Ivan 4. den grusomme – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Ivan 4. den grusomme
Ivan den grusomme, Ivan den strenge, Ivan 4 Vasiljevitsj, russisk Ivan Groznyj, på engelsk kalt Ivan the Terrible
Født
25. august 1530, Kolomenskoje, Storfyrstedømmet Moskva (nå Russland)
Død
18. mars 1584, Moskva, Russland
Ivan Vasiljevitsj, eller Ivan den grusomme, var storfyrste av Moskva fra 1533 og tsar fra 1547. Han var sønn av Vasilij 3 og sønnesønn av Ivan 3. Bildet er en fremstilling fra 1600-tallet.
Ivan den grusomme var i 1547 den første som tok tittelen tsar. Dette portrettet er fra rundt 1600 og regnes som det mest autentiske som finnes av ham. Bildet kom til Danmark på midten av 1600-tallet og henger i dag på Nasjonalmuseet i København.
Ivan 4. den grusomme var storfyrste av Moskvariket fra 1533 og russisk tsar fra 1547 til 1584. Han var den første storfyrsten av Moskva som lot seg krone til tsar.
Som tsar oppløste Ivan rådet av bojarer (Russlands høyadel), og opprettet i stedet et nytt råd av betrodde personer. Han opprettet Russlands første fast organiserte infanteriavdelinger, strelitsene, og erobret etter hvert flere områder som tidligere hadde vært underlagt mongoler og tatarer. Ivan følte seg forfulgt av adelen og presteskapet, og i 1564 fikk han delt riket i to, med en «privat» del der han fikk ubetinget makt til å gjøre opp med fiendene sine. Til denne jobben brukte han sitt hemmelige politi, kalt opritsjniker, som i syv år herjet rundt og terroriserte og drepte folk samt utslettet flere byer.
Ivan var sønn av Vasilij 3 og sønnesønn av Ivan 3.
Ivan fikk tilnavnet «den grusomme», på russisk var han imidlertid Ivan Groznyj. G_roznyj_ betyr egentlig ‘skrekkinnjagende’, ikke ‘grusom’, og Ivan fikk sitt tilnavn fordi han satte seg i respekt overfor Russlands fiender. Samtidig er det vanskelig å benekte at han også var grusom, spesielt overfor sine egne undersåtter. For å forklare Ivans «ondskap» som tsar har det vært lagt vekt på hans vanskelige barndom. Han ble farløs da han var fem, og hans mor Jelena Glinskaja styrte ved hjelp av et regentskap av bojarer, det vil si representanter for den titulære høyadelen i Russland.
Da Ivan var ti år, døde mora brått, muligens forgiftet av bojarer. Ivan skjønte at hans eget liv også var i fare, og da han var 13 år tok han initiativet til å få den fremste av bojarene, Andrej Sjujskij, henrettet. Da han var 17 år gammel hadde han samlet nok støtte blant de andre bojarene til å la seg krone til tsar over alle russere.
Strelitsene
Noe av det første Ivan gjorde som tsar var å oppløse bojardumaen, ‘rådet av bojarer’, som storfyrstene fra gammelt av hadde støttet seg til. I stedet opprettet han et nytt råd, sammensatt av folk som stod ham nær, deriblant metropolitten Makarij, Ivans lærer. Russland var truet utenfra av fremmede makter, og Ivan gjennomførte viktige forbedringer i det militære apparatet. I tillegg til styrker som adelen skulle stille til rådighet på tsarens bud, ble det for første gang i Russland opprettet faste, stående styrker, de såkalte streltsy (på norsk strelitser), eller ‘børseskyttere’. De ble forlagt rundt Moskva og skulle forsvare hovedstaden. Artilleriet ble styrket og det ble utdannet ingeniørtropper.
Erobring av nye områder
Stadige mongolske innfall i Moskvariket fikk russerne til å forberede seg til det endelige oppgjøret med mongolene som ennå kontrollerte enkelte områder av Russland. I 1552 ble endelig Kazan inntatt etter lang tids beleiring. Fire år senere ble Astrakhan-khanatet ved nedre Volga erobret av russerne. Hele Volga ble nå ei russisk elv, og dette kornproduserende området ble snart befolket av russere. Med dette ble også veien til Sibir over de sentrale delene av Ural åpnet for russisk kolonisering. Det var til minne om inntakelsen av Kazan at Ivan 4 fikk bygget den kjente Vasilijkatedralen på Den røde plass i Moskva.
Etter at mongolene var nedkjempet startet en ny krig i nordvest, mot den livonske orden som på 1200–1300-tallet hadde etablert seg i Livland og fortsatt stengte russerne ute fra havet i vest. Den livonske stormester søkte støtte fra Polen-Litauen, men den påfølgende polsk-litauiske offensiven ble slått tilbake av russerne, som erobret byen Polotsk. Byen hadde etter Kievrikets fall vært under litauisk overhøyhet. Russland klarte seg også bra i en krig med Sverige i Karelen.
Så begynte problemene å tårne seg opp for tsaren. Han hadde ikke lenger tillit til sitt nye råd, som var imot felttoget i Baltikum og heller så at Russland erobret Krim fra mongolene og skaffet Russland adgang til Svartehavet. Ivan ble på denne tida også alvorlig syk og lå snart for døden. Han tilkalte rådet og bad det sverge troskap til hans sønn Dmitrij som den nye tsar. Det unnlot de å gjøre, fordi Dmitrij var mindreårig, og de fryktet at tsarinaens familie ville få for stor makt. De våget å trosse Ivan ettersom han uansett var døende. Men så han kviknet til, og dermed var skaden ubotelig. Da hans hustru Anastasia senere døde, mistenkte Ivan bojarene og det utvalgte råd for å stå bak.
Opritsjnikene
Opritsjnikene gjør seg klare til å drepe bojaren Ivan Fedorov i 1568. Fedorov ble før drapet satt på en trone og utstyrt med regalier, for å latterliggjøre hans angivelige forsøk på å stjele makten fra Ivan den grusomme. Moderne fremstilling fra 1890-årene.
I 1564 flyttet Ivan uventet fra Moskva til en landsby utenfor byen, Alexander-landsbyen, der han forskanset seg sammen med en gruppe trofaste menn, som han hadde vervet blant strelitsene. Han følte seg forrådt og kunngjorde at han ville abdisere. Samtidig lot han det skinne gjennom at han ikke hadde noe å klage over når det gjaldt det jevne folk. Det var bojarene og presteskapet som hadde gjort forholdene umulige for ham. Stemningen blant allmuen i Moskva var slik at de ville ha tsaren tilbake. Han stilte da som krav at det russiske riket ble delt i to, og at han fikk ubetinget makt i den ene delen til å gjøre opp med sine fiender. Denne så å si «private» delen av riket, som kom til å omfatte rundt en tredjedel av territoriet, ble kalt opritsjnina, av ordet opritsj (unntatt, adskilt). Medlemmene av Ivan den grusommes hemmelige politi ble kalt opritsjniker.
Opritsjnikenes oppgave var å eliminere tsarens fiender, enten ved at de ble fordrevet eller drept. Opritsjniker til hest var et fryktinngytende syn. De red ofte på svarte hester og var kledd i svarte kaftaner. Til salen hadde hver av dem festet en kost og et hundehode: det symboliserte at deres hellige oppgave ved å feie forræderiet ut av Russland og med hundekjevene knuse tsarens fiender.
Opritsjnikene herjet nokså fritt omkring i Russland i de syv årene terroren varte, og myrdet i tsarens navn også fredelige undersåtter i stort omfang. Hele byer som Torzjok, Klin og i 1570 Novgorod ble nesten jevnet med jorda. De store godsene i det sentrale delene av riket forfalt, og landet ble i det hele tatt satt langt tilbake. Dette gav seg utslag også i utenrikspolitikken. Krigen i Baltikum, som hadde begynt så lovende for russerne, endte likevel med nederlag, og i fredstraktatene med Sverige og Polen i årene 1582–1583 måtte Russland gi opp alt det hadde vunnet og enda avstå noen hittil russiske byer til Sverige.
Det hele ble ledsaget av Ivans egen personlige tragedie. Han hadde riktignok klart å knuse sine fiender innad i Russland, men hans største fiende var ham selv. I et raserianfall kom han til å slå i hjel sønnen Ivan, og da han selv døde i 1584 stod han uten andre arvinger enn den tilbakestående Fjodor, som skulle bli den siste tsar av Rurik-dynastiet (rurikidene).
Ettertidens vurdering
I 1581 kom Ivan den grusomme til å slå sønnen Ivan i hjel under et raserianfall. Bildet er en fremstilling fra 1885.
Hva dreide opritsjninaen seg egentlig om? Noen historikere har ment at den bare var et utslag av tsarens paranoia, en overdreven frykt for konspirasjoner som fikk ham til å slå blindt rundt seg. Utover dette hadde den verken mål eller mening. Andre ser terroren i sammenheng med etableringen av en sentralisert russisk stat: Utrenskningene var et nødvendig ledd i etableringen av det russiske autokratiet eller selvherskerdømmet (samoderzjavie), der all makt ble samlet i monarkens hånd. Bare ved å frata bojarene deres tradisjonelle rettigheter og makt, som var basert på arvelig jordeiendom, kunne dette prosjektet lykkes. I kampen mot bojarene allierte tsaren seg med lavadelen (dvorjanene) som fikk overta den konfiskerte jorda som forlening, til gjengjeld for militær tjenesteplikt over tsaren.
En slik tolkning stiller Ivan den grusommes regime i et noe mer positivt lys: Det var nødvendig for å styrke staten og militærmakten og gjøre Russland i stand til å motstå presset utenfra, særlig fra landene i vest, som nøt godt av en rivende økonomisk utvikling og hadde nådd et høyere militærteknologisk nivå. Ivan den grusommes regjeringstid ble starten på det russiske autokratiet, som overlevde helt frem til Den russiske revolusjon i 1917.
Den sovjetiske filmskaperen Sergej Eisenstein laget i perioden 1942–1946 en spillefilm i to deler om Ivan 4, Ivan den grusomme.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Perrie, Maureen og Pavlov, Andrei (2003): Ivan the Terrible. Routledge London.