Bosnia-Hercegovina – historie, språk, politikk – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Offisielt navn
Bosna i Hercegovina
Norsk navn
Bosnia-Hercegovina
Hovedstad
Sarajevo
Statsform
Forbundsrepublikk
Statsoverhode
Presidentskap bestående av tre medlemmer: Denis Bećirović (bosnjak); Milorad Dodik (serber); Željko Komšić (kroat)
Statsminister
Borjana Krišto
Landareal
51 200 km²
Totalareal
51 210 km²
Innbyggertall
3,23 millioner (FN-estimat (FAO), 2022)
Offisielt/offisielle språk
Bosnisk, serbisk, kroatisk
Religion
Islam, serbisk-ortodoks og romersk-katolsk kristendom
Nasjonaldag
25. november (feires ikke i Republika Srpska)
BA
Mål og vekt
metrisk
Valuta
1 konvertibel mark = 100 feninga (fast knyttet til euro = 1,95583 marka)
Nasjonalsang
Intermeco
Flagg
Riksvåpen
Bosnia-Hercegovina (mørkegrønt) ligger i Europa (lysegrønt).
Bosnia-Hercegovina
Bosnia-Hercegovina er en republikk i Europa, på Balkanhalvøya. Den grenser mot Serbia og Montenegro i øst og sørøst, Kroatia i nord og vest. Grensen til dagens Bosnia-Hercegovina er identisk med grensene til delrepublikken med samme navn i det føderale Jugoslavia, som varte fra 1945 til 1992.
Dobbeltnavnet viser til de to historiske områdene Bosnia og Hercegovina, som begge er bebodd av serbere, kroater og bosniaker (slaviske muslimer). Av større praktisk betydning er inndelingen av landet siden 1995 i en serbisk del (Republika Srpska) og en kroatisk-bosniakisk del (Føderasjonen Bosnia og Hercegovina).
Historisk har Bosnia-Hercegovina ligget i skjæringspunktet mellom østlig og vestlig kristendom – og mellom kristendom og islam. Med nasjonalismens framvekst på 1800-tallet startet en utvikling der landets romersk-katolske befolkning identifiserte seg som kroater og de ortodokse som serbere. Etter hvert utviklet det seg også blant muslimene, som var sterkt preget av tyrkisk kultur, en nasjonal bevegelse. Da den jugoslaviske føderale statsdannelsen gikk i oppløsning tidlig på 1990-tallet, ble Bosnia-Hercegovina fra 1992 til 1995 åsted for en svært voldelig krig mellom serbere, kroater og bosniaker.
Fredsavtalen etter krigen, Dayton-avtalen fra 1995, satte landet under internasjonal militær og politisk-administrativ kontroll. Landet har siden vært preget av ulmende politiske spenninger og manglende økonomisk utvikling. Landet har mottatt massiv bistand siden 1995, og sliter med mange av bistandens bivirkninger, som passivisering og akselerert korrupsjon.
Landets nasjonalsang er uten tekst og heter Intermeco (det vil si intermesso).
Geografi og miljø
Ved Livno finnes det flere hundre villhester. De er etterkommere av husdyr. Flokkene har eksistert i omtrent 60 år og oppstod da hestene på gårdene ble erstattet av maskiner.
Fra byen Mostar, cirka 100 kilometer sør for Sarajevo. Den nye broen over Neretva er en nøyaktig kopi av den gamle broen fra 1566 som ble ødelagt under den bosniske borgerkrigen 1992–1995.
Bosnia-Hercegovinas høyeste fjell Maglić, 2386 moh.
Den nordlige delene av landet – Bosnia – vender mot Donau og den pannoniske sletta. Den viktigste elva her er Sava med bielvene Una, Vrbas, Bosna og Drina. Hercegovina i sør vender mot Middelhavet. Her renner Neretva. I de karrige karst-områdene går det underjordiske elveløp. Bosnia-Hercegovina har en 21,2 kilometer lang kystlinje ved Neum, og deler den kroatiske Dalmatia-kysten i to.
Bosnia-Hercegovina er et fjelland. De dinariske alpene i de vestlige delene av landet er karstfjell, som avbrytes av det karakteristiske slettelandskapet – poljene. De høyeste fjellene finnes midt i landet i Bosansko rudogorje (De bosniske malmfjellene). Her ligger landets høyeste fjell, Maglić, på 2386 meter over havet.
På grunn av fjellandskapet er klimaet varierende, men mesteparten av landet er kontinentalt med mye snø og lave temperaturer på vinteren, som er kort. Somrene er lange og varme.
I de lavereliggende områdene er det typisk middelhavsvegetasjon med maquis og garrigue. Fjellene er skogkledte, med blant annet kastanje, bøk, lønn og eikearter blandet med sypress og aleppofuru. Opp mot skoggrensen ved cirka 2000 meter over havet er det barskog av gran, furu og edelgran.
Dyrelivet i Bosnia-Hercegovina har mange likhetstrekk med det vi finner i Kroatia og Serbia. Bjørn, ulv og gemse finnes sannsynligvis ennå i avsidesliggende strøk. Rådyr, rødrev og flere mårdyr har vid utbredelse. Fuglefaunaen er ganske rik og omfatter blant annet mange arter skoghøns, ugler og spetter.
- Les mer om Bosnia-Hercegovinas geografi.
Folk og samfunn
Befolkningens fordeling etter borgerkrigen.
Ny moské i Sarajevo bygget i saudiarabisk stil, finansiert av Saudi-Arabia.
Fellesbetegnelsen på innbyggerne i Bosnia-Hercegovina, uavhengig av etnisk tilhørighet, er bosnier.
Bosnia-Hercegovina hadde folketelling i 2013, den første siden 1991 (altså før Bosnia-krigen). Ettersom etnisk tilhørighet fremdeles er et vanskelig tema i landet, ble resultatene gjenstand for kontrovers. Tallene viste at bosniakene hadde kommet i flertall med 50,1 prosent av befolkningen, mot 43,5 i forrige folketelling. Tilsvarende hadde serberne gått tilbake fra 31,2 i 1991 til 30,8 i 2013 og kroatene fra 17,4 til 15,4. Andre nasjonaliteter utgjorde 2,7 prosent.
Føderasjonen Bosnia og Hercegovina hadde 2,2 millioner innbyggere i 2013. Republika Srpska hadde 1,2 millioner og Brčko-distriktet 84 000 innbyggere. Det totale folketallet er dermed 3,5 millioner, noe som er 20 prosent mindre enn i 1991.
Rundt 100 000 mistet livet i løpet av krigene i 1992–1995, hvorav i underkant 40 000 sivile. Etniske bosniaker var klart i flertall blant ofrene på sivil og militær side.
I tillegg til tapet av menneskeliv under de væpnede konfliktene, viste folketellingen i 2013 at Bosnia-Hercegovina fortsatt var preget av massiv utvandring til andre deler av Europa. 196 000 av totalantallet på 3,5 millioner er bosniere som bor i utlandet, men som har eiendom i Bosnia-Hercegovina.
Den økonomiske situasjonen i landet gjør at 56,4 prosent av befolkningen nå bor i utlandet, ifølge tall fra det bosniske sikkerhetsministeriet (2017). Det er særlig Tyskland, Østerrike, Serbia og Kroatia bosniere slår seg ned i.
Det internasjonale samfunnet har vært opptatt av at de som flyktet og utvandret under Bosnia-krigene skal kunne vende tilbake til der de opprinnelig kom fra. Dette har vært vanskelig å få til, mye på grunn av lokal politisk motstand, men også fordi mange flyktninger foretrekker å bo der de nå bor. Dette gjelder også internt fordrevne. De bor nå ofte mer urbant og utgjør en del av flertallsbefolkningen etnisk.
Det internasjonale samfunnet har bidratt med store beløp til gjenoppbygging av boliger som ble ødelagt under krigen, men har slitt med korrupsjon fra lokale bosniske myndigheters side.
Gjennomsnittlig levealder er estimert (2017) til 74,9 år for menn og 80,2 år for kvinner. Det anslås (2017) at 40 prosent bor i byområder.
- Les mer om Bosnia-Hercegovinas befolkning og språk i Bosnia-Hercegovina.
Stat og politikk
Stemmeopptelling i Sarajevo i oktober 2018. Borgerne fikk stemme frem representanter på nasjonalt og regionalt nivå og presidenten. Presidentembetet går på omgang mellom folkevalgte representanter for de tre konstituerende folkeslagene, og skifter hver åttende måned innenfor en fireårsperiode.
Bosnia-Hercegovina har en komplisert politisk-administrativ struktur, fastlagt i Dayton-avtalen fra 1995. Den er et kompromiss mellom ønskene om etnisk-territorielt selvstyre, særlig fremmet av serbiske og kroatiske grupper, og ønsket om å bevare Bosnia-Hercegovinas integritet som stat, som står sterkt blant bosniakene. Landet er derfor inndelt i to såkalte ‘entiteter’, Republika Srpska og Føderasjonen Bosnia-Hercegovina. I tillegg kommer Brčko-distriktet, som formelt ligger under begge entitetene, men styrer seg selv.
Republika Sprska er inndelt i 63 kommuner og fungerer innad som en enhetsstat. Føderasjonen Bosnia-Hercegovina fungerer derimot, som navnet sier, innad som en føderasjon. «Delstatene» i føderasjonen utgjøres av de ti kantonene, hvorav noen er definert som bosniakiske, noen som kroatiske og atter andre som delt. De siste har kompliserte maktdelingsordninger mellom de to etniske gruppene. Lovgivning og administrasjon kan variere mellom kantonene. Med kantoner, entiteter og felles-statlig nivå er det i alt 14 statsministere med til sammen 200 ministerier. Systemet er tidkrevende og kostbart.
Presidentembetet går på omgang mellom folkevalgte representanter for de tre konstituerende folkeslagene, og skifter hver åttende måned innenfor en fireårsperiode. Nasjonalforsamlingen – Parlamentarna skupština Bosne i Hercegovine – har to kamre. Det lavere kammeret heter Representanthuset (Predstavnički dom/Zastupnički dom) og har 42 medlemmer valgt for fire år i forholdstallsvalg. 28 av medlemmene velges fra Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og 14 fra Republika Srpska.
Det øvre kammeret heter nasjonenes hus (Dom naroda). Det har 15 medlemmer. Den lovgivende forsamlingen i Føderasjonen Bosnia-Hercegovina velger fem bosniaker og fem kroater blant sine medlemmer, og tilsvarende velger den lovgivende forsamlingen i Republika Srpska fem serbere.
Bosnia-Hercegovinas formelle institusjoner har siden 1995 fungert under overoppsyn av FNs Høyrepresentant (Office of the High Representative in Bosnia and Herzegovina, forkortet OHR). Høyrepresentanten har hatt myndighet til å avsette folkevalgte politikere som bryter med Dayton-avtalen.
Landets offisielle mål er å bli medlem av EU, men ligger langt unna å ha oppfylt kravene. EUs rolle i landet er økende og synes å ta over noe av rollen til FNs Høyrepresentant. I 2011 ble det opprettet en felles EU-representant i landet for å lede arbeidet med medlemskapsforberedelsene. I desember 2022 fikk Bosnia-Hercegovina status som kandidatland.
Bosnia-Hercegovina har fra 2010 vært med i NATOs Membership Action Plan, men integrasjon med NATO vanskeliggjøres blant annet av NATOs krav om at forsvarsinstallasjoner i så fall måtte ligge under de sentrale myndighetene og ikke entitetene, noe Republika Srpska motsetter seg.
Bosnia-Hercegovina ble internasjonalt anerkjent 1992 og ble medlem av FN og flere av FNs særorganisasjoner, samt av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Landet inngikk Partnerskap for fred-avtale med NATO i 2006.
- Les mer om Bosnia-Hercegovinas politiske system og Bosnia-Hercegovinas forsvar.
Romersk bro nær Sarajevo.
Slaget på Kosovo polje i 1389. Her kjempet bosniere og serbere mot de osmanske tyrkerne som trengte frem på Balkan. Maleri av Adam Stefanović, 1870.
En av de overlevende av massakren i Srebrenica i juli 1995, ber en bønn ved gravene til hennes slektninger på kirkegården Srebrenica-Potočari i mars 2019. Mer enn 100 000 mennesker ble drept under Bosnia-krigen.
I bronsealderen og jernalderen var det området som i dag utgjør Bosnia-Hercegovina befolket av det grekerne og romerne kalte for illyrerne, som besto av flere titalls ulike stammefolk. Området ble gradvis erobret av romerne i perioden fra 100-tallet fvt. til keiser Augustus sin tid. Slaverne vandret inn på 600-tallet, og en bosnisk statsdannelse tok form på 1100-tallet under ban Kulin. Denne statsdannelsen nådde sitt høydepunkt under kong Tvrtko på slutten av 1300-tallet, men kom deretter i skvis mellom venezianerne og ottomanerne. Siden det store skismaet i den kristne kirken i 1054 lå Bosnia i skjæringspunktet mellom østlig og vestlig kristendom, og etter den ottomanske erobringen i 1463 også mellom islam og kristendom. Ottomanene innførte en lagdelt samfunnsform, der de lokale innbyggerne som forlot kristendommen til fordel for islam, kunne rykke opp. Ved begynnelsen av 1900-tallet hadde dette ført til en situasjon der 91 prosent av godseierne var muslimer og 74 prosent av de jordløse bøndene var ortodokse kristne.
Etter freden i Karlowitz (Sremski Karlovci) i 1699, da ottomanene måtte trekke seg ut av Ungarn, ble Bosnia deres framskutte besittelse mot det habsburgske Europa og Venezia. Området fikk et sterkt militært nærvær og innflyttere fra det de ottomanske kjerneområdene. Langs grensa på habsburgsk side – die Militärgrenze – slo ortodokse kristne (serbiske) flyktninger seg ned og forsvarte riket på vegne av keiseren og «kristenheten».
I 1878 satte Berlinkongressen de to tyrkiske provinsene Bosnia og Hercegovina under østerriksk-ungarsk overhøyhet, men inntil annekteringen i 1908 var områdene fremdeles formelt under ottomanene. Østerrikernes folketellinger i 1879 og 1893 viste at 43 prosent var ortodokse kristne, 35–39 prosent muslimer og rundt 18 prosent katolikker. Ved inngangen til 1900-tallet begynte religion å bli knyttet til nasjonal tilhørighet, slik at bosniske ortodokse i økende grad så seg som serbere, og katolikker som kroater. Muslimene så seg fremdeles som serbere av muslimsk tro.
Etter første verdenskrig ble Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere opprettet, fra 1929 Kongedømmet Jugoslavia. En bærende idé i denne statsdannelsen var at de sørslaviske folkeslagene hørte sammen på tvers av religiøs tro og dialekt. Statsdannelsen ble likevel preget av dragkamp mellom sentralisme og regionalisme. Serberne, som dominerte militær- og statsapparatet, ønsket enhet, mens kroatene ville ha mer selvstyre. Den radikale jordreformen, som ga jord til småbøndene, var et slag mot privilegiene til de muslimske godseierne. Disse opprettet den Jugoslaviske Muslimske Union. Ettersom muslimene fremdeles ikke anså seg som en egen nasjon, var denne organisasjonen tilhenger av jugoslavisk fellesskap.
Under andre verdenskrig ble Bosnia-Hercegovina innlemmet i den kroatiske marionettestaten under Nazi-Tyskland. Den satte i gang massiv utryddelse av serbere, jøder og romer. Bosnia ble et kjerneområde for den kommunistiske partisanbevegelsen som i det forrevne fjellandskapet fikk full uttelling for å være lokalkjent. Den sosialistiske føderative republikk Jugoslavia ble erklært i den bosniske byen Jajce i 1943. Bosnia-Hercegovina inngikk i den nye staten med grenser som tilsvarte dem for seks ottomanske provinser fra gammelt av.
Mens de fem andre delrepublikkene var etnisk definert, skulle Bosnia-Hercegovina være for serbere, kroater og muslimer på lik linje. Bosnia-Hercegovina var slik den eneste delrepublikken uten ett titulærfolk. Fra 1961 ble begrepet ‘etnisk muslim’ innført, og fra 1968 ble muslimene regnet som ‘nasjon’. Ved folketellingen i 1971 kunne man oppgi ‘musliman’ som nasjonalitet, Jugoslavias sjette. Mange serbere i Jugoslavia så dette som nok et splitt-og-hersk-tiltak fra diktatoren Titos side for å svekke deres posisjon. Etter Jugoslavias oppløsning ble den gamle habsburgske betegnelsen ‘bošnjak’ innført. Betegnelsen brukes ikke bare om muslimene i Bosnia-Hercegovina, men også om muslimene i Sandsjak, grenseområdet mellom Serbia og Montenegro. 'Bosanac' – bosnier – er fellesbetegnelsen for innbyggere i Bosnia-Hercegovina uavhengig av etnisk tilhørighet.
Krigene i Bosnia-Hercegovina i 1992–1995 endte i Daytonavtalen. Oppgjøret med krigsforbryterne har stått sentralt, og har vært håndtert av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY). Det politiske livet har vært preget av dragkamp mellom FNs Høyrepresentants integrerende bestrebelser og lederne for de nasjonalt orienterte partiene blant bosniaker, serbere og kroater. Serberne og kroatene i landet stemmer massivt for parter som ønsker sterk grad av etnisk basert selvstyre. I 2013 ble innføringen av nye ID-kort lammet av at politikerne ikke ble enige om hvorvidt personnummeret skulle angi hvilken entitet personen hører hjemme i. Blant bosniakene deler velgerne seg mellom nasjonalistiske partier og dem som står for en multi-etnisk linje.
Økonomi og næringsliv
Turister besøker Mostars historiske sentrum i juni 2016. Bosnia-Hercegovina er ett av landene der turismen vokser fortest. I 2019 hadde landet verdens tredje største vekstrate, og reiselivsnæringen bidro med 409 millioner euro til økonomien.
I tiårene etter andre verdenskrig nøt det tilbakeliggende, men naturressursrike Bosnia-Hercegovina godt av massive overføringer fra de rikere republikkene til oppbygning av industri, infrastruktur og offentlig forvaltning. Fra midten av 1960-tallet ble det innført et føderalt fond til understøttelse av mindre utviklede deler av Jugoslavia. Bosnia-Hercegovina mottok 25 prosent av midlene i dette fondet. Det ble særlig satset på malmdrift, kull, metallurgi. militærindustri og maskinbygging. OL i Sarajevo 1984 ga anledning til å vise verden en moderne delrepublikk, der «øst og vest møttes».
Oppløsningen av føderasjonen og krigene i Jugoslavia på 1990-tallet satte Bosnia-Hercegovina alvorlig tilbake økonomisk. De naturlige nærmarkedene ble langt på vei borte, og det tiåret det øvrige Øst- og Sentral-Europa brukte på økonomisk omlegging, ble i Bosnia-Hercegovina kastet bort på krig. Nøkkelpersonell emigrerte eller flyktet. Minst 450 000 forble i utlandet også etter fredsslutningen i 1995. Bygninger og infrastruktur ble ødelagt.
Etter Bosnia-krigene i 1992–1995 mottok landet omfattende utenlandsk assistanse for å gjenoppbygge landet, og fra 2000 støtte til å bygge opp politiske og administrative institusjoner. Likevel kunne EUs statistikkbyrå i 2013 slå fast at Bosnia-Hercegovina har Europas laveste bruttonasjonalprodukt per capita, 72 prosent under gjennomsnittet for EU-landene. I 2019 var offisielt 33,28 prosent av alle i arbeidsfør alder uten arbeid, men det antas at en del av disse jobber svart.
Mellom 1994 og 2011 ble 6,4 milliarder euro investert i Bosnia-Hercegovinas næringsliv, med Østerrike, Serbia, Kroatia og Slovenia som de viktigste investorlandene.
Kunnskap og kultur
Skole- og universitetsvesenet ble bygget opp etter 1945 blant annet med sikte på å utdanne kvalifisert personell til den nye industrien og administrasjonen. Barna påbegynner den niårige grunnskoleutdanningen når de er sju år. Deretter er det fire års videregående skole med allmennfaglig-studieforberedende og yrkesfaglig retning. Skolen er åsted for skarp rivalisering mellom toneangivende nasjonalistiske politikere for de tre folkegruppene. Historiepensum og rettskrivningsnorm avviker sterkt mellom bosniakiske, serbiske og kroatiske skoler. Det er åtte universiteter i landet.
De såkalte stećci er middelalderske gravsteiner. De har påskrifter med budskap, som de nordiske runesteinene. Stećci finnes også i nabolandene, men de fleste av dem er i Bosnia-Hercegovina.
Forfatteren av Broen over Drina, Ivan Andrić, fikk Nobelprisen i litteratur i 1961 og donerte alle pengene til utviklingen av bibliotekene i Bosnia-Hercegovina. Meša Selimović skrev boka Dervisjen og døden, som er oversatt til mange språk.
Bosnia-Hercegovina har et aktivt musikkliv, mye basert på tradisjonell, orientalsk musikk. De melankolske og poetiske kjærlighetssangene sevdalinke er kanskje mest kjent. Bandet Mostar Sevdah Reunion har slått gjennom på verdensmusikkscenen med moderniserte versjoner av sevdalinke.
Rockegruppene Indexi og Bijelo Dugme satte Bosnia-Hercegovina på kartet i Jugoslavia-tiden. Goran Bregović er kjent som gitarist fra rockegruppa Bijelo Dugme og seinere blant annet for å ha laget musikk for filmskaperen Emir Kusturica. Kusturicas prisbelønte film «I sigøynernes tid» (Dom za vešanje) fra 1988 har mye av handlingen fra Sarajevo.
- Les mer om skole og utdanning i Bosnia-Hercegovina, medier i Bosnia-Hercegovina og Bosnia-Hercegovinas litteratur.
Bosnia-Hercegovina og Norge
Siden 1991 har Norge gitt over tre milliarder kroner til Bosnia-Hercegovina. Norges nisje har vært å gi støtte raskt og fleksibelt der andre givere har trengt mer tid. Støtten fra Norge var konsentrert om humanitær hjelp fra 1991 til 1996 og gjenoppbygging mellom 1996 og 2000. Deretter har støtten gått til demokratisering og integrasjon i Nato og EU. En stor evaluering i 2010 av den norske støtten til Vest-Balkan konkluderer med at den kunne ha vært mer målrettet og fokusert på langsiktige virkninger.
13 935 bosnier og 4 803 barn med bosniske innvandrerforeldre bodde i Norge i 2021. De fleste kom i forbindelse med krigen på 1990-tallet, men en del kom også som arbeidsinnvandrere på 1960- og 70-tallet.
Norge importerte (2017) for 167 millioner kroner fra Bosnia-Hercegovina og eksporterte for 16 millioner kroner.
Bosnia-Hercegovina er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Bosnia-Hercegovina ved sin ambassade i Sarajevo.