Severin Løvenskiold – verkseier og politiker (original) (raw)

Faktaboks

Severin Løvenskiold

Født

7. februar 1777, Porsgrunn

Død

15. september 1856, Fossum i Gjerpen ved Skien

Virke

Verkseier, embetsmann og politiker

Familie

Foreldre: Godseier, kammerherre Søfren (Severin) von Løvenskiold (1743–1818) og Benedicte Henrica Aall (1756–1813).

Gift 9.4.1802 i København med Sophie Hedevig baronesse Knuth (9.10.1784–17.1.1819), datter av geheimekonferensråd Adam Christopher greve Knuth-Lilliendal (1755–1844) og Sophie Magdalene Moltke (1765–1829).

Sønnesønn av Herman Løvenskiold (1701–1759).

Far til Otto Joachim Løvenskiold (1811–8182); farfar til Carl Otto Løvenskiold (1839–1916); morfars farfar til Thorry Kiær (1888–1968) og Dakky Kiær (1892–1980); fetter av Niels Aall (1769–1854), Jørgen Aall (1771–1833) og Jacob Aall (1773–1844).

Severin Løvenskiold

Severin Løvenskiold. Maleriet er en kopi fra 1896 etter en original fra 1836.

Severin Løvenskiold, malt av Knud Bergslien (1854).

Severin Løvenskiold var en norsk embetsmann og politiker. Han var en av representantene på riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, hvor han representerte Bratsberg amt (Telemark).

Løvenskiold var eier av Fossum jernverk fra 1802. I perioden 1803–1813 var han amtmann i Bratsberg, og i 1805–1811 konstituert amtmann for Laurvig grevskap i Vestfold. I 1814 var han Norges forhandler ved gjeldsoppgjøret med Danmark etter at Norge gikk inn union med Sverige. I perioden 1828–1841 var Løvenskiold norsk statsminister i Stockholm, og i perioden 1841–1856 stattholder i Norge.

Løvenskiold var en av de sentrale politikerne i tiårene etter 1814. Han hadde et konservativt grunnsyn og var positiv til unionen med Sverige.

Bakgrunn

Etter gymnasium i Eutin (Holstein) og utdannelse i bergvitenskap i Sachsen og Schlesien ble Løvenskiold cand.jur. ved universitetet i København i 1796. Deretter gjorde han karriere med tittel av kammerjunker i ulike stillinger i den danske stats sentraladministrasjon i København, blant annet som sekretær hos finansministeren, grev Heinrich Ernst Schimmelmann.

I 1802 arvet Løvenskiold Fossum jernverk i Norge etter sin far. Fra 1803 til 1813 var han amtmann i Bratsberg, og fra 1805 til 1811 styrte han også Larvik grevskap. I 1804 fikk han tittelen kammerherre.

Riksforsamlingen på Eidsvoll

Løvenskiold ble valgt som 1. representant fra Bratsberg amt til Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Alt fra 1809 var han innviet i grev Herman Wedel Jarlsbergs planer om union med Sverige. På Eidsvoll tilhørte Løvenskiold det såkalte unionspartiet med grev Wedel i spissen, men i motsetning til Wedel var han på ingen måte interessert i en liberal grunnlov. Ideen om folkesuverenitet så han på med forakt.

På Eidsvoll ønsket Løvenskiold å gi Riksforsamlingen et mandat som gikk ut over det å gi Norge en grunnlov. Blant annet foreslo han at forsamlingen også skulle behandle utenrikspolitiske spørsmål. I den økonomiske diskusjonen gikk Løvenskiold også imot Eidsvollsgarantien, der det ble garantert for at Norge skulle betale tilbake gammel statsgjeld. I det hele tatt stod han for et konservativt grunnsyn med liten sans for stemmerett til bøndene og andre liberale vedtak. Han fikk liten innflytelse på utformingen av grunnloven, da han som oftest var i mindretall i voteringene.

Statsminister og stattholder

Etter at unionen med Sverige var et faktum, var Løvenskiold i årene 1814–1817 Norges forhandler ved gjeldsoppgjøret med Danmark, med tittel av statsråd. I noen år drev han deretter Fossum jernverk og stod utenfor politikken. Hans konservativ-monarkiske syn fornektet seg likevel ikke i hans fåfengte kamp mot Stortingets vedtak om å oppheve adelen i 1821. Hans unionsvennlighet og øvrige politiske syn stemte godt med holdningene til kong Karl Johan, som gjorde ham til statsminister ved den norske statsrådsavdelingen i Stockholm i 1828, en stilling han hadde til 1841. Etter Wedels død ble han i 1841 utnevnt til stattholder i Norge og satt i det embetet til sin død i 1856. Etter Løvenskiold ble stattholderposten stående ubesatt, til den ble opphevet i 1873.

Både som statsminister og som stattholder la Løvenskiold seg ut med bondeopposisjonen på Stortinget. Særlig i forhold til det såkalte «bondestortinget» i 1833 kom dette klart til uttrykk. Løvenskiold gikk imot det liberale forslaget til formannskapslover fra regjeringen i Christiania og utarbeidet sitt eget forslag. Da Karl Johan oppløste Stortinget i 1836, tok Løvenskiold det konstitusjonelle ansvaret. Stortinget svarte på dette ved å stille ham for riksrett. Riksretten dømte ham til en bot på 1000 spesidaler, men kongen ville likevel ikke la ham ta avskjed som statsminister.

I 1839 fikk Løvenskiold kongen til å sette ned en unionskomité som skulle revidere Riksakten. Løvenskiold ønsket større sammensmeltning av unionen, såkalt amalgamasjon.

Motstander av liberale ideer og bevegelser

Som kongens stattholder i Christiania kom Løvenskiold i 1840-årene i et motsetningsforhold også til den unge statsråden Frederik Stang, som på dette tidspunkt gikk inn for liberale reformer og et bedre samarbeidsforhold mellom statsrådene og Stortinget. Løvenskiold reagerte sterkt mot strømningene fra februarrevolusjonen i Paris i 1848, som han i en rapport til kongen kalte en «fryktelig moralsk Cholera». Han tok også avstand fra oppstanden i Slesvig-Holstein mot den danske kongen og det liberale Frankfurt-parlamentet. Løvenskiolds store forbilde på denne tiden var den eneveldige keiser Nikolaj 1. av Russland.

Løvenskiold så på thranitterbevegelsen i Norge i årene 1849–1851 med avsky, og han sørget blant annet for at spioner infiltrerte bevegelsen. Han overvåket også Den demokratiske Forening i Christiania, og han kalte musikeren Ole Bull, som hørte til denne liberale kretsen, for en «arrogant Nar». Løvenskiold trodde feilaktig at det var en forbindelse mellom thranittene og sameopprøret i Kautokeino i 1852. Dette året rapporterte han til kong Oscar 1. i Stockholm at «om M. Thrane ikke i sidste Øieblik var bleven standset i sin politiske Virksomhed vilde han snart have benyttet den raa Masses communistiske Fanatisme, hvis Opvækkelse var hans Formaal, til å iværksætte lignende Rædselsscener» som i Kautokeino.

I forholdet til det radikale Stortinget av 1851 kom Løvenskiold på kollisjonskurs. Når det gjaldt Stortingets vedtak om å tillate jøders adgang til Norge, rådet han kongen til å nekte sanksjon (se Jødeparagrafen). Det samme gjaldt Stortingets vedtak om jernbane og hypotekbank. Men i alle disse sakene gikk kongen imot Løvenskiolds råd og sanksjonerte vedtakene.

I det hele tatt var Løvenskiold imot det meste som i ettertid er betraktet som liberale og demokratiske reformer i det norske samfunn. Han var også imot utvidet stemmerett, arveloven, juryloven og opphevelse av stattholderposten. I grunnlovsaker mente han at kongen hadde absolutt veto (se vetostriden).

Æresbevisninger

Severin Løvenskiold ble gjennom livet belønnet med de høyeste utmerkelser som på den tid kunne deles ut i alle de tre skandinaviske landene. Han ble ridder av den svenske Serafimerorden i 1829, og han var blant de fire første som fikk storkors av St. Olavs Orden på stiftelsesdagen i 1847. Året etter ble han ridder av den danske Elefantordenen, og i 1853 fikk han Borgerdådsmedaljen i gull. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1829 og æresmedlem av Kungliga Svenska Landtbruks-Akademien.

Utgivelser

Etterlatte papirer

Avbildninger

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Faktaboks

Severin Løvenskiold

KulturNav-ID

6a7ca366-c6b2-4008-8bbd-7773791c72ef

Historisk befolkningsregister-ID

pf01058304002999

Kommentarer