Egil Hovland – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Egil Hovland

Født

18. oktober 1924, Eidsberg (Mysen)

Død

5. februar 2013, Fredrikstad

Virke

Komponist og organist

Familie

Foreldre: Pølsemaker Ole Wilhelm Hovland (1898–1968) og Petra Ingeborg Erlandsson (1901–1977).

Gift 11.1.1947 med Synnøve Hansen (1923–2015), datter av Ole Hansen og hustru Dagny.

Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Egil Hovland var en norsk komponist og organist. Han var en av de betydeligste, mest allsidige, mest produktive og hyppigst fremførte norske komponistene innen nyere klassisk musikk. Han var også en dyktig organist og en sentral skribent og organisasjonsmann.

I sine tidligste komposisjoner var Hovland delvis påvirket av norsk folkemusikk. Han utviklet seg i 1950-årene i neoklassisk retning, blant annet i Musikk for ti instrumenter (1957). Fra 1960-årene er flere verker i avantgardistisk stil, hvor han har gjort bruk av tolvtoneteknikk og klangeksperimentering, men senere i karriere tok tonespråket en mer nyromantisk retning.

Hans kirkelige bruksmusikk har fått en stor spredning, og Hovlands innsats for ny liturgi og for fornyelse av det kirkemusikalske repertoaret er omfattende. I disse verkene er påvirkning fra gregoriansk sang merkbar.

Bakgrunn

Hovland studerte orgel med Søren Gangfløt og senere med Arild Sandvold og gregorianikk og renessansepolyfoni med Per Steenberg ved Musikkonservatoriet i Oslo (Norges musikkhøgskole), hvor han tok organisteksamen i 1948. 1949 ble han ansatt som organist i Glemmen kirke i Fredrikstad. I 1950-årene studerte han komposisjon med Bjarne Brustad, Vagn Holmboe, Aaron Copland i Tanglewood i USA og Luigi Dallapiccola i Firenze.

Stilistisk utvikling

Egil Hovland gjorde seg bemerket på nær sagt alle felt i den klassiske musikken, enten det dreide seg om kammermusikk, orkestermusikk eller kirkemusikk. Han startet som komponist i neoklassisk stil og skrev kammer- og orkesterverker som de profane Suite for fløyte og klaver (1950), Festoverture (1951), Symphonia Veris (1952–1953) og Music for 10 Instruments (1957). Med det sistnevnte verket vant han Koussevitzsky-prisen samme år i skarp konkurranse med flere andre yngre komponister som deltok i Aaron Coplands komposisjonsseminar i Tanglewood. Dette verket ansees som Hovlands internasjonale gjennombrudd.

Tolvtoneteknikk og aleatorikk

To år senere komponerte han Suite for fløyte og orkester, som innledet tolvtonestilen i hans musikk. Komposisjonene som fulgte, nærmet seg dels en personlig retning av denne stilen, dels serialisme, der tolvtoneteknikkens regler følges ikke bare for melodilinjen, men også for andre musikalske parametre, som takt, rytme, dynamikk, anslag og form. Et verk med seriell teknikk er Motus per flauto solo (1961), mens Festival Ouverture (1962) utvikler åpningens tolvtonetema svært fritt.

I Lamenti per orchestra (1963) finner man konsekvent bruk av tolvtoneteknikk og andre nyere virkemidler som sangstemmen brukt som instrument, klimpring på flygelets strenger og cluster (tette klanger). I tillegg er det også aleatorikk, det vil si bruk av tilfeldige elementer. Tilfeldighetselementet tillater en ganske stor grad av frihet innenfor et klart definert regelsett. I Lamenti kan treblåserne i et parti velge to ulike måter å spille nøyaktig de samme stemmene på. I det ene valget skal treblåserne spille så fort som overhodet mulig innenfor en bestemt tid (13 sekunder), som blir angitt av dirigenten (som må ha armbåndsur med sekundviser); i det andre skal musikerne spille de samme stemmene så hurtig som mulig, men i individuelt tempo i en viss tid (10 sekunder). Tempoet blir individuelt i begge tilfeller, men i sistnevnte spillemåte kommer tilfeldighetsspillet best til sin rett. Verket vant Ny Musikks komposisjonskonkurranse.

Seriell teknikk anvendte Hovland også i Varianti per due pianoforti (1964), der tempo, dynamikk og klang i noen grad er organisert i rekker, og i Kvintett for blåsere (1965), der også aleatoriske elementer er med.

I Rapsodi 69 for orkester (1969), som er en syntese av Hovlands stilistiske utvikling, lar han bokstavene i navn bestemme hvilke toner som skal danne komposisjonens materiale. Denne gamle renessanseteknikken er også benyttet i Alban Bergs Kammerkonsert for klaver, fiolin og 13 blåsere. Rapsodien er et inciterende stykke musikk med stor publikumsappell. Et utrolig fint og levende stykke musikk er Hovlands virtuost utformede og elegante Konsert for trombone og orkester (1972), skrevet for trombonisten Per Brevig.

Nyromantikk

I dette og flere andre verker fra 1970-årene forlater Hovland det strengt formalkompositoriske og finner en personlig stil med røtter blant annet i romantikken. Dette grunngir han selv med at «kløften mellom komponister og lyttere var blitt så stor at det ikke kunne fortsette. [...] Selv opplevde jeg en slags personlighetskrise, som munnet ut i ønsket om å komme mennesker mer i møte enn før. Jeg ville gjerne få dem i tale, og musikk er mitt morsmål. Det ble klart for meg at jeg måtte snakke enklere, vennligere, gjerne mer romantisk».

Kirkemusikken

I 1952 var Hovland en av stifterne av Musica Sacra – samfunn til kirkemusikalsk fornyelse, som ønsket å bringe kirkemusikken i Norge mer i pakt med strømninger fra kontinentet. Musica Sacra ville blant annet fornye reformasjonstidens rytmiske koral og ta i bruk gregoriansk sang i gudstjenesten. Hovland fremmet sine synspunkter i den harde offentlige debatten om kirkemusikalsk fornyelse gjennom sitt virke i Norsk Kirkesangforbund, Norges Organistforbund og i artikler i tidsskriftet Norsk Kirkemusikk, der han var redaktør i 1960-årene. Han satt i organistforbundets sentralstyre i 1956–1970.

Komposisjoner

Av kirkemusikk komponerte Hovland større selvstendige komposisjoner, instrumental og vokal bruksmusikk samt en mengde liturgisk musikk. De selvstendige verkene følger i hovedtrekk den samme utviklingen som hans profane musikk har hatt. Et meget sentralt verk i norsk kirkemusikk er Elementa pro organo (1965), som vakte stor oppsikt ved uroppførelsen. Det er et serielt verk som i tillegg gjør utstrakt bruk av aleatorikk, blåsing i løse orgelpiper og reduksjon av lufttrykket i orgelet.

Motettene, blant annet serien Motetter til kirkeåret, er en del av musikken Hovland laget til bruk i gudstjenesten. Disse korkomposisjonene til bibelsk tekst er ikke for vanskelige og ofte inspirert av gregorianske melodier. Den større motetten How long, O Lord (1968), som i sin tid ble en veritabel hit, benytter mer avanserte komposisjonsteknikker. Fra de senere årene regnes Credo (1991) som et betydelig verk. Samme år komponerte Hovland musikken til signingsgudstjenesten for kong Harald og dronning Sonja i Nidarosdomen.

Hovland utrettet et stort arbeid med kor i Glemmen kirke, og han arbeidet med musikk for alle aldersgrupper. For å nå også de minste laget han blant annet musikk til en rekke barnegudstjenester og bibelspill i ulike format.

Hovlands enestående melodiskapende evne viser seg også i en stor mengde orgelkoraler, koralforspill og -partitaer, introitusmelodier og salmemelodier, dels etter bestilling fra kirkene i Sverige og Norge. Han er den fremste bidragsyteren til Norsk Salmebok, med 51 melodier, og flere andre har funnet sin plass i salmebokens tillegg, Salmer 1997.

Verv og utnevnelser

Egil Hovland var styremedlem i Norsk Komponistforening og hadde også tillitsverv i TONO. Han hadde Statens kunstnerstipend 1954–1955 og 1964–1966. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1983 og til kommandør i 2005.

Hovedverker

Vokalmusikk

Opera

Orkesterverker

Kammermusikk

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

• Agerup, Knut m.fl., red.: Festskrift til Egil Hovland på 50-årsdagen 18. oktober 1974, 1974
• Baden, Torkil: 'Egil Hovland 70 år' i Norsk kirkemusikk 47, nr. 9 (1994), 12-13, 16-19
• Egil Hovland – og korene i Glemmen kirke: festskrift til Egil Hovland på 70-års dagen [...], 1994, isbn 82-993265-0-8
• Herresthal, Harald: 'Egil Hovland' i Bækkelund, Kjell, red.: Norske komponister, 1977, 73-81, isbn 82-10-01549-4
• Johannessen, Geir Harald: Egil Hovland: englene danser på tangentene, 1999, isbn 82-520-3249-4
• NBL 2. utg.
• Pedersen, Morten Eide: 'Med Egil Hovland som katalysator: en vurdering av 60-tallets musikk' i Ballade 12, nr 2/3 (1988), 42-47
• Reitan, Lorentz: 'Festspillkomponisten Egil Hovland intervjuet' i Ballade 7, nr. 1 (1983), 2-7

Kommentarer