sosialisme – Store norske leksikon (original) (raw)
Det røde flagget er sosialismens og den internasjonale arbeiderbevegelsens symbol. Her fra Nasjonalmuseet i Kina.
På denne pennetegningen av Walter Crane fra 1885 er kapitalismen fremstilt som en vampyr som utsuger arbeideren. På vampyrens vinger står: Religiøst hykleri og Partipolitikk. Sosialismen kommer som en reddende engel med frihetens lue og opplysningens fakkel.
Sosialisme er en betegnelse på et knippe politiske teorier og ideologier som går ut på at økonomisk ulikhet bør bekjempes, og at målet for samfunnsutviklingen bør være etableringen av et klasseløst eller egalitært fellesskap.
Faktaboks
Ideologien kalles sosialisme fordi den ønsker å etablere et egalitært samfunn ved å sosialisere samfunnets viktigste virksomheter og gjøre dem til felleseie. Sosialister er imidlertid uenige om hvor omfattende denne sosialiseringen bør være.
På grunn av denne uenigheten er sosialismen splittet i flere retninger. De tre mest sentrale retningene er kommunisme, sosialdemokrati og anarkisme.
Sosialistisk teori oppstod i Europa tidlig på 1800-tallet, i kjølvannet av industrialiseringen. Teorien er derfor nært knyttet til arbeiderbevegelsens fremvekst.
Sosialisme er slik også i utgangspunktet en kampteori, som springer ut av misnøye og en tanke om at menneskelige samfunn er preget av vedvarende interessekonflikter mellom kapitaleiere og arbeidstakere.
Kommunismen
Karl Marx er kanskje den mest kjente filosofen i verdenshistorien.
Den fremste av sosialismens teoretikere, Karl Marx (1818–1883), tenkte seg en utvikling i to trinn: Det privatkapitalistiske samfunnets innebygde motsetninger vil etter hvert føre til at arbeiderklassen blir politisk bevisstgjort, og den vil lage en revolusjon og etablere et overgangsstyre, proletariatets diktatur.
Dette overgangsstyret skal være statssosialistisk, det vil si at alle virksomheter skal overføres til arbeiderstatens eie. Gradvis skal derimot behovet for en diktatorisk stat falle bort, og det spontant fungerende klasseløse samfunnet skal vokse frem.
Tilhengerne av Marx' form for sosialisme ble etter hvert kalt kommunister. Ved oktoberrevolusjonen i 1917 ble kommunismen gjort til offisiell statsteori i Russland (Sovjetunionen fra 1922).
Kommunismen ble også gjort til offisiell statsteori i store deler av det øvrige Øst-Europa, på Cuba og dessuten i flere asiatiske og noen afrikanske land. Siden 1989 har de fleste av disse landene forlatt kommunismen.
Sosialdemokratiet
Foto av Eduard Bernstein fra 1895.
Eduard Bernstein (1850–1932) og de såkalte revisjonistene ville også realisere de sosialistiske idealene gjennom statens overtagelse av de viktigste samfunnsaktivitetene.
I motsetning til kommunistene tok imidlertid revisjonistene til orde for at sosialiseringen skulle skje reformistisk, altså gradvis, ikke revolusjonært. Arbeiderne skulle gjennom åpen politisk konkurranse sikre seg makt til å gjennomføre sosialismen.
Denne revisjonistiske formen for sosialisme er etter hvert blitt kalt sosialdemokrati eller demokratisk sosialisme, og den har spilt størst politisk rolle i Nordvest-Europa.
Anarkismen
En tredje retning representeres av den såkalte anarkismen. Denne retningen går inn for at all samfunnsmessig virksomhet skal overføres til små, intime og uavhengige fellesskap, og at det ikke skal være noen overordnet, organiserende makt, for eksempel en stat.
Anarkismen representerer en form for «nærsosialisme». Dens fremste teoretikere er franskmannen Pierre Joseph Proudhon (1809–1865) og russerne Mikhail Bakunin (1814–1876) og Pjotr Kropotkin (1842–1921).
Retningen spilte en viss rolle innen russisk og europeisk arbeiderbevegelse på 1800-tallet. I Sør-Europa, særlig i Spania, var anarkismen betydningsfull helt frem til 1936.
Syndikalisme
Nært beslektet med anarkismen er syndikalismen, en retning som ville gjennomføre sosialismen ved å føre makten over til arbeiderforeningene (syndikatene) ved de enkelte bedriftene.
Syndikalismen har hatt vesentlig tilslutning i Frankrike, særlig i begynnelsen av 1900-tallet. Den mer moderate britiske laugssosialismen har fellestrekk med syndikalismen.