Kvinnedagen – Store norske leksikon (original) (raw)
8. mars-tog i Oslo i 2014, med parolen «Nei, nei, nei, nei til reservasjonsretten. Vern om abortloven!». Protesten mot forslaget om fastlegers reservasjonsrett i abortsaken førte til at flere gikk i tog enn noen gang siden 1970-årene.
Youngstorget 8. mars 2016
Kvinnedagen er en internasjonal demonstrasjonsdag som brukes til å markere kvinners kampsaker og rettigheter. Dagen markeres hvert år den 8. mars.
Faktaboks
Også kjent som
Den internasjonale kvinnedagen
Historie
Kvinnedagen ble innstiftet på en sosialistisk kongress som Den annen internasjonale arrangerte i København i august og september 1910. Initiativet ble tatt av den tyske feministiske sosialisten Clara Zetkin. De var inspirert av en kvinnedagsmarkering i USA året før, 28. februar 1909.
Den internasjonale kvinnedagen ble dermed markert første gang året etter, 19. mars 1911. Flere land deltok. I utgangspunktet skulle dagen fungere som en aksjonsdag for kvinnestemmeretten. I 1917 demonstrerte kvinner i St. Petersburg den 8. mars, og dette ble opptakten til den russiske revolusjonen.
I 1921 bestemte en internasjonal kommunistisk konferanse i Moskva at 8. mars skulle være fast dato for kvinnedagen. I forbindelse med det internasjonale kvinneåret 1975 ble 8. mars proklamert som internasjonal kvinnedag av FN. I dag markeres den i større eller mindre grad av kvinner og menn over hele verden.
I Norge
«Kamp mot all kvinneundertrykking» var hovedparolen under 8. mars-toget i Oslo i 1982.
Demonstrasjonstog på vei mot Stortinget på Kvinnedagen, 8. mars 1976.
I Norge ble kvinnedagen markert for første gang i 1915, da Aleksandra Kollontaj fra Russland talte ved et stort fredsmøte i Oslo. Etter andre verdenskrig ble 8. mars stort sett bare markert av Norsk Kvinneforbund.
I 1972 tok Kvinnefronten initiativ til en større demonstrasjon i Oslo 8. mars. Kvinnedagen fikk et nytt oppsving og møtte stor oppmerksomhet og interesse. Flere kvinneorganisasjoner deltok, og det ble arrangert tog i byer og på steder i hele Norge.
I god tid før togene ble det holdt møter hvor man forsøkte å bli enige om hvilke paroler, det vil si tekster på plakater og faner, som skulle tas i bruk. Her var det stor enighet om paroler for selvbestemt abort, flere barnehager og lik lønn for kvinner og menn. Andre paroler var omstridt. Det gjaldt blant annet Nyfeministenes faste parole «Nei til tvangspuling» og Kvinnefrontens parole fra 1975, «Kamp mot krisa som skjerper kvinneundertrykkinga på alle områder». Noen ganger kom det ikke til enighet, og i flere byer gikk det derfor to tog 8. mars.
Toppen for 8. mars-markeringene ble nådd i 1976, da antallet arrangementer ble doblet fra året før. Selvbestemt abort var den store kampsaken. Etter Kvinnetiårets slutt og i resten av 1980-årene sank mye av engasjementet.
Etter 1990
Kvinnekampmerket ble laget som «button» av den amerikanske forfatteren Robin Morgan til bruk i demonstrasjonene mot den andre Miss America-konkurransen i Atlantic City i 1969. Det spredte seg til mange land, og ble et symbol for kvinnekampen i 1970-årene. 8. mars preger det fremdeles plakater og faner.
Fra 1990-årene er 8. mars blitt en viktigere markeringsdag der søkelys på kvinners situasjon og posisjon står på dagsorden, snarere enn den folkelige kampdagen den tidligere var. Samtidig har årlige demonstrasjonstog på dagen vært opprettholdt flere steder i landet, med diskusjon blant aktive feminister om aktuelle paroler og kampsaker.
I 2014 fikk dagen igjen stor betydning som politisk kampdag. Protesten mot forslaget om fastlegers reservasjonsrett i abortsaken førte til at flere gikk i tog enn noen gang siden 1970-årene: mellom 10 000 og 15 000 bare i Oslo.
Etter den store tilslutningen i 2014 har interessen for kvinnedagen fortsatt. I 2018 møtte 10.000 deltakere opp på Youngstorget i Oslo, og rundt 7700 gikk i tog. Det var stor deltakelse i tog og arrangementer fra Tromsø til Kristiansand. Nytt dette året var paroler som støttet #Metoo-kampanjen mot seksuell trakassering. Også paroler for bedre barselforhold engasjerte mange.