andante – Store norske leksikon (original) (raw)
Andante er en tempobetegnelse i musikken. Andante er jevnt rolig, noe langsomt, og ligger mellom adagio og allegro. På metronomen ligger antall slag i minuttet omtrent på 77–107.
Faktaboks
Uttale
andˈante
italiensk ‘gående’
Den første kjente beskrivelsen av andante som tempo er fra den tyske komponisten og musikkteoretikeren Friederich Erhardt Niedt (1674–1717). Han brukte beskrivelsen «temmelig langsomt» på starten av 1700-tallet. På denne tiden ble andante lite brukt som tempoangivelse, men ga heller et stilistisk uttrykk for hvordan musikken skulle fremføres. Dette gjaldt særlig som en instruks for basslinjene, fordi fremføringsmåten sto i kontrast til tidligere musikkepoker. Instruksen vektla at lik oppgitt tonelengdene skulle ha nøyaktig lik varighet, til forskjell fra mer betoning av enkelte toner (lang og kort) under barokken.
I den påfølgende epoken, wienerklassisismen, ble andante spesielt brukt som tempobetegnelse for andre sats i ulike komposisjoner. Dette var blant annet en følge av at sonaten nå var etablert som flersatsig, ofte i formen hurtig – langsom – hurtig. Under romantikken var andante en av de vanligste betegnelsene for tempo.