Magnus 7. Eriksson – norsk konge 1319–1355 – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Magnus 7. Eriksson

Magnus VII Eriksson, Magnus 7. (Norge), Magnus 2. (Sverige), Magnus Smek

Født

1316

Død

1. desember 1374, Lyngholmen utenfor Bømlafjorden

Virke

Norsk og svensk konge

Magnus Eriksson

Dette bildet av Magnus er fra Magnus Erikssons landslag, den første svenske landsloven, som trådte i kraft rundt 1350.

Magnus Eriksson. På sitt svenske segl sees kongen med rikseplet i høyre og septeret i venstre hånd. Ved hans venstre side et skjold med det norske riksvåpen.

Magnus 7. Eriksson var konge av Norge fra 1319 til 1374 (etter 1355 var riket delt mellom Magnus og sønnen Håkon 6.) og konge av Sverige i perioden 1319–1364. I Norge er han kalt Magnus 7., og i Sverige Magnus 2. («_Smek_»). Han var sønn av den svenske hertug Erik Magnusson og Håkon 5.s datter Ingebjørg. Magnus var gift med Blanca av Namur.

Magnus 7. Eriksson har tradisjonelt vært regnet som den første unionskongen. Som norsk konge videreførte han likevel det innenlandske kongedømmet i tradisjonen fra morfaren Håkon 5. Det ser ut til at han har skilt mellom sin norske og svenske kongemakt så langt det var mulig, med unntak for utenrikspolitikken, og grunnstrukturen i det norske forvaltningsapparatet ble opprettholdt og til dels videreutviklet under ham. Hans regjering kan derfor ikke sidestilles med det senere unionskongedømmet fra 1397.

Konge i Norge og Sverige

Magnus Erikssons norsk-svenske velde var en frukt av den internordiske politikken på begynnelsen av 1300-tallet. Det seirende «hertugpartiet» i den svenske innbyrdeskrigen hadde behov for en ny konge etter at Magnus’ far og onkel, hertugene Erik Magnusson og Valdemar Magnusson, døde i 1318. Dermed ble Magnus, som også var norsk tronarving, valgt til svensk konge i 1319. Magnus var da tre år gammel. Valget skulle hindre den landflyktige kong Birger Magnusson (også Magnus' onkel) i å vende tilbake. Norske og svenske stormenn inngikk en avtale om kongefellesskap for kongens umyndighetstid i Oslo i juni 1319. Da var Magnus' morfar, Håkon 5., død. Magnus ble valgt og hyllet som svensk konge på Mora ting 8. juli 1319, og som norsk konge på Haugating ved Tønsberg (trolig 26.) august samme år.

Etter at kongsmoren, hertuginne Ingebjørg, var skjøvet ut av riksstyret i begge land i 1322–1323, styrte innenlandske stormenn rikene frem til Magnus ble myndig i 1331–1332. Formyndertiden var en grunnleggende fase i utviklingen av et norsk riksråd.

Opprør mot Magnus

Kong Magnus møtte to norske stormannsopprør i 1330-årene, ett rett etter at han var blitt myndig, og ett i 1338–1339. Det første opprøret, med den avgåtte drottseten Erling Vidkunnsson i spissen, skyldtes trolig en konflikt innad i det norske aristokratiet om innflytelse på riksstyret da kongen var erklært myndig, med linjer bakover til formyndertiden. Det endte med at opprørerne underkastet seg kongen.

Magnus verken forsvensket det norske styringsapparatet eller prøvde å etablere felles styringsorganer for rikene. Derfor kan det neste opprøret, som ser ut til å ha hatt bredere oppslutning og stått sterkere, neppe ha skyldtes en prinsipiell unionsmotstand. Og selv om kroningen av kong Magnus og dronning Blanca i Stockholm i 1336, visstnok en svensk-norsk felleskroning, kan tolkes som uttrykk for «felleskongedømme» og svensk forrang, stod bryllupet mellom dem i 1335 i Norge, trolig på Tunsberghus eller Båhus.

Årsaken til det andre opprøret lå heller i kongens svenskdominerte utenrikspolitikk og manglende samarbeid med stormennene. Kong Magnus var opptatt av å sikre svensk herredømme over Skåne og Blekinge, som han i 1332 hadde kjøpt panterettigheten til for 34 000 kølnske mark sølv. Han så dessuten muligheter for ytterligere svensk ekspansjon i Danmark og østersjøområdet. Kongens offensive svenske utenrikspolitikk gjorde spørsmålet om kontrollen med de norske riksinntektene politisk brennbart, særlig fordi kongens mange fravær reduserte norske stormenns innflytelse på hans disposisjoner. Norske stormenn kunne frykte at kongen skulle bruke norske riksinntekter til å finansiere skånepolitikken ettersom han hadde store problemer med å reise pantesummen. Kong Magnus søkte da også å styrke riksinntektene og sin kontroll med bruken av dem, blant annet ved å legge Tunsberghus og Båhus direkte under kongehuset.

Planer for sønnene Erik og Håkon

Vi kjenner ikke det nærmere innholdet i forhandlingene mellom opprørerne og kongen, men da kongens sønner ble født, Erik senest i begynnelsen av 1339 og Håkon i 1340, må det ha åpnet for en endelig løsning av striden. Det gjorde det mulig å gjenreise det innenlandske kongedømmet i begge riker på lang sikt. Navnet og oppfostringen i landet indikerer at Norge var tiltenkt Håkon. Håkon ble hyllet som norsk konge i 1343–1344 med utsikter til en riksdeling med faren når han ble myndig, mens Erik bare ble hyllet som farens etterfølger i Sverige og Skåne. Dette var trolig et kompromiss mellom Magnus’ mål om Håkon som sin etterfølger i Norge og norske stormenns ønske om en konge som oppholdt seg mer i riket.

Norsk innenrikspolitikk

I årene 1344–1350 oppholdt kong Magnus seg jevnlig i Norge og samarbeidet bedre med stormennene. Han fortsatte å styrke kronens inntekter, men delegerte også oppgaver til riksrådet. I forhold til kirken dannet hans regjering en overgang fra høymiddelalderens konflikter til senmiddelalderens politiske samarbeid. Kong Magnus’ periodiske fravær gjorde at kongelige embetsmenn oftere enn tidligere opptrådte på kongens vegne innenlands. Skriftkulturen gjorde det lettere for embetsmenn å utføre tjenester i en fraværende konges navn, og den fikk økende betydning i forvaltningen. Norske embetsmenn kunne også i perioder oppholde seg hos kong Magnus i Sverige, i tillegg til de norske skrivere som kongen hadde med seg når han forlot Norge.

Utenrikspolitikk

Utenrikspolitisk var kong Magnus involvert i strider med Novgorod for å sikre svenske interesser i Baltikum. Norske stormenn med sveiner deltok på kongens hærtokt, mens leidangstropper nektet. Magnus’ politikk for å sikre Skåne, Blekinge og Halland for den svenske kronen ble utfordret av den nye danske kongen fra 1340, Valdemar Atterdag. I 1342 kom kong Magnus og holsteinerne i krig med kong Valdemar og de tyske sjøbyene. For å vinne de tyske sjøbyenes støtte, ikke minst finansielt, til å sikre herredømmet over Skåne, opphevet kong Magnus i 1343 Håkon 5.s toll på utlendingenes eksport. Kort tid etter fikk Bergen fornyet sine privilegier, og Oslo mottok sine første, for å styrke den norske kjøpmannsstanden overfor tyskerne.

Riksdeling med Håkon

Et stormannsmøte i Bergen sommeren 1350 ser ut til å ha stadfestet tronfølgeavtalene for begge rikene. Samtidig ble Orm Øysteinsson utnevnt til norsk drottsete. Da Håkon 6. ble myndig i 1355, beholdt Magnus styringen over Tunsberg fehirdsle (Vestfold og Skienssysla), over Borgarsysla og Båhuslen, som utgjorde dronning Blancas norske morgengavelen. Trolig beholdt Magnus også styringen over Hålogaland, Jemtland og Herjedalen og skattlandene i vest, i hvert fall Island. Dessuten ledet han ennå i flere år norsk utenrikspolitikk.

I årene 1355–1365 ser det ut til at kongen bare oppholdt seg i Norge noen få ganger, hver gang på Båhus. Orm Øysteinsson fortsatte som drottsete i Magnus’ riksdel til 1358, da kongene lot ham henrette, trolig beskyldt for økonomiske misligheter og politisk illojalitet. Siden samarbeidet kong Magnus med dronning Blanca, som i lange perioder residerte på Tunsberghus, og utvalgte stormenn i sitt norske styre. Som administrativt sentrum i «Magnusriket» ble Tunsberghus utbedret.

Svensk innenrikspolitikk

Som svensk konge drev Magnus en livlig reformvirksomhet, herunder bergverksregulering, bedring av kommunikasjonene, donasjoner til klosterstiftelsen i Vadstena og ikke minst utarbeidelse av en lands- og en bylov rundt 1350. Som i Norge forsøkte han å holde riksrådet utenfor deler av riksstyret og utøve en personlig kongemakt i samarbeid med utvalgte stormenn. Også kongens svenske finanser var anstrengte, og han måtte pantsette slott og len og pålegge ulike avgifter og skatter. Skånepolitikken og senere svartedauden forsterket problemene, og kongen forsøkte å skattlegge både det verdslige aristokratiet og senere geistligheten. Kongens politikk førte til et stormannsopprør i 1356 med sønnen Erik som frontfigur. Sverige ble deretter delt mellom far og sønn, og Magnus beholdt rikets vestlige deler.

Konflikter og skiftende allianser

Kong Magnus allierte seg med kong Valdemar i Danmark for å styrke seg i den svenske maktkampen. Som ledd i alliansen ble Håkon forlovet med Valdemars datter Margrete i 1359. Da Erik døde samme år og Magnus igjen ble svensk enekonge, brøt han med Valdemar og allierte seg i stedet med svogeren, hertug Albrekt av Mecklenburg, av hensyn til herredømmet over Skåne. Magnus forlikte seg også med de opposisjonelle svenske stormennene på vilkår av at hans fremste yndling, Benedikt Algotsson, forlot landet.

Imidlertid allierte Albrekt og Valdemar seg i 1360, og sistnevnte kunne gjenerobre Skåne og året etter innta Gotland. Forlovelsen mellom Håkon og Margrete ble brutt, og svenske sendebud avtalte i stedet forlovelse og ekteskap mellom Håkon og en søster til grev Henrik av Holstein. Men kong Magnus mente holsteinerne og deres allierte hanseatene var gitt for store innrømmelser i Norge og Sverige, og han nektet å godkjenne avtalen. Sammen med tapet av Skåne, som Magnus fikk skylden for, førte det til at Håkon i februar 1362 ble valgt til svensk konge. Far og sønn forlikte seg etter en kort strid og avtalte å styre også Sverige i fellesskap.

Magnus og Håkon ble avsatt i Sverige to år senere til fordel for hertug Albrekts sønn og Magnus’ søstersønn, Albrekt 3. Magnus og Håkon forsonte seg med kong Valdemar for å styrke seg vis-à-vis de svenske stormennene, og Håkon ektet Margrete i 1363. Magnus endte i fangenskap hos kong Albrekt etter nederlaget ved Gata vinteren 1365. Bortsett fra et sannsynlig opphold i Tønsberg høsten samme år var han fengslet frem til august 1371. Da fikk Håkon, etter et felttog frem til Stockholm, forhandlet Magnus fri mot en løsesum på 12 000 lødige mark og visstnok anerkjennelse av Albrekts svenske kongedømme fra Magnus og Håkon. Magnus skulle få beholde inntektene fra Skara stift, men aristokratiet der skulle lyde kong Albrekt.

Avtalen ble snart brutt, og Magnus og Håkon fortsatte å kontrollere Värmland, Dalsland og deler av Västergötland. I Norge ble det utskrevet en ekstraskatt for å betale løsesummen. Selv om kong Magnus fikk tilbake hele eller deler av sin tidligere riksdel, ser riksdelingen ut til å ha vært mindre fast enn før 1365. Magnus reiste relativt mye rundt om i landet og tok også del i utenrikspolitikken, blant annet i forhandlingene i Tønsberg med hanseatene i 1372.

Død

Kongen omkom 1. desember 1374 ved drukning under en seilas fra Bergen til Østlandet, da skipet hans grunnstøtte ved Lyngholmen utenfor Bømlafjorden. Den politiske situasjonen gjorde det umulig å gravlegge Magnus i Vadstena kloster, slik han og Blanca hadde bestemt i testament i 1347. Antakelsen om at han ble gravlagt i Mariakirken i Oslo har vært bestridt, men det kan ikke utelukkes. Den hellige Birgittas samtidige kritikk av Magnus’ regjering, som la grunnlaget for en seiglivet tradisjon for negativ vurdering av Magnus, må oppfattes som et partsinnlegg. Hennes beskyldninger om homoseksualitet, derav tilnavnet «smek» (den kjælne), er umulig å verifisere. Kildene vitner om en mann med stor virketrang og arbeidskapasitet. Motgangen og nederlagene må sees i lys av at få nordiske konger møtte tilsvarende utfordringer som Magnus Eriksson.

Magnus Erikssons segl

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer