Enuma elish – Store norske leksikon (original) (raw)

Marduk

Marduk, Babylons hovedgud, relieff

Enuma elish ('Den gang der oppe') er innledningsordene i det som gjerne kalles det babylonske skapelseseposet. Enuma elish er egentlig ikke en ren skapelsesberetning, men en fortelling om guden Marduks opphøyelse til den høyeste guden i det babylonske panteon. Teksten om Marduks bedrifter, der selve skapelsen bare opptrer som en innledning, ble lest opp, eller oppført som et slags drama, under feiringen av nyttårsfesten, akitu-festen, i Babylon.

Faktaboks

Uttale

ˈenuma ˈelish

Etymologi

akkadisk, ‘den gang der oppe’

Forskere er uenige om eposets alder. De mytologiske forestillingene kan ha sin opprinnelse langt tilbake i tid. Mange mener at selve eposet kan føres helt tilbake til kong Hammurabis tid, på 1700-tallet fvt., men den mest kjente versjonen dateres gjerne til kong Nebukadnesar 1s regjeringstid (1125–1103 fvt.). Den lengste bevarte teksten ble funnet i Assurbanipals (cirka 668–626 fvt.) palass i Ninive. Den består av rundt tusen vers, fordelt på sju leirtavler og skrevet i kileskrift og på akkadisk. Det er funnet flere andre kopier, blant annet i Sultanepe i Tyrkia.

Handlingen

Handlingen tar til med tiden før skapelsen, da verken himmel eller jord har fått navn. Det var bare to guddommelige urkrefter, den mannlige Apsu, som representerer ferskvannshavet under jordoverflaten, og den kvinnelige Tiamat, en personifikasjon av det salte havet og kaoskreftene.

Fra disse to stammer fire generasjoner guder. Først kommer de litt udefinerte skikkelsene Lahmu og Lahamu, deretter kommer gudene Anshar (knyttet til himmelen) og Kishar (knyttet til jorden). Etter mange år blir disse foreldre til skaper- og himmelguden An/Anu. Han blir så far til den mektige guden, Ea/Enki, som både hersker over det mytiske underjordiske ferskvannet, og som også blir visdommens gud.

Etter hvert begynner de yngre gudene å samle seg til muntre og bråkete fester som hindrer Tiamat å sove. De vil ikke høre når Apsu snakker til dem, og han blir nærmest syk av deres oppførsel. Apsu tar så med seg sin rådgiver Mummu og oppsøker Tiamat for å overtale henne til å knuse deres felles etterkommere. Men Tiamat protesterer. Hun synes det er nok å disiplinere dem, slik at det igjen blir mulig å få ro. Apsu er ikke enig, og fortsetter med sine planer. Ea finner ut av planene, dreper Apsu og tar Mummu til fange. Så overtar han Apsus bosted under jordoverflaten og bygger sitt hus (tempel) på marken over. I det hellige rommet under tempelet skaper Ea så guden Marduk, og hustruen Damkina bærer ham frem. Marduk er allerede som liten den vakreste av alle guder.

For å hevne Absu, og på oppfordring fra flere av de mindre gudene, vil Tiamat ta livet av Marduk. Som leder i kampen velger hun en av sine etterkommere, guden Kingu. Etter en kamp på liv og død seirer Marduk.

Tiamats døde kropp blir brukt til å forme verden. Marduk deler først kroppen i to, og av den ene delen lager han himmelen som et tak, av den andre jorden som et lokk over de underjordiske vannene. Deretter ordner han resten av universet og skaper stjernene og månen. Så bygger han et hus (palass) for de store gudene Anu, Ellil (sumerisk Enlil) og Ea. Av Tiamats spytt lager han skyer, vind og regn, og fra øynene hennes lar han elvene Eufrat og Tigris flyte ut. Så former han fjellene av hennes bryster.

Deretter bestemmer han seg for å skape mennesket, av blod og knokler. Hensikten er at gudene skal slippe å arbeide. Han lar Kingu drepe, og former mennesket ved hjelp av Kingus blod.

Som siste ledd i skapelsesprosessen bygges Babylon med hovedtempelet Esagila. Etter to år er arbeidet fullført, og Marduk feires som konge med en stor gudebankett.

Oversettelser

Eposet ble første gang oversatt og publisert av George Smith i 1876. De mange likhetene med skapelsesberetningen i Første Mosebok førte etter hvert til at bibelforskere måtte se med nye øyne på den bibelske beretningens alder og bakgrunn. Denne diskursen ble kalt pan-babylonisme.

Enuma elish er oversatt til mange moderne språk, også til norsk.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur