Arthur Schopenhauer – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Arthur Schopenhauer

Uttale

schˈopenhauer

Født

22. februar 1788, Danzig (Gdansk), Prøyssen, Tyskland

Død

21. september 1860, Frankfurt am Main, Tyskland

Arthur Schopenhauer

Arthur Schopenhauer var en tysk filosof. Hans tenkning var preget av Immanuel Kant, men også kjennetegnet av et dypt pessimistisk syn på livet. Han var blant de første vestlige tenkere som viste interesse for indisk og kinesisk filosofi. Schopenhauers tenkning hadde kritisk brodd mot den tyske idealismen og stod i sterk kontrast til Georg W. F. Hegels rasjonalistiske system, som var dominerende på 1800-tallet.

Schopenhauers syn på tilværelsen ble også toneangivende for kunstneriske kretser. Friedrich Nietzsche og Richard Wagner var begge sterkt påvirket av ham. Han ble i 1839 tildelt gullmedalje av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab for en avhandling om viljens frihet.

Biografi

Schopenhauer ble født i Danzig i 1788 som sønn av en velhavende kjøpmann. Han studerte blant annet medisin og filosofi i Göttingen fra 1809 til 1811, etterfulgt av filosofistudier under Johann G. Fichte og Friedrich Schleiermacher i Berlin frem til 1813. Han ble tildelt sin doktorgrad i Jena samme år.

Schopenhauer levde deretter et omflakkende liv. Han mislyktes i sine forsøk på å få undervisningsstillinger i Berlin. I 1833 slo han seg endelig ned i Frankfurt am Main, der han forble boende frem til sin død i 1860.

Vilje og forestilling

Schopenhauers hovedverk er Die Welt als Wille und Vorstellung (Verden som vilje og forestilling) fra 1819. Her følger han Kant et stykke på vei i å anse verden som forestilling, det vil si at vår erkjennelse gir oss adgang til fenomener. Men til forskjell fra Kant, som benekter at vi kan erkjenne tingen i seg selv (Ding an sich), hevder Schopenhauer at denne er umiddelbart tilgjengelig gjennom en irrasjonell og blind vilje. Denne viljen er det dypeste vi kan erkjenne og ligger til grunn for alt annet.

Schopenhauers syn står i sterk kontrast til de tyske idealistene, som ser et grunnleggende prinsipp i den rasjonelle selvbevisstheten. Det at den blinde viljen er fremherskende medfører et pessimistisk livssyn hos Schopenhauer, ettersom mennesket aldri kan oppnå tilfredsstillelse, men må leve en hvileløs tilværelse.

Moral og medfølelse

I verker som Über die Freiheit des menschlichen Willens (Om den menneskelige viljens frihet) og Über die Grundlage der Moral (Om moralens grunnlag) utgitt i 1839–1840, formulerer Schopenhauer sin etikk med en brodd mot Immanuel Kant. Han kritiserer Kant for å grunnlegge sin etikk på en uholdbar «a priori» morallov. I stedet bygger Schopenhauer sin etikk på erfaringen fra andre menneskers lidelse og den spontane medfølelsen slike erfaringer medfører. Moral består i å fornekte den blinde og villstyrige viljen som behersker oss. Dette kan oppnås gjennom estetisk kontemplasjon, selvoppofrelse eller askese og selvfornektelse.

Kunstens forløsning

Schopenhauer hevder at kunst gjør det mulig for mennesket å frigjøre seg fra den blinde viljen. Gjennom estetisk kontemplasjon blir mennesket sluppet fri fra viljens trang til tilfredsstillelse, slik at forløsning kan oppnås. Kunst leder oss til resignasjon og oppgivelse av all vilje.

På dette punktet ligger Schopenhauer nær buddhismens oppfatning av nirvana. Særlig musikken er lovende for å kunne oppnå en slik forløsning, da musikk både er viljens høyeste uttrykk og det stedet der vi er minst avhengig av den.

Verker

Norske oversettelser

Les mer i Store norske leksikon

Ekstern lenke

Litteratur

Kommentarer