kontrabass – Store norske leksikon (original) (raw)
Kontrabass
Kontrabass er et strengeinstrument, vanligvis med fire strenger. Den er det største og dypeste instrumentet i fiolinfamilien.
Faktaboks
Uttale
kˈontrabass
Kontrabassen er fast medlem av symfoniorkesteret og er et viktig instrument i jazz. Den brukes også noe i enkelte former for kammermusikk og i en rekke andre musikksjangre som blant annet blues, country, folkemusikk, gammeldansmusikk, rock og tango.
Stemming
Kontrabass har vanligvis fire strenger, som stemmes i kvarter: E1-A1-D-G (kontra E, kontra A, store D, store G). Av og til har instrumentet også fått tilført en femte streng som enten stemmes mørkere i subkontra-H (H2) eller lysere i lille c (c).
Kontrabass er et transponerende instrument som noteres en oktav høyere enn den klinger (E-A-d-g) for å unngå bruk av ekstra notelinjer.
Spilleteknikk
Kontrabass kan spilles både ved hjelp av bue (arco) og knipsing med fingrene (pizzicato). Bruk av bue er vanligst i vestlig klassisk musikk, mens pizzicato-spill opptrer oftest i jazz og ulike former for populærmusikk. I folkemusikken benyttes begge spillemåtene. En annen spilleteknikk som av og til benyttes, spesielt i rocken, er såkalt «slapping», hvor fingrene blir slått ned på gripebrettet og på denne måten skaper en perkusiv lyd.
Det benyttes to forskjellige buetyper på kontrabassen, fransk bue og tysk bue. Den franske buen holdes ovenfra (overgrep), på samme måte som de øvrige instrumentene i fiolinfamilien. Tysk bue, som er eldst og er en videreutvikling av gambebuen, er noe lengre og holdes fra siden, på lignende måte som ved et håndtrykk (sidegrep). Den franske buen ble først populær et stykke utover på 1800-tallet.
Historie
Kontrabassen har sine røtter både i gambe- og fiolinfamilien, hvor den etter hvert framsto som det dypest stemte instrumentet. Stemmingen i kvarter er en arv fra gambefamilien, mens instrumentene i fiolinfamilien derimot var stemt i kvinter. Formen på instrumentet har atskillig mer til felles med gambene, og spesielt violonen, som var gambefamiliens største medlem, enn med fiolinen og celloen. Kontrabassen har blant annet forholdsmessig bredere sarger og lavere skuldre enn disse instrumentene. Den indre konstruksjonen til kontrabassen har imidlertid sterkere fellestrekk med de øvrige instrumentene i fiolinfamilien.
Kontrabassen har vært i bruk siden begynnelsen av 1600-tallet. I den første tiden hadde mange av disse instrumentene bare tre strenger, men etter hvert fikk instrumentet en fjerde og noen ganger også en femte streng. Etter omkring 1900 har kontrabasser med fire eller fem strenger overtatt helt.
Klassisk repertoar
I klassisk musikk hører kontrabassen først og fremst hjemme i symfoniorkesteret og opptrer langt sjeldnere i kammermusikken. Den blir heller ikke brukt særlig ofte som soloinstrument. Det ble skrevet en del musikk for instrumentet i en periode på 1700-tallet, men det dreide seg hovedsakelig om instrumentets tidlige utgave i form av violonen.
Den tidligst kjente konserten for kontrabass og orkester ble skrevet av Joseph Haydn i cirka 1763, men dette verket gikk dessverre tapt i en brann. Blant de eksisterende konsertene er østerrikeren Carl Ditters von Dittersdorfs to konserter for kontrabass de eldste. Han skrev også en Sinfonia Concertante for bratsj og kontrabass. Andre kjente verker for kontrabass fra denne perioden er Franz Anton Hoffmeisters tre kontrabasskonserter og Wolfgang Amadeus Mozarts konsertarie, Per questa bella mano, K.612, for bass, kontrabass obligato og orkester. Denne konsertarien er fortsatt svært populær både blant sangere og kontrabassister.
Utover på 1800-tallet ble det skrevet relativt lite solomusikk for kontrabass, og de fleste av verkene som ble komponert for instrumentet, ble svært sjelden spilt. På 1900-tallet har kontrabassen imidlertid opplevd et oppsving i interessen, og en rekke komponister har skrevet musikk for instrumentet. Det dreier seg hovedsakelig om kammermusikk og omfatter blant andre Sergej Prokofjev, Igor Stravinskij og Paul Hindemith. Antonin Dvorak har dessuten skrevet musikk for strykekvartetter hvor kontrabassen har erstattet celloen.
Populærmusikk og jazz
På siste halvdel av 1800-tallet ble kontrabassen tatt i bruk i USA i en rekke former for populærmusikk, blant annet i blues, bluegrass, country, folk og jazz. Som jazzinstrument spredte kontrabassen seg snart til Europa, hvor den etter hvert fikk en svært strekt posisjon med en rekke fremragende utøvere.
Da den amerikanske folk-musikken på 1960-tallet spredte seg til England og videre ut i Europa, hovedsakelig gjennom en rekke akustiske visegrupper, fulgte kontrabassen med. En av de mest populære visegruppene som benyttet kontrabass, var The Seekers, som opprinnelig kom fra Australia. I Norge er gruppen Kaizers Orchestra et eksempel på at instrumentet også blir benyttet innen rocken.
Folkemusikk
Spesielt i flere øst-europeiske land ble kontrabassen i løpet av 1800-årene tatt i bruk i ulike folkemusikkensembler. I Norge begynte man på samme tid i enkelte bygder å akkompagnere den tradisjonelle felemusikken med kontrabass. Dette gjaldt særlig i Sør-Østerdalen og området rundt Elverum, hvor man benyttet såkalt strykbass, det vil si kontrabass spilt med bue. Instrumentet ble brukt til å ledsage både nyere og eldre slåttetyper, som polsdans. Samtidig fant kontrabassen veien inn i flere lokale bygdeensembler, som representerte det som gjerne ble kalt storgardsmusikken.
På 1960- tallet ble det dannet en rekke gammeldansorkestre rundt om i Norge som ble svært populære. Her fikk kontrabassen en sentral plass, som regel sammen med fele, trekkspill og gitar.
Kjente kontrabassister
Blant de mest kjente kontrabassistene finner vi Niels-Henning Ørsted Pedersen fra Danmark, Palle Danielsson og Georg Riedel fra Sverige og Jaco Pastorius, Charlie Haden, Red Mitchell og Esperanza Spalding fra USA.
Det finnes også en lang rekke dyktige norske kontrabassister, og de fleste av dem har først og fremst gjort seg gjeldende innenfor jazzmusikken. Noen av de fremste kontrabassistene i landet er Arild Andersen, Bjørn Alterhaug, Michael Francis Duch, Mats Eilertsen, Ole Amund Gjersvik, Knut Guettler, Carl Morten Iversen, Bjørn Kjellemyr og Terje Venaas.