Jorden – fordeling av land og hav – Store norske leksikon (original) (raw)
Jorden. Kurve (hypsografisk kurve) som viser hvordan jordoverflatens areal i middel er fordelt på de forskjellige høydenivåer. Nesten 60 % av Jordens overflate er på større dyp enn 2000 m u.h.
Jordens overflate er anslått til å være på ca. 510 millioner km². Av dette er cirka 148 millioner km² land (innsjøer og elver medregnet), og 362 millioner km² er hav.
Fordelingen av land og hav på Jorden er svært ujevn. På den sørlige halvkule er 16 prosent av arealet land, på den nordlige halvkule 39 prosent (tallene er noe usikre).
Kontinentalsokkelen
Den virkelige grensen mellom landmassene (kontinentene) og havområdene går på yttersiden av kontinentalsokkelen, der hvor kontinentalskråningen danner overgangen til dyphavet. I geologisk tidsperspektiv er kystlinjenes posisjon i stadig endring som resultat av landhevning og landsenking og globale havnivåendringer. Sistnevnte faktor påvirkes av klimaendringer. Dersom all isen som dekker Antarktis og Grønland smeltet, ville havflaten stige med omkring 70 meter, og store lavlandsområder oversvømmes.
Havbunnen
Havbunnens topografi viser at nesten alle de største havdypene, dyphavsgropene, opptrer som smale trau nær land eller parallelt med øybuer (Aleutene, Kurilene, den Indonesiske øybue med flere). De beste eksemplene finner man i Stillehavet, hvor dyphavsgropene nesten overalt følger kystlinjene rundt som en ring.
En helt annen kontinental avgrensning finner man langs Atlanterhavet, hvor man har brede kontinentalsokler (passive kontinentalmarginer) og ingen dyphavsgroper. Havbunnens topografi viser også at de grunneste områdene i dyphavene oftest opptrer langt til havs, først og fremst langs midthavsryggene. Disse langstrakte undersjøiske ryggene hever seg som brede og takkete fjellrygger over de omkringliggende dyphavsslettene. Midthavsryggene er bygd opp av vulkansk materiale, og bare noen få steder med ekstra intens vulkansk aktivitet, som Island, Azorene og Bouvetøya, stikker det øyer opp av havet.
Kontinentene
Kontinentene består av prekambriske grunnfjellsområder som gjerne er omgitt eller avgrenset av yngre fjellkjeder. Siden kambrium har man hatt en rekke fjellkjededannelser: den kaledonske fjellkjededannelse i silur og devon, den hercynske eller varisiske i karbon og perm, flere mesozoiske i jura og kritt, og andesfjellkjeden, himalayafjellkjeden og den alpine fjellkjeden fra slutten av mesozoikum og frem til i dag. De høyeste fjellene på Jorden ligger i det alpine-himalayiske fjellkjedesystemet, blant annet det aller høyeste fjellet, Mount Everest, som er 8850 moh.
Havdypene
De største havdypene finnes som dyphavsgroper utenfor land eller øyer der havbunnsskorpe synker ned under vulkanske øyrekker, såkalte subduksjonssoner. Dypest er Marianegropen øst for Marianene, 10 935 meter.
Høydeforskjellen mellom høyeste fjelltopp og største havdyp er veldig liten sammenlignet med størrelsen på Jorden. Denne høydeforskjellen er knapt 1/642 av Jordens diameter ved ekvator.
Fordeling etter høyde
Fordelingen av Jordens samlede landareal etter høyde:
- 29 % ligger opptil 200 moh.
- 27 % ligger mellom 200–500 moh.
- 19 % ligger mellom 500–1000 moh.
- 17 % ligger mellom 1000–2000 moh.
- 6 % ligger mellom 2000–4000 moh.
- 2 % ligger over 4000 moh.
Hvis Jordens overflate ble helt glattet ut, det vil si at jordoverflaten var uten topografi, ville havet danne en jevntykk kappe cirka 2,6 km dyp. Sett utenfra ville Jorden da være en «vannplanet» uten utfoldelsesmuligheter for annet enn marint liv.