Papua – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Også kjent som
Vest-Papua, Vest Ny-Guinea. Nederlandsk Ny-Guinea (til 1962), Vest-Irian (1962–1969), og Irian Jaya (1969–2000)
Papua er en region i Indonesia, som omfatter den indonesiske delen av øya Ny-Guinea pluss noen mindre øyer og er delt i seks provinser: Papua, Papua Tengah, Papua Pegunungan, Papua Selatan, Papua Barat Daya og Papua Barat. De seks provinsene har til sammen et areal på 490 218 kvadratkilometer med 5 512 230 innbyggere (2021). Dette er Indonesias største, men mest fjerntliggende og folkefattigste region. Hovedstad i regionen er Jayapura (tidligere Hollandia) i provinsen Papua. Den har 398 478 innbyggere (2020).
Natur og klima
Landsby i Baliemdalen, 16. juni 1979
Landskapet er preget av den mektige øst–vest-gående Maokefjellkjeden, som er en fortsettelse av det sentrale høylandet i Papua Ny-Guinea. Fjellene når flere steder over 4000 meter over havet. Høyest er Puncak Jaya (også kalt Mount Carstensz, 'Seiertoppen') på 4884 meter over havet. Dette er Indonesias høyeste fjell og Asias høyeste fjell utenfor fastlandet. Mens kystsletta i nord er relativt smal, er området sør for sentralkjeden et veldig myret sletteland. Vegetasjonen varierer fra mangrovekyst via regnskog til gressland og barskog i fjellene.
Lorentz nasjonalpark i provinsen Papua Tengah ble i 1999 oppført på UNESCOs verdensarvliste. Med et areal på 2,35 millioner hektar er nasjonalparken det største beskyttete naturlandskap i Sørøst-Asia.
Klimaet i lavlandet er ekvatorialt varmt og fuktig, dog med tørrere klima lengst i sørøst. Høylandet har varme dager og kalde netter. På flere av de høyeste fjellene ligger permanente isbreer.
Befolkning
Bilde av et marked i Jayapura, tatt 15. juni 1979
Innbyggerne er blant Indonesias fattigste med en relativt høy fattigdomsrate.
Spedbarnsdødeligheten ligger høyere enn det nasjonale gjennomsnittet, mens den gjennomsnittlige levealderen ligger under det nasjonale gjennomsnittet. Kun kysten rundt Paradisfuglhalvøya (Cendrawasih eller Doberaihalvøya, tidligere Vogelkopf), øya Biak, Jayapura-distriktet og flere fruktbare daler i høylandet er noenlunde tett befolket.
Den opprinnelige befolkningen består av papuanere (irianere) og melanesiere som er inndelt i hundre ulike etniske grupper. Langs kysten og i lavlandet er det en overvekt av melanesiere. Det meste av befolkningen i byene består av tilflyttede indonesiere. Langs kysten er det flere bosettinger med transmigranter overflyttet fra overbefolkede deler av Indonesia gjennom et nasjonalt relokaliseringsprogram. Opprinnelig var relokaliseringsprogrammet finansiert med hjelp fra Verdensbanken, men hjelpen ble stoppet i 1991 grunnet de negative økologiske og kulturelle effektene av overflyttingen.
Rundt 40 prosent av befolkningen antas å ha ikke-papuansk opprinnelse. Ved folketellingen i 2000 oppgav 21 prosent at de var muslimer og resten kristne. Imidlertid er animisme utbredt, hvilket ikke fanges opp av den indonesiske folketellingen.
Flere tusen lever som internt fordrevne grunnet de indonesiske myndighetenes politikk.
Næringsliv
Jalan Yos Sudarso i Agats, Asmat, 2019. Indonesiske migranter på elektriske mopeder.
Regnet etter bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger hører Papua til blant Indonesias rikeste regioner. Papua er imidlertid først og fremst en leverandør av råvarer og halvfabrikata til det sentrale Indonesia. Næringslivet er derfor lite utviklet. I lavlandet og langs kysten dyrker papuanerne sago og taro. Langs kysten høstes kokosnøtter, og det holdes svin. I tillegg drives oppdrett av fisk. I innlandet spiller jakt og sanking en større rolle. I høylandet dyrkes søtpoteter og taro i svedjejordbruk. I Baliemdalen i det sentrale høylandet drives et hagebruk basert på flere tusen år gamle raffinerte økologiske metoder, og hvor yams og svin er de viktigste produktene.
Den indonesiske delen av økonomien er basert på utnyttelse av de rike råstoffene. Ved Tembagapura i den sørlige delen av det sentrale høylandet finnes en av verdens største kobberforekomster. Utvinningen, som startet i 1970-årene og blir drevet av Freeport Minerals Company, er kontroversiell grunnet gruvedriftens negative påvirkning på miljøet og lokalbefolkningens levekår. Selskapet er delvis eid av den indonesiske regjering og er en av landets største skatteytere. Provinsen har også større oljefelter og viktige forekomster av gull, uran og nikkel. Ellers eksporteres hermetisk tunfisk, tømmer og kryssfinér.
Indonesia investerer store summer i utbyggingen av samferdselen som foreløpig er lite utbygd. Flytrafikk og til dels skipstrafikk forbinder de ulike stedene med hverandre og provinsen med resten av Indonesia. Foreløpig er ingen av de største byene knyttet sammen med veiforbindelse.
Historie
Flagget kalt Morning Star ble til da Papua var nederlandsk koloni. Etter at Papua ble en indonesisk provins, har flagget blitt tatt brukt av frigjøringsbevegelser som et symbol for kampen for selvstendighetm, spesielt datoen flagget ble heist første gang. 1. desember heises flagget mange steder i verden for å markere sin støtte.
Nederland gjorde i 1828 krav på den vestlige del av Ny-Guinea, og i 1885 ble det nederlandske kravet anerkjent av Storbritannia og Tyskland. I 1949 ble området holdt utenfor de deler av Nederlandsk Ostindia som ble overført til indonesisk suverenitet. Indonesia betraktet Vest-Irian som en del av landet, men i 1957 avviste FNs generalforsamling Indonesias krav. Senere forhandlinger mellom Indonesia og Nederland førte ikke frem, trass i indonesiske propagandafremstøt og økonomiske sanksjoner.
I januar 1962 erklærte president Sukarno Vest-Irian (Irian Barat) som indonesisk territorium, og det kom til væpnede sammenstøt mellom nederlandske og indonesiske tropper da indonesierne forsøkte å landsette styrker i området. Etter kraftig press fra USA og FN måtte Nederland gå med på at FN midlertidig skulle overta administrasjonen av Vest-Irian, og at området skulle overlates til Indonesia fra 1. mai 1963. Under tilbaketrekningen av de nederlandske styrker og fram til Indonesias offisielle overtakelse, ble ro og orden opprettholdt av en FN-styrke. I 1969 ble det holdt folkeavstemning som viste at et stort flertall av folket ønsket å opprettholde tilknytningen til Indonesia, og området ble gjort til indonesisk provins. Den gikk under navnet Vest-Irian (Irian Barat) fra 1969 til 1973, da navnet ble endret til Irian Jaya («Seirende Irian»). I 2002 ble navnet på ny endret til Papua.
Geriljagruppen Free Papua Movement (OPM) har kjempet for uavhengighet siden 1969, men bare med sporadiske aksjoner. I 1996 blusset en latent konflikt opp mellom lokalbefolkningen (melanesiere) og indonesiske innflyttere i gruveindustrien. Misnøyen var hovedsakelig mot det delvis amerikanskeide selskapet Freeport Indonesia, som ved byen Timika har et stort gruvekompleks med cirka 14 000 arbeidere. Melanesiske stammer som har angrepet selskapets eiendommer, hevder at gruvedriften har betydelige ulemper for lokalbefolkningen. OPM har flere ganger tatt utlendinger som gisler. Øst-Timors frigjøring fra Indonesia i 1999 ga støtet til økende aktivitet fra OPM. President Wahid ga i 2001 etter for enkelte av OPMs krav, blant annet utvidet selvstyre og eget flagg. Under Megawati Sukarnoputris styre skjerpet indonesiske myndigheter politikken nok en gang, og Papua-flagget, også kalt «Morgenstjernen», ble forbudt. I 2003 undertegnet Sukarnoputri et dekret som deler Papua i tre atskilte provinser: Sentral-Irian Jaya, Papua og Vest-Irian Jaya. Dette vakte sterke protester fra Papua-nasjonalister. I 2004 ble tredelingen av Papua erklært ulovlig av forfatningsdomstolen, som imidlertid godtok etableringen av Vest-Irian Jaya som egen provins. Motstandsbevegelsen OPM bruker Vest-Papua som benevnelse på hele området.
I 2014 etablerte flere papuanske eksilorganisasjoner The United Movement for the Liberation of West Papua (ULMWP). På vegne av ULMWP erklærte Benda Wenda, som er bosatt i London, seg som leder av «Vest-Papuas første eksilregjering» i 2021.