Francesco Griffo – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Francesco Griffo

Francesco da Bologna Griffo

Uttale

grˈiffo

Død

1518

Francesco Griffo var en italiensk skriftkunstner og stempelskjærer som blant annet skar Aldus Manutius' berømte skrifter, og som derigjennom hadde betydelig innflytelse på utviklingen av vår skriftkultur. Antikvaskriften han skar for Aldus Manutius ble utgangspunktet for det som nå kalles fransk renessanseantikva, og som igjen ble et viktig utgangspunktet for den videre utviklingen av antikvaskriften.

Bakgrunn

Griffo er født omkring 1450, antagelig i Bologna og antagelig som sønn av en gullsmed. I sin tidligste karriere kan han ha skåret skrift for boktrykkere i Bologna og senere i Padua, der han skal ha skåret to serier etter forbilde av Nicolas Jensons skrift.

En gang på 1470-tallet har han slått seg ned i Venezia, på den tiden Europas største og viktigste senter for trykking av bøker. Han er trolig identisk med den Franciscus de Bononia quondam Caesaris aurifex – keiserlig gullsmed fra Bologna – som skar kopier av Nicolas Jensons antikvaskrift for Jensons kompanjong Johann Rauchfass i 1475.

Griffos virke mellom 1470 og begynnelsen av 1490-tallet er ellers ukjent, men det er ikke usannsynlig at han har hatt forbindelse med boktrykker Andrea Torresani som hadde vært ansatt hos Jenson, og som i 1495 ble Aldus Manutius’ kompanjong – og kanskje med Jenson selv.

Jenson og Griffo

Jensons antikva

Adobe Jenson, enn moderne gjenskapning av Jensons antikva.

Bembo

Bembo, Monotypes gjenskapning av Griffos antikva fra 1496. Denne og den illustrasjon over viser hvordan de to antikvaene oppfattes av dagens designere.

Dette var en periode med prøving og feiling i utviklingen av trykkskrift. Antikvaskriftens forbilde, humanistenes håndskrevne minuskelskrift, var fremdeles et levende ideal for mange stempelskjærere og boktrykkere. Nicolas Jenson hadde med sin antikva fra 1470 lykkes med å overføre de essensielle detaljene i håndskriften til bly med stor klarhet og konsistens. Jensons antikva hadde blitt en standard og et forbilde for samtidens skriftkunstnere og boktrykkere.

Griffo er ansett som den som førte antikvaen et lite, men viktig skritt videre på veien fra håndens regime til metallets. Det dreide seg om til dels ganske små tilpasninger og forenklinger som til sammen skaper et litt annet uttrykk enn Jensons antikva; litt mer «moderne» og litt mindre knyttet til pennetrekkene. Det tydeligste eksempelet er at Griffo lager tverrstreken i liten e vannrett, mens den hos Jenson er skrå.

Griffo har uten tvil kjent Jensons skrift godt. Ut fra fototekniske analyser av bokstavenes detaljer, er nyere forskning tilbøyelig til å konkludere med at forskjellen mellom Jenson og Griffo ikke er så stor som tidligere påstått, og at Griffo slik sett står i betydelig gjeld til Jenson. Likevel fastholder de fleste at hovedinntrykket er at Griffos skrift peker fremover, mens Jenson har en større forankring i den gamle teknologien. Fortsatt regner vi de to til hver sin undergruppe av renessanseantikvaen – Jenson til den venetianske, Griffo til den franske.

Jenson og Griffo ble begynnelsen på en lang prosess der den nye teknologien mer og mer tok eierskap i bokstavformen gjennom å dempe, endre eller stilisere håndskriftens mest typiske trekk – strekkontrasten, seriffene og aksen i bokstavene runde former – stadig med et sideblikk på ulike tidsepokers estetiske idealer og smak og behag.

Nicolas Jensons antikva fra Eusebius' De Evangelica Præparatione, trykt i 1470. Legg merke til den skrå tverrstreken i liten e.

Francesco Griffos antikva til Pietro Bembos De Aetna, trykt av Aldus Manutius i 1496.

Aldus og Griffo

I 1494 eller 1495 har Griffo kommet i kontakt med Aldus Manutius, den italienske humanisten som på dette tidspunktet holdt på å etablere seg som boktrykker i Venezia. Aldus’ første bok med Griffos skrift, Constantine Lascaris’ greske grammatikk, kom i 1495. Dette samarbeidet skulle vare til 1502.

Bembo og Poliphilus

Side fra Hypnerotomachia Poliphili, 1499.

I februar 1496 kom Aldus’ første bok på latin, Pietro Bembos De Aetna, med Griffos antikvaskrift. (Boken er datert 1495, men det er etter gammel romersk kalender der året skiftet 1. mars.) Denne antikvaen er blitt berømmet for sine detaljer, sin klarhet, sin konsistens og sin eleganse, og har vært benyttet som inspirasjon og forbilde, også i nyere tid. Da Aldus skulle gi ut Francesco Colonnas Hypnerotomachia Poliphili i 1499, ble denne skriften skåret på nytt, men med nye, litt større versaler.

Griffo skar til sammen fem antikvaskrifter for Aldus.

De Aetna, 1496

Gresk

Hovedtyngden av Aldus’ publikasjoner før 1500 var på gresk, og Griffo skar fire varianter av gresk skrift for Aldus. De greske skrifttypene i Aldus’ bøker har fått mye kritikk, men kritikken har først og fremst rammet Aldus, ikke Griffo. Aldus blir kritisert for å ha valgt en uhensiktsmessig modell, en gresk kursiv håndskrift med mange ligaturer, aksenter og andre lydtegn, og kompliserte detaljer som utfordrer det visuelle bildet, men som til gjengjeld demonstrerer Griffos ekstreme tekniske dyktighet.

Oppslag fra Aristoteles' Organon, trykt av Aldus Manutius i 1495.

Kursiv

Aldus' utgave av Vergil fra 1501.

Griffo skar også Aldus’ berømte kursivskrift som ble brukt i en serie klassiske bøker i oktavformat. Den første av disse var en Vergil-samling som kom i 1501. Skriften ble skåret etter forbilde av håndskriften til Bartolomeus Sanvito i tradisjon etter Niccolò de Niccoli. I forordet til denne boken benytter Aldus anledningen til å hylle Griffo for hans uvanlige dyktighet.

Konflikt og brudd

Kursivskriften skulle bli årsaken til en konflikt og et avgjørende brudd mellom Aldus og Griffo. I 1501 fikk Aldus eneretten til bruken av kursivskriften i Venezia ti år, og dermed avskar han Griffo muligheten til å skjære og støpe skriften for andre boktrykkere i dette området. Griffo har rimeligvis følt seg tilsidesatt og urettferdig behandlet. Han brøt iallfall med Aldus, flyttet fra Venezia og begynte å arbeide for boktrykkeren Gerolamo Soncino i Fano.

Siste år

Øverst, Griffos skrift fra De Aetna; nederst, Monotypes gjenskapning med navnet Bembo.

Etter noen år, blant annet i Fano og Perugia, vendte Griffo tilbake til Bologna der han begynte å gi ut sine egne bøker i oktavformat og med en kursivskrift etter mønster av Aldus.

Griffo døde i 1518. Sannsynligvis ble han dømt for drap og henrettet – i forbindelse med en krangel skal han ha slått sin svigersønn i hodet med en stålstang slik at han døde.

Francesco Griffo var uten tvil Aldus Manutius’ viktigste medarbeider. Han regnes som den første av de store stempelskjærerne og skriftkunstnerne. Gjennom små endringer i bokstavenes detaljer i forhold til Jenson, førte han antikvaskriften et lite skritt videre på veien fra håndskrift til et massefabrikert produkt.

Etter sin død var han lenge glemt, usynlig i skyggen av den berømte Aldus Manutius. I løpet av 1800- og særlig 1900-tallet er han mer og mer blitt anerkjent som den kreative kraften bak Aldus Manutius’ skrifttyper, og dermed som en av de viktigste fødselshjelperne til antikvaskriften.

En gjenskapning av skriften til De Aetna fra 1496 som ble utviklet av Monotype i 1922, lever fortsatt under navnet Bembo.

Les mer i Store norske leksikon

Kilder

Kommentarer (6)