FN – Forente nasjoner – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Også kjent som

De forente nasjoner - FN

Dei sameinte nasjonane - SN

The United Nations - UN

Emblem

Eldre foto av FN-bygningen

FN er en global internasjonal organisasjon grunnlagt i 1945 som har som sin viktigste jobb å sikre fred og sikkerhet i verden. Den har 193 medlemsland. Medlemmene er stater og de omfatter, med noen få unntak, alle suverene stater i verden. FN har hovedkontor i New York i USA.

FN ble opprettet like etter andre verdenskrig med hovedformål å unngå krig i framtiden. 51 land var med på å skrive under FN-pakten, en traktat som beskriver hvordan man skal arbeide for å sikre fred mellom stater, jevne ut økonomiske og sosiale forskjeller i verden og sikre alle mennesker de samme rettighetene.

FN baserer seg på at alle medlemmer er selvstyrende stater. Alle er i prinsipp likeverdige, med samme rettigheter og plikter. I noen av FNs organer har enkelte medlemmer likevel særskilte rettigheter og plikter (for eksempel stormaktene i Sikkerhetsrådet, se nedenfor).

Norge var et av landene som grunnla FN i 1945, og definerer ofte FN som «en hjørnestein» i norsk utenrikspolitikk.

FN har seks offisielle språk: Arabisk, engelsk, fransk, kinesisk, russisk og spansk. FNs generalsekretær er siden 2017 António Guterres fra Portugal.

Bakgrunn

Da andre verdenskrig brøt ut, hadde verdenssamfunnet opplevd flere år med dårlige erfaringer i internasjonalt samarbeid knyttet til Folkeforbundet. Dette ble dannet etter første verdenskrig og var FNs forløper. Med en slik bakgrunn var det ingen selvfølge for verdens ledere at en ny organisasjon mot krig skulle lykkes bedre enn den forrige.

På et tidlig tidspunkt under andre verdenskrig tok de allierte likevel opp spørsmålet om hvordan man etter krigens slutt skulle arbeide for å sikre fred og sikkerhet. I august 1941 satte den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt og den britiske statsministeren Winston Churchill fram målsetningene for de alliertes krigsinnsats gjennom Atlanterhavserklæringen. Viktige målsetninger var blant annet å sikre en fred der alle mennesker kunne leve i frihet fra frykt og nød, å styrke økonomisk samarbeid mellom alle nasjoner, og å opprette et system for å kunne avvæpne potensielle angripere.

Uttrykket «Forente nasjoner» ble foreslått av president Roosevelt, og ble første gang brukt om de allierte i januar 1942. Da signerte de fire stormaktene Kina, Sovjetunionen, Storbritannia og USA samt 22 andre stater på Washington-erklæringen, også kjent som FN-erklæringen, der de bekreftet at de ville støtte krigsinnsatsen og ikke søke separat fred med aksemaktene.

De fire stormaktene fortsatte å drøfte muligheten for å få opprettet en ny verdensorganisasjon, og i Moskva-erklæringen i oktober 1943 uttalte de blant annet at de ville opprette en internasjonal organisasjon der alle fredselskende stater kunne bli med i arbeidet for internasjonal fred og sikkerhet. De fire stormaktene møttes i 1944 på eiendommen Dumbarton Oaks i Washington D.C. for å bli enige om et forslag til en slik organisasjon.

Da krigen nærmet seg slutten, inviterte de fire stormaktene over 40 stater til å delta i forhandlingene. Fra 25. april til 26. juni 1945 møttes statene i San Francisco og forhandlet fram FN-pakten, som trådte i kraft 24. oktober samme år, underskrevet av 51 grunnleggende medlemsland.

FNs formål

Utenfor FNs hovedkvarter i New York står en bronsestatue av en knyttet pistol. Den heter «Ikke-vold», er laget av den svenske skulptøren Carl Fredrik Reuterswärd, og ble gitt som gave til FN fra Luxembourg i 1988.

FNs formål og arbeid ble nedfelt i FN-pakten. Kjernepunktene i FN-pakten kan oppsummeres slik:

• FNs viktigste mål er å bevare internasjonal fred og sikkerhet, og FN har plikt til å treffe tiltak for å fjerne enhver trussel mot freden. FN skal alltid søke ved fredelige midler å løse tvister som kan føre til fredsbrudd.
• FN skal arbeide for å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner og folk, basert på like rettigheter og selvbestemmelsesrett.
• FN skal skape samarbeid om å løse de økonomiske, sosiale, kulturelle og humanitære problemene i verden. Dette er blant annet å utrydde fattigdom, farlige sykdommer og analfabetisme, å stoppe miljøødeleggelser, å jobbe for likestilling og fremme kulturforståelse.
• FN skal fremme menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle mennesker uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion.
• FN skal være et samlingspunkt for statene i arbeidet for å nå disse målene.

Prinsipper

FN har også ulike prinsipper nedfelt i FN-pakten som de skal handle ut fra:

• Alle medlemsstater er suverene og likestilte.
• Alle medlemsstater skal følge FN-paktens forpliktelser og støtte FNs arbeid.
• Alle medlemsstater er forpliktet til å forsøke å løse internasjonale uenigheter gjennom fredelige midler og uten å krenke internasjonal fred, sikkerhet eller folkeretten.
• Alle medlemsstater er forpliktet til å avstå fra trusler om eller bruk av vold mot andre stater.
• FN skal ikke blande seg inn i medlemsstatenes indre forhold.

Hovedorganer

Sikkerhetsrådssalen i FNs hovedkvarter i New York var en gave fra Norge til FN. Salen ble utformet av Arnstein Arneberg og det store veggmaleriet er av Per Krohg. På bildet avholdes det aller første møtet i salen, 1. januar 1952. I 2013 ble salen pusset opp, også dette betalt av Norge.

FN-pakten beskriver organiseringen av FN i seks hovedorganer, som utgjør kjernefunksjonene til FN.

• Generalforsamlingen – forumet der alle medlemsland møtes til debatt, planlegging og viktige beslutninger. Alle land har én stemme.
• Sikkerhetsrådet – FNs organ med hovedansvar for opprettholdelse av fred og sikkerhet. Rådet har femten medlemmer, hvorav fem stormakter med permanent medlemskap og vetorett. Ti andre medlemsland velges for to år om gangen. Alle FNs medlemsland er forpliktet til å følge Sikkerhetsrådets bestemmelser.
• FNs økonomiske og sosiale råd – organ som koordinerer arbeidet på de økonomiske og sosiale områdene.
• Den internasjonale domstol (ICJ) – organ som avgjør tvister mellom medlemsland, og som er et rådgivende juridisk organ for FNs arbeid.
• FNs sekretariat – utfører det daglige arbeidet under generalsekretæren.
• Tilsynsrådet (ikke aktivt) – hadde som oppgave å overvåke arbeidet med avkolonisering av tilsynsområder.

I tillegg har FN et stort ytre organisasjonsnettverk som består av en rekke ulike organisasjonstyper:

• fond (for eksempel UNICEF – FNs barnefond)
• programmer (for eksempel UNDP – FNs utviklingsprogram)
• regionale kommisjoner (for eksempel ECLAC – FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia)
• særorganisasjoner (for eksempel WHO – Verdens helseorganisasjon)

Viktige funksjoner

Det viktigste formålet og funksjonen til FNs sentrale organer er arbeidet for internasjonal fred og sikkerhet. Her har Sikkerhetsrådet hovedrollen. I mange saker har FN bidratt direkte til å løse tvister og uenigheter og til å begrense omfanget av voldelige konflikter.

FN har også opprettet flere enn 60 fredsbevarende operasjoner. Det vil si at de har sendt militære styrker under FN-flagg for å bevare eller gjenopprette fred og stabilitet mellom stridende parter. Det er medlemslandene som stiller med soldater til slike operasjoner, fordi FN ikke har en egen militær styrke. FNs fredsbevarende operasjoner ledes formelt av generalsekretæren. Operasjonene koordineres gjennom Department of Peace Operations i FN-sekretariatet. Men fordi hvert enkelt medlemsland må stille med mannskap og ressurser til operasjonen, kan det være krevende å sette dem opp og sørge for at styrker fra ulike land samarbeider godt.

I tillegg til direkte konfliktløsning og fredsbevarende operasjoner, arbeider FN også med mer langsiktige oppgaver for å fremme økonomisk og sosial utvikling. Ut fra den oppfatning at krigens årsaker ikke minst finnes i økonomiske og sosiale motsetninger og i den materielle og kulturelle nød som hersker blant store befolkningsgrupper, arbeider statene gjennom FN for å skape mer stabile samfunnsforhold og materiell velstand. Mye av utviklingsarbeidet utføres av FNs særorganisasjoner og programmer som for eksempel ILO, FAO, UNDP og UNESCO.

I 2015 ble FNs bærekraftsmål vedtatt av Generalforsamlingen. Bærekraftsmålene består av 17 hovedmål og 169 delmål for fattigdomsbekjempelse, bekjempelse av klimaendringer og en bærekraftig sosial og økonomisk utvikling. Bærekraftsmålene setter viktige prioriteringer for FN og medlemsstatene, og brukes til å organisere utviklingssamarbeid og bistand fram mot 2030.

En annen viktig prioritering i FN i dag er arbeidet for å bekjempe klimaendringer. FN har vært en viktig plattform for stater til å forhandle klimaavtaler, som for eksempel Kyotoprotokollen fra 1997 og Parisavtalen fra 2015. FNs klimapanel (IPCC) består av forskere fra hele verden som skriver rapporter som gir grunnlag for mye av klimadebattene og klimapolitikken som blir ført internasjonalt.

Gjennom FN er det innført viktige tiltak for å løse humanitære problemer og især å hjelpe flyktninger. FN har en viktig funksjon når det gjelder akutt nødhjelp i menneskeskapte eller naturskapte kriser, og gjør gjennom FNs høykommissær for flyktninger et viktig arbeid med å hjelpe og støtte flyktninger. I 2016 ble også Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) tilknyttet FN-systemet.

Verdenserklæringen om menneskerettigheter ble til gjennom FN i 1948. Også andre konvensjoner om sentrale menneskerettigheter er utviklet gjennom FN. I 1993 ble det opprettet en egen Høykommissær for menneskerettigheter som koordinerer FN-systemets innsats for menneskerettigheter, sender ut spesialrapportører og etterforsker brudd på menneskerettighetene.

FN spilte også en viktig støttende og pådrivende rolle under avviklingen av koloniregimene i Afrika og Asia etter andre verdenskrig.

Folkeretten har blitt styrket og videreutviklet av FNs virksomhet gjennom hundrevis av internasjonale konvensjoner og traktater, fra avtaler som regulerer diplomatiske forhold og internasjonal handel, til klimaavtaler.

FN bidrar også med å sende observatører for å overvåke valg. Siden 1992 har FN tilbudt rådgiving og teknisk bistand i forbindelse med valg. Etter anmodning fra et lands regjering sender FN observatører som overvåker forberedelsene til og gjennomføringen av valgene.

FNs spiller en viktig oppgave som forum, eller arena, for den brede internasjonale debatten om politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale spørsmål. FNs generalforsamling har hvert år en generell debatt der alle medlemmene deltar, og som ofte setter agendaen i viktige globale saker. I tillegg arrangerer FN ulike verdensomspennende konferanser som har ført til at viktige globale temaer er satt på dagsorden. Slike konferanser er viktige fora der også utviklingsland og ikke-statlige organisasjoner kan bli hørt og få gjennomslag.

FN forsøker også å koordinere arbeidet til mange internasjonale organisasjoner som er tilknyttet FN-systemet som for eksempel Det internasjonale pengefondet (IMF), Sjøfartsorganisasjonen (IMO), Luftfartsorganisasjonen (ICAO), Verdens meteorologiske organisasjon (WMO).

Om arbeidet

Sikkerhetsrådet i 1990, da man vedtok sanksjoner mot Irak.

Norge var blant landene som tok lederskap i utviklingen av FNs bærekraftsmål, som ble vedtatt i 2015. Her er Norge representert ved statsminister Erna Solberg sammen med blant andre daværende generalsekretær Ban Ki-moon.

Arbeidet i FNs sentrale organer utføres av medlemslandenes utsendinger, med bistand fra FN-ansatt personale. Alle medlemsland har FN-delegasjoner – utsendinger til FN fra hjemlandet – som er til stede i New York året rundt under ledelse av landets FN-ambassadør. Norge har også en delegasjon til FN i New York og en FN-ambassadør som representerer norske interesser og synspunkter.

Likhetsprinsippet i FN medfører i praksis blant annet at alle medlemmers stemmer i Generalforsamlingen teller like mye, selv om de har svært varierende innbyggertall. Likheten er imidlertid ikke gjennomført helt ut. Både de fem stormakters særstilling som faste medlemmer av Sikkerhetsrådet og disse staters vetorett avviker fra dette prinsippet.

Det kan heller ikke sies at medlemsstatene bevarer sin suverenitet fullt ut. FN-pakten inneholder nemlig bestemmelser om at Sikkerhetsrådet kan gjøre visse vedtak som alle medlemmer er forpliktet til å etterkomme, selv om de er uenige i dem eller endog har stemt mot dem. Pakten inneholder, som vist ovenfor, ikke bare bestemmelser om hvordan organisasjonen skal arbeide og hvordan den skal sette sine vedtak ut i livet, men også bestemmelser som medfører konkrete forpliktelser for den enkelte medlemsstat.

Medlemskap

En suveren stat blir medlem av FN om den oppnår støtte for medlemskap både fra Sikkerhetsrådet og fra Generalforsamlingen. Søkerlandet må vise tydelig, med henvisning til en formell beslutning, at landets regjering aksepterer FN-paktens forpliktelser. Generalsekretæren legger søknaden fram for Sikkerhetsrådet. Dersom minst ni av rådets medlemmer stemmer for – og ingen av de fem permanente medlemmene stemmer imot – legges Sikkerhetsrådets anbefaling fram for Generalforsamlingen. Her kreves to tredjedels flertall.

Vatikanstaten har valgt å ikke bli medlem av FN. Andre land, som Kosovo, Palestina og Taiwan, er eksempler på land som ønsker medlemskap i FN, men som ikke har blitt anerkjent av tilstrekkelig mange andre stater, eller av alle fem vetolandene i Sikkerhetsrådet.

I visse tilfeller kan stater i en slik situasjon bli anerkjent av Generalforsamlingen som permanent observatør. Vatikanstaten har lenge hatt slik status. Fra 2015 har også Palestina status som permanent observatørstat i FNs generalforsamling. De kan da delta i alle debatter i Generalforsamlingen, men har ikke stemmerett. Dette betyr også at Generalforsamlingen anser dem som stater som ikke er medlemmer av FN.

FNs medlemsstater

Utviklingen i FNs medlemsland fra 1945:

Milepæler i FNs historie

Nordmannen Trygve Lie (til høyre) var FNs første generalsekretær fra 1946. I 1953 ble han etterfulgt av svenske Dag Hammarskjöld (til venstre).

Plakat fra 1943 med flaggene til de allierte statene og deres støttespillere.

Generalsekretær Trygve Lie og sjefsarkitekt Wallace K. Harrison legger ned grunnsteinen for FN-bygningen på Manhattan, 24. oktober 1949.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (4)