trådløst, for eksempel rytmeovervåkere som kan legges inn under huden på brystveggen (ILR), samt pacemakere og innopererte hjertestartere (ICD) som alle kan fange opp forstyrrelser i hjerterytmen.
Gjennomføring
Standard 12-kanals hvile-EKG
12-kanals hvile-EKG
Hvile-EKG er nyttig ved mistanke om hjerterytmeforstyrrelser, ved alle former for hjertesykdom, ved vurdering etter besvimelser og som rutinekontroll ved diabetes og blodtrykkssykdom.
EKG tas mens pasienten ligger avslappet i et rom med komfortabel temperatur, så skjelving og annen muskeluro minimeres og hjertet ligger i «hvileleie» (det synker ned ved oppreist stilling).
Seks elektroder festes på definerte plasser på brystkassen, og det festes én elektrode på hvert håndledd og på hver ankel. Alle elektrodene kobles til EKG-apparatet med en kabel. Så gjøres en 5–10 sekunders registrering. Hvis kvaliteten på opptaket er god, er det hele over, og klebelappene fjernes.
EKG-signalene vises på en skjerm eller papirutskrift som vanligvis viser hastighet på 25 eller 50 millimeter per sekund. Man må kjenne til hastigheten på utskriften for å kunne regne ut tid mellom ulike kjennemerker i EKG-signalet.
Arbeids-EKG
Arbeids-EKG utført på ergometersykkel.
Før ble såkalt arbeids-EKG brukt som hovedverktøy ved mistanke om sykdom i hjertets blodårer (koronarsykdom), som for eksempel hjertekrampe (angina pectoris), for å avklare om pasienten skulle utredes videre. Ettersom arbeids-EKG kan gi falske svar, vektlegges i dag sykehistorie og risikofaktorer mer, og enklere bildediagnostikk som CT angiografi er mer brukt nå.
Noen hjerterytmeforstyrrelser kan utløses ved arbeidstest, som da er nyttig diagnostisk. Hjertets yteevne kan også måles ved arbeids-EKG, særlig ved samtidig måling av lungefunksjonen (ergo-spirometri). Dette er mye brukt av toppidrettsutøvere og for å vurdere pasienter med hjertesvikt.
Ved arbeids-EKG blir det mye støysignaler fra armer og bein. Derfor festes elektrodene på skuldre og magen hvor det er mindre bevegelse, istedenfor håndledd og ankler. Det brukes også et kraftigere støyfilter mot muskeluro. Det samme gjelder for overvåking, telemetri og langtidsopptak.
Langtids EKG-registrering (Holter-EKG)
Ved mistanke om hjerterytmeforstyrrelse, som ved symptomer som urolig puls, hjertebank, svimmelhetsanfall eller besvimelse, er langtids EKG-registrering nyttig. Ikke alle merker at de har hjerterytmeforstyrrelser. Dersom de ikke stadig er til stede, vil de sjelden oppdages på et hvile-EKG. For forskningsformål kan undersøkelsen gi informasjon om balansen i det autonome nervesystemet.
Pasienten får elektrodene festet på brystet, koblet til en bærbar opptaker, og skal være i normal aktivitet. Opptakeren leveres tilbake for avspilling til avtalt tid, og en analyseenhet gir rapport der hvert eneste hjerteslag er vurdert.
Normalt EKG
Bølger og takker kommer i alfabetisk rekkefølge. Grunnlinjen er normalt rett, og sees mellom P-bølgen og QRS, mellom QRS og T-bølgen og etter T-bølgen (eller U-bølgen når den er der).
Et normalt EKG består av avrundede bølger og skarpe takker som avviker fra en rett grunnlinje. Utslagene har fått navn alfabetisk fra P til T. Man måler utslagenes vertikale høyde eller dybde (amplitude) i millimeter, og dessuten deres horisontale lengde (i sekunder). Det er også verdifull informasjon i intervallene mellom slagene.
P-bølgen og PQ- eller PR-intervallet
P-bølgen viser forkamrenes aktivering. Hvis forkamrene flimrer, er det ikke noen tydelig P-bølge. PQ-intervallet er tiden mellom forkamrenes og hovedkamrenes aktivering. Signalet bremses av AV-knuten i dette intervallet.
QRS-komplekset viser starten på hovedkamrenes aktivering. Impulsene spres raskt gjennom ledningssystemet, nesten samtidig til begge hovedkamrene, så QRS-komplekset får sine skarpe takker.
- Q-takken er det første negative utslaget i QRS-komplekset. Den blir ofte varig dypere og bredere etter et hjerteinfarkt.
- R-takken er første positive utslag i QRS-komplekset. Den er høy over venstre hovedkammer, fordi muskelveggen her er tykk.
- S-takken er negativ og avslutter aktiveringen av hovedkamrene i J-punktet, som er knekken der grunnlinjen starter.
ST-segmentet
ST-segmentet ligger mellom QRS-komplekset og T-bølgen. Det er her hjertemuskelen trekker seg sammen (systolen). Normalt følger ST-segmentet grunnlinjen, men det kan være løftet eller senket hvis membranpotensialet i deler av hjertet ikke er i presis samme fase, for eksempel hvis hjertemuskelcellene ikke får nok oksygen. Dette ligger til grunn for inndeling av hjerteinfarkt i STEMI og non-STEMI (ST-elevation myocardial infarction).
T-bølgen og QT-intervallet
T-bølgen viser avslutningen av hjerteslaget (systolen). Her skjer gjenoppbyggingen (repolarisering) av muskelcellenes hvilemembranpotensial. Den er avrundet fordi systolen har ulik varighet i de forskjellige delene av kamrene. Den peker som regel samme vei som QRS-komplekset.
QT-intervallet ligger mellom Q-takken og T-bølgens start. QT-tiden viser systolens varighet. For lang (og sjelden, for kort) QT-tid disponerer for farlige hjertebankanfall (lang QT-tid-syndrom).
U-bølge
Det hender at en liten U-bølge kommer rett etter T-bølgen. Det er som regel en normalvariant.
Grunnlinjen
Grunnlinjen sees normalt mellom P-bølgen og starten av QRS-komplekset, i ST-segmentet og i diastolen mellom T-bølgens slutt og neste QRS-kompleks (diastolen). Her slapper hjertemuskelen av (diastolen) mens muskelcellene arbeider intenst med å gjenopprette den opprinnelige ionefordelingen (repolarisering) slik at cellene igjen blir klare for det neste slaget.
Tolkning av EKG
Alle leger læres opp i EKG-tolkning i studiet og som LIS1-leger. Tolkning av EKG kan imidlertid være krevende, og mange trenger iblant hjelp fra indremedisinere eller hjertespesialister.
Korrekt tolkning krever at man vurderer EKG ut fra personens alder, kjønn og fysisk treningsgrad, i tillegg til den kliniske problemstillingen. Det som er normalvariasjon hos en veltrent ung mann, kan for eksempel være sykdomstegn hos en eldre dame.
Mange EKG-apparater utfører målinger og foreslår diagnoser, men de gir ofte feil svar og «helgarderer» med alvorlige diagnoser der det egentlig er normale forhold.
Eksempler på funn
Når ledningssystemet fungerer normalt, blir QRS smale, mens hvis én gren svikter, tar aktiveringen lengre tid og kompleksene blir brede. RBBB (Right Bundle Branch Block) er høyre grenblokk, LBBB (left) er venstresidig.
Ekstraslag
En SVES (supraventrikulær ekstrasystole) skyldes at forkamrene aktiveres for tidlig og hovedkamrene følger etter. Det blir da et ekstraslag. Dette kan merkes som om hjertet gjør et hopp i brystet, men er ufarlig.
Et ekstraslag som starter i et forkammer, er svært vanlig
Forkammerflimmer
Forkammerflimmer (atrieflimmer) vises ved at det ikke er P-bølger, og hjertet slår uregelmessig, vanligvis raskt. Ved uregelmessig puls hos syke og eldre bør det tas EKG fordi mange med atrieflimmer bør få behandling med antikoagulasjonsmedisin («blodfortynnende») for å forebygge blodpropp.
Ved atrieflimmer er grunnlinjen rett eller småkruset. P-bølgene mangler og QRS-kompleksene er uregelmessige.
Hjertekrampe
Ved oksygenmangel i deler av hjertemuskelen kan en ofte se horisontal eller hellende senkning av ST-segmentet. Det kan være ved hjertekrampe (angina pectoris) eller ledd i utviklingen av et hjerteinfarkt.
Ved mistanke om sykdom i koronararteriene kan undersøkelsen suppleres med et EKG som tas mens pasienten anstrenger seg fysisk, for eksempel på en ergometersykkel (arbeids-EKG). Ved å belaste hjertet kan man i noen tilfeller påvise sykelige forandringer som ikke gir seg til kjenne så lenge pasienten er i ro.
Hjerteinfarkt
Ved oksygenmangel (iskemi) løftes eller senkes ST-segmentet i forhold til grunnlinjen
Ved et akutt hjerteinfarkt kan oksygenmangel ramme hjerteveggen fra ytterst til innerst. Over skaden vil vi kunne se løft av ST-segmentet, et STEMI (ST Elevation Myocardial Infarction). Ved forbigående blodmangel (angina pectoris) og infarkt hvor skaden ikke går gjennom hele veggen, kan man se senkning av ST-segmentet. Et hjerteinfarkt ødelegger en del av hjertemuskelen, og det forandrer ofte QRS-komplekset: Q-takken blir dyp og bred og R-takken reduseres eller forsvinner. Ut fra disse forandringene kan man lokalisere hvor i hjertet skaden er inntruffet.
Ved typisk hjerteinfarkt sees først tegn på iskemi, og når muskelcellene er døde, er det dype og brede Q-takker over infarktområdet. Slike forandringer gjør at man kan se hvor i hjertet skaden har skjedd.
Historikk
Willem Einthoven, oppfinneren av EKG-apparatet og en pasient som rundt 1904 fikk registrert sitt EKG
Midt på 1800-tallet fant man ut at en muskel som ble stimulert med elektrisk strøm, trakk seg sammen, og etter hvert også at muskelarbeid genererte strøm. Den nederlandske fysiologen Willem Einthoven var den første som fikk gode målinger av dette med oppfinnelsen strenggalvanometeret (1901) som målte små strømmengder langt mer presist enn før. For å få målinger, måtte Einthoven få strukket en 1,5 kilometer lang kabel fra laboratoriet sitt og bort til sykehuset for å få pasienters EKG.
Einthoven beskrev P- og T-bølgene, samt QRS-komplekset. Han viste også forandringene ved de vanligste rytmeforstyrrelsene og hjertemuskelsykdommene. Hans første viktige publikasjon om EKG kom i 1903, og i 1924 ble han tildelt Nobelprisen for oppfinnelsen av EKG-apparatet og den kliniske utnyttelsen av det. Det første apparatet veide 270 kilo, og et EKG-opptak krevde innsats fra fem personer.
Einthoven brukte bare «standardavledningene» I, II og III, men den amerikanske hjertelegen Frank Norman Wilson (1890–1952) koblet i 1934 polene sammen slik at man også fikk «unipolare avledninger». Etter forbedringer av Emanuel Goldberger (1913–1994) i 1942 ble de tolv avledningene som i dag brukes i hvile-EKG utviklet. I 1961 oppfant norskamerikaneren Norman Jeff Holter (1914–1983) en avspiller som analyserte langtids EKG-opptak («Holter-EKG»).
I Norge var overlege Nils Berg Koppang (1876–1957) trolig først ute, og han brukte EKG på Menighetssøsterhjemmets klinikk fra rundt 1916. Anton Jervell tok doktorgraden i 1936 på EKG-forandringer ved hjerteinfarkt. Han ble internasjonalt kjent for sine studier av arvelig lang QT-tid med døvhet, en sjelden, men ofte dødelig hjerterytmeforstyrrelse. Se lang QT-tid-syndrom.