Gehenna – Store norske leksikon (original) (raw)
Hinnom/Gehenna
Gehenna er opprinnelig en geografisk betegnelse på Hinnoms dal, en liten dal sør for Jerusalems gamle bymur. Ifølge flere tekster i Det gamle testamente og Tanakh (2 Kongebok 23,10; Jeremia 7,31) ble det under flere av Judarikets konger brakt barneoffer der til den vestsemittiske guden Molok, og kong Joshia erklærte derfor dalen som uren. Dalen ble en avskydd plass hvor man kastet avfall og forbryteres lik, som så ble fortært av en stadig brennende ild. Senere ble Gehenna en alternativ betegnelse på stedet der de døde blir straffet, helvete.
Faktaboks
Forestillinger om de dødes oppstandelse, den endelige dommen og verdens undergang, oppsto innenfor enkelte jødiske kretser i tiden rundt vår tidsregnings begynnelse, kanskje under påvirkning fra persisk (zoroastrisk) og gresk kultur. Den døde måtte nå stå til ansvar for sin livsførsel og bli straffet for sine onde handlinger og ulydighet. Den brennende avfallsplassen Gehinnom (Gehenna) ble en naturlig betegnelsene på stedet der dette skal skje. Helvetesforestillingene ble senere en viktig del av kristen teologi.
Gehenna i jødedommen
Fra Vank-katedralen i Isfahan, Iran.
Den rabbinske jødedommen utviklet aldri noen fast lære om helvete eller om Gehennas pinsler. Talmud, jødedommens mest omfattende hellige bok, definerer ikke nøyaktig hva som menes med Gehenna, hvor dette stedet ligger, hvem som havner der, og i tilfelle hvor lenge. Den mest utbredte forestillingen innenfor jødisk tradisjon er at de skyldige må gjennomgå en tidsbegrenset straff eller renselse i Gehenna, før de kan komme til «Den neste verden». Tolv måneder anses som det aller lengste tidsrom noen vil måtte straffes, men elleve måneder regnes som maksimum for de aller fleste.
Kunsten
Forestilliner om helvete har gjennom tidene også vært et viktig motiv i kristen kunst, ikke minst i kirkekunsten.