anarkisme – Store norske leksikon (original) (raw)
Anarkisme. Et ofte brukt anarkistisk merke.
Anarkisme er en fellesbetegnelse på et knippe sosiale og politiske teorier som legger til grunn at alle eller de fleste former for bruk av makt og autoritet er uønsket og bør bekjempes og avskaffes.
Faktaboks
Uttale
anarkˈisme
Avledet fra gresk ἀναρχία anarchia, en tilstand eller et styre uten leder eller overhode.
Tilhengere av anarkismen hevder at alle individer har rett til uinnskrenket økonomisk, sosial og politisk autonomi eller uavhengighet og selvstendighet, og bekjemper enhver form for herredømme over andre mennesker. Rent praktisk tar tilhengere av en anarkistisk tankegang derfor sikte på å oppheve eller avskaffe staten og alle dens maktorganer, og i stedet å organisere samfunnet gjennom frivillige fellesskap og sammenslutninger.
Historie
Mikhail Bakunin fotografert av den franske portrettfotografen Nadar rundt 1860.
Anarkistiske tanker dukket opp hos stoikerne og gnostikerne i oldtiden og hos kristne mystikere i middelalderen, under bondeopprøret i England i 1381, hos gjendøperne i Tyskland rundt 1530 og blant gruppen som kalte seg Levellers («de som jevner ut») i England rundt 1650. Fra 1600-tallet kommer også selve betegnelsen anarkisme i bruk, i første omgang som en negativ karakteristikk av kravene fra de forskjelligste opprørsgrupper og om teoriene til radikale tenkere.
Først på slutten av 1700-tallet ble anarkismen utformet til en systematisk lære, mest kjent gjennom briten William Godwins Enquiry Concerning Political Justice fra 1793, der han blant annet krevde at staten skal avskaffes helt. Godwin hevder at staten og dens maktbruk kom i stand for å regulere og begrense individers bruk av vold og tvang mot hverandre, men at staten raskt ble til et instrument for at herskere kunne bruke enda mer og grovere vold og tvang mot sine undersåtter. Bare gjennom å avskaffe staten kan vi derfor, hevdet Godwin, skape et samfunn tuftet på gjensidighet og frivillige fellesskap mellom likeverdige.
I boken Der Einzige und sein Eigentum (Den enkelte og dennes eiendom) fra 1844 utviklet tyskeren Max Stirner en lære om «jegets» absolutte suverenitet, som ble opphavet til en særegen liberalistisk eller egoistisk form for anarkisme. Staten skulle avskaffes, mente Stirner, men ikke retten til eiendom og retten til å beskytte denne eiendommen fra at andre skulle nyte godt av den.
Politisk betydning fikk likevel anarkismen først som strømning innenfor arbeiderbevegelsen, der særlig franskmannen Pierre Joseph Proudhon utformet anarkismens program, som Godwin med utgangspunkt i en form for sosialisme basert på et samfunn uten privateiendom. Særlig med Proudhons bok Qu'est-ce la propriété? («Hva er eiendom?») fra 1840 ble anarkismen sammenfiltret med sosialisme som frihetlig sosialisme. Proudhons lære vant gjenklang i Frankrike og Tyskland, særlig blant håndverkere og arbeidere i småindustrien, som kjente seg truet av industrialisering og kapitalisme. Proudhon oppsummerte sin lære med slagordet «eiendom er tyveri», og mente at mesteparten av statens maktapparat ble overflødig dersom systemet med privateiendom ble avskaffet.
I 1860-årene videreutviklet den russiske revolusjonære Mikhail Bakunin Proudhons lære videre og gav den et mer aktivistisk og revolusjonært preg, idet han hevdet nødvendigheten av å avsette den herskende eierklassen og avskaffe dens viktigste verktøy for undertrykkelse, statsmakten, gjennom opprør. Både Proudhons og Bakunins lære ble skarpt avvist av Karl Marx, fordi de førte arbeiderne bort fra den organiserte og politiske kampen for å vinne makt i staten, og omskape den til redskap for forvaltningen av de økonomiske godene. Både Marx og spesielt Friedrich Engels mente at en revolusjonær omveltning nødvendigvis måtte være autoritær, stikk i strid med anarkistene ideer.
Striden mellom Marx og Bakunin splittet Den første internasjonale, der de begge arbeidet for å vinne for sine ideer, og både det senere sosialdemokratiet og den moderne kommunismen tok avstand fra anarkismen.
Innenfor russisk anarkisme skapte Bakunins elev Sergej Netsjajev læren om «handlingens propaganda», det politiske mordet som middel i den revolusjonære kampen, og la kimen til nihilismen. Læren om «handlingens propaganda» ble tatt opp av anarkistiske organisasjoner som Bakunin hadde skapt i søreuropeiske land, og av tyskeren Johann Most i USA. I 1880- og 1890-årene førte attentater og mord på statsoverhoder og ledende politikere til at det i en rekke stater ble vedtatt særlover mot anarkismen, og satt i gang forfølgelser mot dens organisasjoner og frontfigurer.
I motsetning til den terroristiske anarkismen trådte den kooperative anarkismen, utformet sist i 1870-årene av den russiske naturvitenskapsmannen fyrst Pjotr Kropotkin og den franske geografen Elisée Reclus. De forkastet individuell bruk av vold og ville bygge opp samfunnene som frie føderasjoner av små produsent- og forbrukergrupper, hvor både produksjonsmidler og forbruksgjenstander var felleseie.
Politisk bevegelse
Som politisk bevegelse spilte anarkismen en rolle vesentlig i Spania og Latin-Amerika. Også utenfor disse landene hadde anarkismens ideer før første verdenskrig innflytelse på utformingen av syndikalismen og ungsosialismen. Den mest inngående fremstillingen på nordisk språk av anarkismens grunnsetninger er Hans Jægers Anarkiets bibel fra 1906. Anarkismen slo aldri helt igjennom på 1900-tallet, men har hatt betydning for utviklingen av moderne sosialisme og kommunisme.
Siden 1960-årene har anarkistiske ideer spilt en rolle i ideologisk debatt, og anarkistisk tankegods var også en av drivkreftene for studentopprørene i Vest-Europa og USA i 1960- og 1970-årene.
På 2000-tallet har anarkismen, i det minste i noen grad, fått fornyet aktualitet i noen deler av verden, for eksempel blant forkjempere for kurdisk selvstyre i Rojava under krigen i Syria. Her har særlig påvirkningen fra den kurdiske opprørslederen Abdullah Öcalan sin vending mot feminisme og anarkisme spilt en stor rolle.
Flere politiske tenkere og forfattere har også i nyere tid argumentert for anarkistiske tenkemåter, ofte med vidt forskjellig utgangspunkt. Mens noen tenkere holder fast på anarkismen som en del av en frihetlig sosialistisk tankegang, kombinerer andre, som Steiner, anarkismen med liberalisme og kapitalisme, mens atter andre fører anarkismen sammen med økologisk tenkning og grønn økonomi.