Fredsprosessen mellom Israel og Jordan – Store norske leksikon (original) (raw)

Foto av kong Hussein av Jordan og Israels statsminister Yitzhak Rabin

Kong Hussein tenner sigaretten til Israels statsminister Yitzhak Rabin etter undertegnelsen av fredsavtalen mellom Jordan og Israel i 1994.

Fredsprosessen mellom Israel og Jordan er en politisk prosess som 26. oktober 1994 førte til inngåelse av en fredsavtale mellom Israel og Jordan. Dette var den andre fredsavtalen mellom Israel og en arabisk stat, etter Egypts avtale i 1979.

En formell fredsprosess mellom Israel og Jordan ble iverksatt først som en følge av Madrid-konferansen i 1991. Før dette hadde det i flere år vært uformell og hemmelig kontakt mellom de to landene, men en formalisert prosess var forhindret av Palestina-spørsmålet. Gjennombruddet i 1994 ble muliggjort etter at PLO hadde anerkjent Israel i 1993. Dette åpnet veien for at Jordan og Israel formelt kunne ha direkte kontakt, og historikken med hemmelige uformelle samtaler gjorde at det var lett å få på plass en fredsavtale idet denne muligheten dukket opp.

Historisk kontakt mellom Jordan og Israel

Jordan, borgerkrig

Jordans forhold til Israel og palestinernes organisasjoner har i perioder vært vanskelig. Etter seksdagerskrigen i 1967, da Jordan mistet Vestbredden, startet palestinske geriljagrupper oppbygging av baser i Jordan øst for Jordanelven, noe som etter hvert truet Jordans statsmakt. Oppgjøret mellom sentralregjeringen og disse gruppene førte til en borgerkrig der palestinerne og deres tilhengere led nederlag. Bildet viser palestinske geriljasoldater i Amman under borgerkrigen i september 1970.

Forholdet mellom Israel og Jordan skiller seg fra forholdet mellom Israel og de andre arabiske nabostatene ved at det både før og etter opprettelsen av staten Israel var politisk kontakt mellom det jordanske kongehuset og den sionistiske, etter hvert den israelske, ledelsen.

Kong Abullah 1. etablerte kontakt med den sionistiske ledelsen i Palestina, og det ble på 1930-tallet inngått avtaler om jødisk bosetting på østbredden – avtaler som ble kansellert av Storbritannia. Forut for at FN i 1947 la fram sin delingsplan for Palestina, tok emiren til orde for at hele mandatområdet skulle etableres som én stat, med ham selv som monark, og med garantert selvstyre for jødiske områder. Mens Abdullah ønsket å opprette et hashimittisk kongedømme i hele det gamle mandatområdet, så enkelte sionistiske kretser Transjordan som en del av det historiske jødiske hjemlandet. FN anbefalte derimot at det ble opprettet én jødisk og én arabisk (palestinsk) stat i dette området, mens Jerusalem skulle få en særskilt status. Dette ble avvist av de arabiske landene, mens den sionistiske bevegelsen svarte med å opprette staten Israel i mai 1948.

Selv om FN anbefalte opprettelsen av en selvstendig arabisk stat innenfor mandatområdet Palestina, ble dette motarbeidet fra enkelte politiske hold, både i Storbritannia og USA. Et alternativ som ble fremmet av FN-megleren Grev Folk Bernadotte var at kong Abdullah kunne ta over de områdene som FN hadde tiltenkt en slik stat. Ved opprettelsen av Israel gikk Transjordan med i den første arabisk-israelske krigen, og erobret området vest for Jordanelva, senere kjent som Vestbredden, samt Øst-Jerusalem.

Etter krigen i 1948 ledet FN forhandlinger som førte til at Israel og Jordan undertegnet en våpenhvileavtale 3. april 1949. Samtidig som landene forhandlet med FN-megleren Ralph Bunche, forhandlet de også direkte, i hemmelighet, blant annet i et av kongens palass. I etterkant av denne avtaleinngåelsen innledet kong Abdullah hemmelige forhandlinger med Israel, med sikte på å erstatte våpenhvileavtalen med en fredsavtale, uten å lykkes. Han ble myrdet i 1951. I 1950 annekterte Jordan Vestbredden og innlemmet det i kongedømmet Jordan, og den palestinske befolkningen i disse områdene ble jordanske statsborgere.

Etter at Israel okkuperte de jordansk-kontrollerte områdene under Seksdagerskrigen i 1967, fikk den gamle tanken om Jordan som den palestinske staten ny næring, ettersom en vesentlig del av den palestinske befolkningen da var styrt av den jordanske kongen, dels på Vestbredden, dels på Østbredden (det vil si i kongedømmet). Denne muligheten – «Jordan-opsjonen» – ble en tid fremmet som politisk løsning av Israels arbeiderparti, deretter som et mål av Likud, som så dette som en mulighet til å forhindre opprettelsen av en palestinsk stat på hva mange sionister anså som en del av det bibelske Eretz Yisrael, og beholde det som del av staten Israel.

Kong Hussein foreslo i 1972 å opprette et forent arabisk kongedømme (United Arab Kingdom) som en palestinsk-jordansk føderasjon mellom Vestbredden og Østbredden, som del av et fredsframstøt overfor Israel. Forslaget ble avvist både av Israel og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO). Sistnevnte ville ikke oppgi sitt krav på en palestinsk stat. PLOs leder Yasir Arafat foreslo en konføderasjon mellom Jordan og en selvstendig palestinsk stat. Palestinske grupper hadde siden 1950-årene rettet geriljaangrep mot Israel fra jordansk (palestinsk) territorium, og det kom derav til flere væpnede sammenstøt også mellom israelske og jordanske styrker.

I 1970–1971 kom det til krig mellom Jordan og PLO i Jordan, hvoretter PLO ble forvist fra landet. Etter at Den palestinske nasjonalforsamlingen i eksil (Palestinian National Council, PNC) i 1988 proklamerte opprettelsen av en selvstendig palestinsk stat, oppga Jordan formelt sine krav på Vestbredden og Øst-Jerusalem, og kong Hussein erklærte at Jordan ikke var Palestina.

Før Madrid-konferansen

Foto av kong Hussein av Jordan og PLO-leder Yasser Arafat

Jordans konge Hussein under møte med PLOs leder YAser Arafat i 1969.

Forut for dette var det fra sent på 1960-tallet hemmelig kontakt mellom de to land, også på høyt nivå. Blant annet møttes kong Hussein og utenriksminister Moshe Dayan i London, og kongen møtte også statsminister Shimon Peres i 1987. Hussein og Peres utarbeidet da et utkast til en avtale om å starte fredsforhandlinger. Jordans kontakt med Israel var sensitiv med tanke på kongedømmets posisjon i den arabiske verden, herunder økonomisk bistand som landet var avhengig av. Kong Hussein møtte også flere andre israelske ledere, blant dem Yitzhak Shamir som han møtte tre ganger. Utenriksminister Peres møtte han flere ganger på 1980-tallet.

Den allierte invasjonen av Irak under Golfkrigen i 1991 satte Jordan i en vanskelig situasjon, og forholdet til Israel på prøve: Kong Hussein valgte å støtte Saddam Hussein og Irak, men under militær trussel fra Israel tillot han ikke irakiske styrker å benytte jordansk territorium. Forut for krigsutbruddet møttes kong Hussein og statsminister Shamir. For Israel understreket Golfkrigen det moderate Jordans strategiske betydning som en buffer særlig mellom Irak, så vel som Saudi-Arabia og Iran, og til dels Syria. Jordan, på sin side, så Israel som en motvekt og en potensiell alliert mot Syria, Irak og Saudi-Arabia. Etter den flernasjonale koalisjonens militære suksess mot Irak i 1991 ble det politiske landskapet i Midtøsten endret, og USA tok et diplomatisk initiativ med å starte en fredsprosess langs både et multilateralt og parallelle bilaterale spor, igangsatt med Madrid-konferansen høsten 1991.

Etter Madrid-konferansen

Fredsavtalen mellom Jordan og Israel

Kong Hussein tok Israels statsminister Yitzhak Rabin i hånda i det Jordan og Israel inngikk fredsavtale i 1994. Seansen foregikk foran Det hvite hus i Washington DC og USAs president Bill Clinton var vertskap.

I utgangspunktet ville kong Hussein unngå en separat fred med Israel, slik Egypt hadde inngått, men knytte en fredsslutning til Palestina-spørsmålet og en fredsløsning for Midtøsten. Madrid-konferansen, og enda mer Oslo-avtalen i 1993, ga Jordan et slikt grunnlag, samtidig som FN-resolusjon 242 lå til grunn som et rammeverk. Samtidig som det ble ført offisielle fredsforhandlinger mellom Israel og Jordan i Washington i USA i kjølvannet av Madrid-konferansen, ble det gjennomført hemmelige forhandlinger i Amman. Disse ble for en stor del ført mellom Mossads nestsjef Efraim Halevy og kong Hussein.

I oktober 1992 ble de to partene enige om en plan for forhandlingene, som så fikk fart etter Oslo-avtalen. Dagen etter at denne var undertegnet, inngikk Jordan og Israel 14. september 1993 en offisiell agenda for sin bilaterale fredsprosess. Prosessen møtte motstand fra en islamsk opposisjon, Det muslimske brorskap i Jordan, og stanset delvis opp. I mai 1994 møttes kong Hussein og statsminister Yitzhak Rabin til hemmelige samtaler i London, hvorpå prosessen igjen skjøt fart. Deres første offentlige møte fant sted 25. juli, da de undertegnet en første avtale, med et rammeverk, foran Det hvite hus i Washington («The Washington Declaration»). Da hadde avtalen mellom Israel og PLO om Gaza og Jeriko, som ble inngått innenfor rammen av Oslo-prosessen i mai samme år, gitt den jordanske kongen det grunnlaget han trengte for å inngå en tosidig fredsavtale med Israel. Deretter ble det første offisielle forhandlingsmøtet i regionen mellom delegasjoner fra Israel og Jordan avholdt i juli i Ein Avrona, ved grensen nord for Akaba og Eilat.

Selve fredsavtalen ble undertegnet i Wadi Arava, en grensekryssing mellom Israel og Jordan, 26. oktober 1994, etter en siste forhandlingsrunde i Amman uken før. Avtalen ble signert av de to landenes statsministre, Yitzhak Rabin og Abd al-Salam al-Majali, med USAs president Bill Clinton, Russlands utenriksminister Andrej Kozyrev og kong Hussein som vitner. Fredsavtalen ble deretter ratifisert av de to lands nasjonalforsamlinger, hvoretter fulle diplomatiske forbindelser ble inngått 27. november 1994.

Avtalen la opp til normalisering av forholdet, herunder økonomisk samarbeid, handel og turisme. Det ble blant annet lagt opp til etablering av felles såkalte «Qualified Industrial Zones», hvorfra varer ville få fordelaktige vilkår ved eksport til USA. Som tilfellet ble med Egypt, ble omfanget av samkvemmet begrenset, og freden mer 'kald' enn 'varm'. Dels skyldtes dette ulike utfordringer knyttet til felles prosjekter, dels skapte den politiske utviklingen i regionen hindringer, som Israels innmarsj i Gaza i 2008. Før dette førte blant annet en feilslått israelsk etterretningsoperasjon rettet mot Hamas-lederen Khaled Mishaal i 1997 – et brudd på fredsavtalen – til en forverring i forholdet.

Blant de viktigste, og vanskeligste, spørsmålene i fredsforhandlingene hørte spørsmålet om felles utnytting av vannressursene, både fra Jarmuk-elva og Jordanelva. Mens forhandlingene mellom Israel og henholdsvis Egypt og Syria – og palestinerne – var knyttet til formuleringen «land for fred», var territorielle spørsmål mindre sentrale i forholdet til Jordan. Likevel var det elementer av overføring av land: Et område på rundt 380 kvadratkilometer sør for Dødehavet var kontrollert av Israel, og et oppdyrket område i Arava-dalen tilhørte Jordan, og skal i henhold til avtalen tilbakeleveres etter 25 år. Utgangspunktet for grensedragningen var den internasjonale demarkasjonslinjen som ble trukket opp i 1922.

Jordan brukte også fredsforhandlingene med Israel som et virkemiddel for å styrke forholdet til USA, og ikke minst for å få økt bistand, både økonomisk og militær, fra USA. I 1996 ble det inngått en handelsavtale mellom Israel og Jordan, og det ble innledet samarbeid på det sikkerhetspolitiske så vel som det økonomiske området.

Spørsmålet om Jerusalems status var sentralt i forhandlingene både mellom Israel og Jordan og Israel og PLO, og det er forblitt uløst. Mens både Israel og Palestina gjør krav på byen som sin hovedstad, har Jordan siden 1948 hatt et særskilt forhold til Øst-Jerusalem og islams hellige steder der. I avtaleverket ble det derfor lagt inn hensyn til Jordans spesielle rolle i forhold til disse.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur