jakt – Store norske leksikon (original) (raw)

Rypejakt er den største småviltjakten i Norge, og hvert år felles det rundt en halv million ryper. Her er det felt en lirype.

Gåsejakt

Elgjakt er en viktig utmarksressurs der det hentes ut mye kjøtt fra skogen hvert år.

Jakt er det å oppspore og felle (avlive) eller fange ville dyr og fugler (overlisting, avliving og utnytting av viltet). Småviltjakt omfatter jakt på fugl, hare, rev; storviltjakt omfatter elg, hjort, villrein, rådyr. Formålet med jakt er gjerne en kombinasjon av ressursutnytting, søk av utfordring og mestring, og aktivt friluftsliv. Jakt brukes også som verktøy for å regulere størrelsen på viltbestander. Sportsjakt er en mer kontinental jaktform der utnytting har lite rom, og ofte heller ikke overlistingen. Jakt lar seg ikke klart avgrense fra fangst.

Faktaboks

Etymologi

fra middelnedertysk jacht ‘det å jage’

Grunneieren har enerett til jakt og fangst på sin eiendom. Den viktigste innskrenkning i grunneierens enerett til jakt er forfølgingsretten, det vil si den som på lovlig grunn har såret storvilt, har rett til å forfølge, avlive og tilegne seg dyret også på annen manns grunn. Lisensjakt tildeles også uten krav om grunneiers tillatelse.

Øverst: Et haglgevær med markering av de enkelte delene. Under: Tverrsnitt av løpene til de tre typene av jaktvåpen, haglgevær, rifle og kombinasjonsvåpen.

Jakt i Norge

Jeger og hund tar seg en hvil under rypejakten i Femundstraktene i Innlandet. Jakt er en fin fritidsbeskjeftigelse for den som er glad i kombinasjonen skyting og friluftsliv i vakker natur.

Arkeologer har påvist at jakt ble drevet i stor utstrekning i forhistorisk tid, og spor av den gamle veidekulturen finnes i helleristninger, dyregraver og fangstanlegg rundt omkring i landet.

Den historiske utvikling av jakt har artet seg ulikt i forskjellige land avhengig av sosiale og politiske strukturer. Vanligst er det at retten til jakt følger grunnen, slik tilfellet er i Norge. Etter hvert som økende folkemengde, forbedrede samferdselsmidler og jaktvåpen medførte større inngrep i viltbestanden, samtidig som oppdyrking av jorden og kultivering av skogen innskrenket de naturlige tilholdssteder for viltet, ble det nødvendig å begrense og regulere beskatningen av viltet og ved positive tiltak fremme viltstellet. Siden jakten og viltet representerer store materielle og immaterielle verdier, har mange land lagt mye arbeid i utvikling av den ved lovgivning, biologiske undersøkelser av viltartene, oppsyn mot ulovlig jakt, opprettelse av viltreservater og så videre.

For dagens moderne mennesker er jakt først og fremst en fritidsbeskjeftigelse som ved siden av matauk også representerer naturopplevelser i skog og mark. Jakt er likevel en betydelig binæring. Samlet verdi av kjøtt og pels av viltet i Norge utgjorde for eksempel over én milliard kroner i 2004. Dette tallet har holdt seg relativt stabilt.

I Norge er jakt strengt regulert og kun tillatt på bestemte arter i gitte perioder, for det aller meste om høsten. Totalt er det i Fastlands-Norge åpnet jakt på 37 fuglearter og 21 pattedyrarter (se tabell i bunnen av artikkelen). På Svalbard er det åpnet jakt på seks fuglearter (havhest, kortnebbgås, polarlomvi, polarmåke, teist og svalbardrype) og fire pattedyrarter (svalbardrein, fjellrev, ringsel og storkobbe). På Svalbard er det litt ulike bestemmelser for hvilke arter som kan jaktes på av fastboende og tilreisende.

De mest vanlige jaktmåtene er jakt med jakthund, jakt med drivere (drivjakt), posteringsjakt, støkkjakt, åtejakt, smygjakt og fellefangst.

Organisering

I Norge er det mange instanser som organiserer jakt, fra den lovgivende forsamling til den enkelte jeger. Myndighetene består av Stortinget (bestemmer jaktlovens utforming), regjeringen (legger fram forskjellige forfatninger, for eksempel om nye jakttider), Klima- og miljødepartementet, Miljødirektoratet (oppsyn med jakt og viltstell, gir råd i anledning forslag om nye bestemmelser og lover), statsforvalteren (viltforvaltere for hvert fylke), Politidirektoratet (ansvar for våpenloven), og politikammeret (jaktoppsyn, kontrollerer våpenkort, med videre).

Jegerens interesseorganisasjoner er utbygd både nasjonalt, regionalt og lokalt (Norges Jeger- og Fiskerforbund med fylkes- og lokallag).

Jakttider

Jakten i Norge foregår for det aller meste om høsten. Jakt og fangst er ikke tillatt i uken fra og med 24. desember til og med 31. desember (julefredning) og ikke på langfredag, påskeaften og første påskedag (påskefredning).

Alt vilt i Norge er i utgangspunktet fredet året rundt, men myndighetene åpner for begrensede perioder med jakt i bestemte områder og felling av arter som gjør skade. Jakten reguleres særlig av viltloven, samt en egen forskrift om jakt- og fangsttider som revideres hvert femte år og en forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst.

Jaktformer

I Norge deles jakt inn i storviltjakt og småviltjakt ut fra hvilken art det jaktes på. Det er ulike bestemmelser for de to jaktformene.

Storviltjakten omfatter i hovedsak jakt etter klovvilt som elg, hjort, villrein og rådyr. Denne jakten bygger på prinsippet om kvoter etter minsteareal per dyr. Arealets størrelse fastsettes etter antall dyr i kommunen, tilgang på mat og eventuell skadevoldelse. Det trengs spesiell tillatelse fra kommunen eller fra Miljødirektoratet for å jakte på storvilt.

Småviltjakt omfatter jakt på hare, rev, rype, skogsfugl (tiur, røy, orrhane og orrhøne), jerpe, rugde, gjess, ender og vadefugler. Slik jakt drives praktisk talt over hele landet.

For rovvilt som bjørn, ulv, jerv, gaupe og kongeørn, gjelder det spesielle bestemmelser (se rovviltforvaltning). Det er også egne bestemmelser for lisensfelling.

Elgjakt

Felte elg i Norge perioden 1970–2018

Elgjakt kan drives med løshund, det vil si at hunden slippes på elgsporet. Når den når opp til elgen, gir hunden hals – stålos – som forteller jegeren hvor dyret står. Jegeren forsøker da å komme på skuddhold uten at elgen får været av vedkommende. Elgjakt kan også drives med ledhund (hund i bånd) som føres av jegeren. Hunden følger sporet mot vinden. Når den kommer nær elgen, tar den «åpent vær», det vil si at den med løftet hode snuser i den retning elgen er. Hunden blir kommandert til å legge seg, «dekkes», og jegeren smyger seg så alene frem på skuddhold.

De fleste steder i landet, særlig på Sørlandet, er drivjakt den viktigste jaktmåten. Flere jegere eller drivere jager elgen mot på forhånd utsatte poster plassert på steder man vet at elgen trekker over når den blir jaget. Denne jaktmåten er også ofte kombinert med ledhund, som da føres av en av driverne.

• Les mer om elgjakt.

Villreinjakt

Villreinjakt i høyfjellet foregår som smyg- eller stillingsjakt. Jegeren kikker etter dyr, og forsøker å komme på skuddhold ved å stille innpå mot vinden uten å bli sett. Ofte foregår jakten ved at jegeren ser en flokk rein, forsøker å beregne hvor flokken vil passere, og posterer der til flokken kommer på skuddhold. Jakten drives vesentlig sør for Dovre.

• Les mer om villreinjakt.

Hjortejakt

Hjortejakt foregår i alle landets fylker unntatt Troms, Finnmark og Oslo. Jakten drives dels som smygjakt, dels som drivjakt, dels som posteringsjakt. Jegeren velger da et sted, vinden tatt i betraktning, hvor hen av erfaring vet at hjorten passerer når den om kvelden trekker ned på myrer, åkrer, engslåtter og lignende for å beite.

• Les mer om hjortejakt.

Rådyrjakt

Jakt etter rådyrbukk starter allerede 10. august. Til denne «bukkejakten» er det kun tillatt med bruk av rifle, mens det til den ordinære rådyrjakten også er tillatt å bruke hagle.

Rådyret, Norges minste klovvilt, jages ofte med lavbent hund av rasene beagle, drever eller dachshund (tillatt boghøyde er 41 centimeter). En del dyr felles også ved drivjakt, men særlig ved smygjakt og ved postering langs kjente trekkveier («veksler») til og fra beiteplassene, åkrer, enger og lignende. For voksen rådyrbukk gjelder egen jakttid fra 10. august (mot vanlig 25. september), og kun med rifle.

Dåhjorten (dådyret) regnes som en introdusert art og kan jaktes over hele landet.

• Les mer om rådyrjakt og dåhjortjakt.

Rype- og skogsfugljakt

Rype- og skogsfugljakt drives både med og uten hund. Jakt med hund skjer best mot vinden, som gir hunden mulighet til å få fert (lukt) av fuglen eller av spor etter den. Når den får fert, trekker den mot fuglen, som «trykker», det vil si gjemmer seg på bakken. Når hunden kommer opp til fuglen, stivner hunden – den tar stand for fuglen – og viser dermed jegeren hvor fuglen ligger.

På kommando «reis», «frem» eller lignende jager så hunden fuglen på vingene («reiser fuglen»), og gir dermed jegeren sjanse til skudd. Straks fuglen flyr opp, skal hunden stanse, eventuelt sette seg. Når fuglen er felt, bør hunden hente fuglen til jegeren («apportere»). De mest brukte hunder til fuglejakt er setterraser, pointere og vorstehhunder. En del rype blir også fanget i snare vinterstid, fortrinnsvis i de nordligste fylkene.

• Les mer om rypejakt og skogsfugljakt.

Harejakt

Harejakt foregår som regel med hund som «søker» (leter opp) viltet eller sporet av det. Når dyret står oppreist, begynner hunden å gi hals («losen går»). Jegerne, ofte mellom tre og fem personer, inntar sine poster på steder hvor haren pleier å trekke forbi og venter normalt på posten så lenge losen går. Jakten drives med en rekke hunderaser, hvorav dunker og sveitser-, finske- og svenskestøvere er mest benyttet.

• Les mer om harejakt.

Våpen og ammunisjon

Fuglejakt drives hovedsakelig som fluktskyting med hagle, der fuglen skytes i luften.

Etter jaktens og viltets art er jaktvåpen enten glattløpet haglgevær, som skyter ut en sverm av små kuler (hagl), eller rifle, som skyter ut én kule. Ofte forekommer en kombinasjon av rifle og hagle: ett løp av hvert slag lagt ved siden av hverandre, det ene over det andre, eller to haglløp med ett rifleløp under (såkalt «drilling»).

Haglgeværene har oftest to løp ved siden av hverandre, loddrett over/under eller i vannrett plan. Enkeltløpet haglgevær brukes også, særlig i de groveste kalibrene. Haglgeværer med tre eller fire løp er sjeldne. Vanligst er kaliber 12 (18,52 mm), kaliber 16 (16,81 mm) og kaliber 20 (15,62 mm). Lengste avstand for et haglskudd er for rype, skogsfugl og hare 30 meter. For rådyr er lengste avstand 20 meter.

Jaktrifler bygges som enkeltløp, dobbeltløp eller magasinrifler, til dels med automatisk lademekanisme. Riflekaliberet angis enten i millimeter (mm), i tusendeler (Storbritannia) eller i hundredeler (USA) av engelsk inch, for eksempel 8,9 mm = 0,350 = 0,35. Til jaktbruk varierer kalibrene mellom 5,6 mm og 12,7 mm. Moderne jaktrifler overstiger sjelden 9,3 mm.

Moderne jaktvåpen har bakladningsmekanisme. Ammunisjonen (prosjektil, forladninger, krutt, tennhette) har en hylse (patron), av papp, plast eller metall. I rifler brukes bare metallhylser. I motsetning til militær ammunisjon er kuler til jaktbruk regelmessig halvmantlet og ekspanderende, beregnet på å utvide seg i dyret for å oppnå større drepeevne og sjokkvirkning.

Bly er et giftig tungmetall som ikke brytes ned i naturen, men hoper seg opp i næringskjeden. Fra 15. februar 2023 gjelder i praksis et forbud mot bruk av blyhagl på småviltjakt. Forbudet har bakgrunn i kjemikalieforskriften fra EU (REACH-forskriften), som blant annet regulerer bruk av blyhagl i våtmark. I REACH-forskriften defineres våtmark svært omfattende, og vil i praksis bety all utmark i Norge. Denne definisjonen av våtmark er «et område med myr, torvmyr eller vann, naturlig eller kunstig, permanent eller midlertidig, med stillestående eller strømmende ferskvann, saltvann eller brakkvann». I den nyeste forskriften for utøvelse av jakt, felling og fangst er det henvist til REACH-forskriften, slik at det er jegerens ansvar å vurdere om jakten foregår i våtmark eller ikke. Noen områder vil kunne falle utenfor denne definisjonen, for eksempel større landbruksområder. Ifølge Miljødirektoratet vil definisjonen av våtmark i praksis bety et totalforbud mot blyhagl i den mest vanlige skogs- og fjelljakta. Blyfrie miljøhagl lages i stål, vismut, wolfram, kobber eller andre legeringer.

• Les mer om jaktvåpen og jaktammunisjon.

Mauser M18 er en moderne storviltrifle som kan brukes på elgjakt, her med kikkertsikte og lyddemper montert.

Annet utstyr

Jaktkniven har tre arbeidsoppgaver: åpning, flåing og partering. For åpning av buken brukes ofte en spesialkniv hvor knivbladet ytterst er formet som en krok (bukspretter). Ved flåing er det best å bruke en kniv med fyldig, rundet blad; ved partering bør tyngdepunktet ligge i knivens klinge (kjøttkniv).

Jaktkikkert

Utstyr som tas med på jakt, i tillegg til våpen, er for eksempel jaktkikkert, jaktradio eller sikringsradio, mobiltelefon, lokkefløyter, jaktklær, kamuflasjeklær, ryggsekk, kart og kompass, jaktkniv og knivbryne, øks, sag, viltposer, førstehjelpsutstyr og proviant.

Lovgivning og forvaltning

Revejakt med hundekobbel er forbudt i England. Likevel samles jegere med hester for å løpe med sine hunder i skog og på jorder. De holder hundenes instinkter i form til revejakt, siden de håper forbudet vil forsvinne.

Jakt og viltforvaltning reguleres av lov om viltet av 29. mai 1981 med senere endringer (viltloven). Viltloven omfatter alle viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og reptiler innenfor Norges økonomiske sone (200 mil ut i havet). Det legges vekt på bevaring av naturens biologiske produksjon og viltets artsrikdom. Det innebærer at både viltet og viltets leveområder skal forvaltes ut fra ønsket om en allsidig og langsiktig forvaltning. Ingen arts eksistens skal kunne trues av menneskelige inngrep. Viltoverskuddet kan høstes til fordel for landbruksnæringen og friluftslivet. Viltloven er en fullmaktslov som følges opp med svært mange forskrifter.

Klima- og miljødepartementet er øverste myndighet i saker som gjelder vilt og jakt.

Under departementet hører Miljødirektoratet som har det daglige ansvaret for praktiseringen av viltloven, og som fastsetter forskrifter om jakttider, jaktmåter, våpen og ammunisjon, med mer. Direktoratet har også som oppgave å drive veiledningstjeneste i viltforvaltning overfor de lokale viltorganene. Disse er miljøvernavdelingen hos fylkesmannen og kommunene.

Kommunene kan selv bestemme om de vil oppnevne en egen nemnd til å forvalte vilt og jakt (viltnemnd), eller om en annen nemnd skal ha denne oppgaven. Viltorganenes oppgaver er blant annet å fremme viltstellet og mulighetene for jakt og drive viltforskning. De skal også organisere viltstellområder, det vil si å samle de mange små eiendommene i kommunen til felles områder store nok til å drive rasjonelt viltstell og jakt.

Jaktretten

Jakt er ikke en del av allemannsretten, siden retten til å jakte i utgangspunktet tilhører grunneieren. Dette gjør at jakt bare kan drives med tillatelse fra grunneier. Et unntak er den frie jakten på fjord og hav, der jakt kan skje uten tillatelse utenfor grensen mellom sjø og land.

Jakt og fangst kan enten drives på offentlig grunn eller på privat grunn. Generelt sett er småviltjakt på offentlig grunn relativt rimelig og åpent tilgjengelig, mens storviltjakt på offentlig eller privat grunn er vesentlig dyrere og mindre tilgjengelig. Samlet sett er det likevel et bredt tilbud av ulike jaktformer i Norge.

Grunneiers enerett til å drive jakt på sin eiendom er spesifisert i viltlovens kapittel 7. Loven inneholder enkelte bestemmelser som begrenser grunneiers enerett, som for eksempel forfølgingsretten på såret storvilt. Forfølgingsretten forutsetter at storvilt er såret på lovlig grunn, før dyret samme dag (inntil midnatt) kan følges inn på annen manns eiendom og avlives der. Jegeren kan da ta viltet med seg. Grunneier kan også etter initiativ fra kommunen og ved vedtak i Miljødirektoratet pålegges å selge jaktkort til allmennheten under bestemte forutsetninger.

Jaktretten kan ikke skilles fra eiendommen for mer enn ti år. Loven gir også mulighet for å belegge en eiendom med biotopvern og å tvangssammenslå områder for å oppnå minstearealer for storviltjakt.

Mot elv og ferskvann går jaktretten til djupålen, det vil si så langt som eiendomsretten går. Kan djupålen ikke påvises, går jaktretten til midtlinjen i vassdraget. Mot hav går jaktretten så langt landet til enhver tid ligger tørt. Utenfor er jakten fri for enhver som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge.

Viltloven regulerer jaktretten i sameier og jakten på statsgrunn, mens jakt i statsallmenninger er regulert gjennom fjelloven av 6. juni 1975.

Jegeravgift og jegerprøve

Ingen har rett til å drive jakt i Norge før vedkommende har løst offentlig jegeravgiftskort som gjelder for hele landet. Jegeravgiftskortet gir ingen automatisk rett til å drive jakt, bortsett fra på sjøen, men kortet er en forutsetning for å kunne utøve jakt. I tillegg må jegeren ha jaktkort, som er en tillatelse fra grunneieren (eventuelt grunneierlag, jegerforeninger, fjellstyrer eller allmenningsstyrer) til å drive jakt.

Alle førstegangsjegere må avlegge en obligatorisk jegerprøve for å jakte på egen hånd. For å felle elg, hjort og villrein må det betales offentlig fellingsavgift, og jegeren må hvert år avlegge særskilt skyteprøve. Årlig skyteprøve må også avlegges av den som skal jakte rådyrbukk med rifle. Jegeravgiften og fellingsavgiften går inn i viltfondet, som skal brukes til fremme av viltstellet.

Aldersgrenser

Aldersgrensen for å drive jakt er 16 år for småvilt og 18 år for storvilt med visse unntak. For fangst av gaupe er aldersgrensen 18 år.

Den som har fylt 14 år kan i opplæringsøyemed fram til fylte 16 år delta i småviltjakt med våpen og delta i fangst av villmink, mår, rype, kråkefugl og måker når vedkommende har samtykke fra foreldre eller foresatte, og er under forsvarlig tilsyn av person som har fylt 20 år. Den som har tilsynet skal ha mulighet til å kontrollere og instruere vedkommende. Tilsynspersonen skal ha tillatelse fra rettighetshaver, og må ha utøvd jakt og betalt jegeravgiften i minst tre år.

Rapportering

Alle som betaler jegeravgift for et jaktår må sende rapporteringsskjema over jakt- og fangstutbytte til Statistisk sentralbyrå (SSB) innen 1. mai. Skjemaet blir sendt ut sammen med jegeravgiftskortet i mars/april hvert år.

Ulovlig jakt

Ulovlig jakt blir juridisk sett delt inn i to kategorier: jakt som strider mot lov og forskrifter, og jakt som uten rett foregår på annen manns eiendom – såkalt tjuvjakt.

Jakt fra motorkjøretøy

Det er forbudt under jakt å løsne skudd fra motorkjøretøy. Likeså er det under jakt forbudt å bruke luftfartøy eller motorkjøretøy til forfølgning av vilt eller til avledning av viltets oppmerksomhet fra jegeren, eller til lokalisering av vilt utenfor vei.

Etiske bestemmelser og human jakt

Viltet har det samme nervesystemet og en liknende opplevelse av smerte, stress og ubehag som mennesker. Jakt skal derfor utøves på en ansvarsfull måte, med minst mulig stress og lidelse for viltet. Myndighetene forutsetter at all jakt og fangst skal være mest mulig human, noe som innebærer at regelverk og straffereaksjoner ikke tillater uforsvarlig jakt og fangst som medfører at dyr blir utsatt for unødige lidelser.

Disse prinsippene om såkalt «human jakt» er nedfelt i lovverket. I viltlovens paragraf 19 heter det: «Jakt og fangst skal utøves på en slik måte at viltet ikke utsettes for unødige lidelser og slik at det ikke oppstår fare for mennesker eller husdyr eller skade på eiendom.» I dyrevelferdsloven heter det dessuten blant annet: «Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret så det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål.» Det betyr at viltet skal felles så raskt og smertefritt som mulig.

Human jakt har i tillegg til sikkerhet stått sentralt i den obligatoriske jegeropplæringen som ble innført i 1986. Det legges vekt på at nye jegere får med seg en god ballast i form av sunne holdninger, god jaktmoral og bevissthet rundt de etiske sidene ved jakt og fangst.

Det ligger et stort ansvar på den som bærer våpen, og for jegere og fangstfolk er det viktig å sette seg grundig inn i regler om jakt- og fangstutøvelse, slik at vedkommende til enhver tid jakter lovlig og på en måte som er allment akseptert. En jeger må være helt sikker på hva hen skyter på (det skal ikke skytes på annet vilt enn det man er ute etter), og det kreves skikkelig kjennskap til våpen og ammunisjon samt gjeldende lovbestemmelser.

Antall jegere i Norge

I jaktåret 2020/2021 var det ifølge SSB 520 755 personer som sto oppført i Jegerregisteret (84,9 prosent menn og 15,1 prosent kvinner). Av disse hadde 192 766 betalt jegeravgift, og kan dermed regnes som aktive jegere.

I jaktåret 2020/2021 var det ifølge SSB 520 755 personer som sto oppført i Jegerregisteret (84,9 prosent menn og 15,1 prosent kvinner). Av disse hadde 192 766 betalt jegeravgift, og kan dermed regnes som aktive jegere.

Tabellen under angir antall aktive jegere som har løst jegeravgiften siden 1995.

(Kilde: SSB)

Historikk

Arkeologer har påvist at jakt ble drevet i stor utstrekning i forhistorisk tid, og spor av den gamle veidekulturen finnes i helleristninger, dyregraver og fangstanlegg rundt omkring i landet. Fortsatt er jakt i kombinasjon med fiske det viktigste næringsgrunnlaget for mange folk, blant annet for inuitene og for jegerfolk i Sibir. Etter hvert som menneskene ble bofaste og tok til med jordbruk, ble jakt en viktig binæring i matproduksjonen. Det utviklet seg handel med skinnvarer, huder og pelsverk.

De eldste norske lovregler om jakt finnes i landsdelslovene (Gulatingslova og Frostatingslova) fra 1100- og 1200-tallet. Allerede her fastslås grunneiers rett til jakt på egen eiendom. I disse lovene er det den frie jaktretten og grunneierens særrettigheter som først og fremst er omtalt – fredningsbestemmelser mangler helt.

Jaktforordninger på 1700-tallet

Det var først i 1730 at det ble gitt forordninger om fredningstider for elg, hjort og rein. Samtidig ble grunneierens eneretter en del utvidet. På 1700- og 1800-tallet fikk man flere fredningsbestemmelser, for eksempel fredning av egg og dunvær.

Forordningen av 5. mai 1733 forsøkte igjen å gjøre all jakt til en enerett for grunneieren samtidig med at det ble innført fredningsbestemmelser for fuglevilt, elg, hjort og hare. Fugleviltet ble fredet fra 1. april til 31. juli med unntak av trekkfugler.

Denne forandringen ble igjen opphevet ved forordningen av 5. februar 1744, som gjeninnførte Christian 5s lovregler. Kun § 8 i forordningen av 1733, som oppmuntrer til utryddelse av rovdyr ved fastsettelse av premier, forble i kraft til 1845.

Jaktforordninger på 1800-tallet

30. august 1842 ble egg- og dunvær, samt ærfugl, fredet. 22. juni 1845 ble det vedtatt en «lov om utryddelse av rovdyr og fredning av annet vilt». Ved siden av at den satte nye premiebestemmelser for utryddelse av rovdyr, innførte den faste og noenlunde ensartede fredningstider for nesten alt matnyttig vilt. Landets viktigste fuglevilt, rypene, ble imidlertid ikke tatt med blant fredede arter, ettersom de ble regnet for å forekomme i så stort antall at de ikke trengte noen fredningstid. Når det gjaldt retten til å drive jakt foretok loven ingen merkbare forandringer.

Ved lov av 28. september 1857 ble det vedtatt at Kongen skulle ha adgang til å utvide fredningstiden for samtlige fredede viltarter, enten for et helt amt eller deler av det.

Lov av 22. juni 1863 forhøyet premiene for rovdyrs utryddelse og utvidet forskjellige fredningstider. Nå ble ryper tatt med blant de fredede viltarter. Noe av det som var spesielt viktig med denne loven var at den gav det offentlige myndighet til å bestemme jaktmåter og fredningstider for blant annet elg, hjort og bever.

Loven av 1899 ble Norges første moderne jaktlov. Den bygde på biologiske vurderinger, i tillegg til at grunneierens enerett fastslått som prinsipp.

Jaktforordninger på 1900-tallet

Prinsippene i jaktloven av 1899 ble lagt til grunn ved lovendringer i 1932, i jaktloven av 1951 og videreført i lov om jakt og fangst av vilt (viltloven) av 1981 – som er den som gjelder i dag. I 1951 ble viltets egenverdi og vernebehov tatt med, noe som ytterligere ble skjerpet i viltloven av 1981.

Jaktbare arter i Norge

Tiur

Ringdue jaktes i hovedsak som postering med lokkeduer i kulturlandskap. Det er best jaktforhold på nytreskede jorder hvor duene søker for å spise spillkorn.

Fremmede/introduserte arter

Bildet viser klappjakt på fasaner i England. Såkalte «beaters» ('klappere') skremmer fasanene ut av åkeren, slik at de kan komme på skuddhold for jegerne.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

• Haug, Frank (2002). Småviltjakt, to bind
• Kirkemo, Ole (red.) (2003–2005): Aschehoug og Gyldendals jakt, fiske og friluftsliv i Norge, fem bind
• Kirkemo, Ole og Sæhle, Henrik (2009). Jegerhåndboka. Oslo: Tun Forlag
• Lier-Hansen, Stein (2002). Storviltjakt: med vekt på hjortevilt, fjerde utgave
• Søilen, Magne (2002). Jaktvåpen, femte utgave
• Unsgård, John Henning og Frøstrup, Johan Christian (2007). Norsk jaktleksikon. Arendal: Friluftsforlaget

Kommentarer (2)