bolig – Store norske leksikon (original) (raw)
En bolig er en bygning, eller del av en bygning, beregnet for varig eller midlertidig opphold. Boligen oppfyller grunnleggende behov for ly, privatliv og sikkerhet og fungerer som ramme for daglige aktiviteter som hvile, matlaging og sosialt samvær. Boligtyper kan variere fra eneboliger og rekkehus til leiligheter og andre flerboligenheter. Boliger kan være en del av større sosiale, økonomiske og geografiske sammenhenger, som byplanlegging og boligpolitikk.
Lov om eierseksjoner krever at en boenhet følger plan- og bygningslovens krav og har kjøkken, bad og wc i bruksenhetens hoveddel.
Bolig og hjem
Tre og fireetasjes blokker var en viktig del av den sosiale boligbyggingen etter krigen. Bakkehaugen borettslag, Tåsen i Oslo 1949.
Bolig refererer til det fysiske objektet og er en upersonlig, omsettbar vare i samfunnet. Hjemmet er derimot et personlig eller familieorientert prosjekt som utgjør rammen for privatliv og uttrykker identitet og livsstil. Hvordan beboerne innreder og bruker boligen, gir boligen karakter som gjør det til et hjem. Økonomiske og kulturelle faktorer påvirker synet på hva som gjør et hjem godt. En bolig er noe man anskaffer; et hjem må skapes!
Boligmassen i Norge
Det er om lag 2 750 000 boliger i Norge (2024). I 2023 utgjorde eneboligene 48 prosent av boligmassen, boligblokker 26 prosent, mens rekkehus, kjedehus og andre småboliger 12 posent. Fire rom og kjøkken utgjør 21 prosent av boligmassen, mens to-rommere utgjør 14 prosent. Eierboliger utgjør 63 prosent av boligmassen, andelsboliger 13 prosent og 24 prosent er utleieboliger.
- Les mer om boligmassen i Norge
Boligtyper
Eneboliger utgjorde 48 prosent av boligmassen i Norge i 2023
Norsk Standard, NS 3457, deler boliger inn i ulike bygningstyper. Nedenfor følger en forenklet oversikt:
- Enebolig er en frittstående boligenhet, som oftest beregnet for én husholdning. Eneboliger kan ha tilhørende hybelleilighet eller sokkelleilighet til utleie.
- Rekkehus har vertikale gjennomgående felles boligskiller. Hver boligenhet skal ligge på bakkeplan. Rekkehus skal ikke inneholde fellesarealer, for eksempel til boder eller garasje og må bestå av minimum tre boliger.
- Kjedehus har vertikale boligskiller, der de enkelte boligenhetene er koblet sammen med mellombygninger, ofte garasjer eller boder. Et kjedehus må bestå av minimum to boliger.
- Terrassehus er større bolighus i bratt terreng hvor bygningen følger hellingen i terrenget. De enkelte boligene blir dermed avtrappet eller forskjøvet i relasjon til hverandre, slik at de får terrasse på taket til boligen under. Terrassehus er vanligvis ikke avhengig av felles inngang og felles trappehus.
- Atriumhus er sammenbygde hus som er formet i en vinkel. Ved å bruke ytterveggene til nabohusene og/eller levegger, får hvert hus et avskjermet og lukket uteområde eller hage.
- Våningshus er er bolighus på en gård, i motsetning til en driftsbygning.
- Store boligbygg inneholder fem eller flere boliger, vanligvis med felles inngang(er). «Store boligbygg» har både horisontale og vertikale boligskiller. Det skilles mellom frittliggende enkeltstående blokker og sammenbygde bygårder i gate-, eller kvartalsstrukturer. SSB operer ikke med en egen kategori for b lokker.
- Bofellesskap er boligbygninger som på grunn av fellesfunksjoner skiller seg fra vanlige boliger. Slike funksjoner kan eksempelvis være felles kjøkken, bad og/eller oppholdsrom. Ytterligere kan slike bofellesskap også ha fellestjenester, som sosiale tjenester/velferdstjenester. Det er et krav at det skal være felles oppholdsrom som kan benyttes av bofellesskapets beboere.
- Fritidsbolig er et bygg som ikke benyttes som permanent bolig. Dette kan eksempelvis være hytter og sommerhus.
Eie- og leieformer
Det er vanlig å dele boligene inn i tre hovedtyper: eierboliger, andelsboliger og leieboliger.
Lov om eierseksjoner krever at en boenhet følger plan- og bygningslovens krav og har kjøkken, bad og wc i bruksenhetens hoveddel. Dette gjelder likevel ikke for boligseksjoner som skal inngå i en samleseksjon, eller som skal brukes til fritidsbolig.
Eierboliger
Har man en eierbolig, har man eiendomsretten til boligen. Man kan i utgangspunktet gjøre hva man vil med boligen. Eieren kan bruke boligen selv eller leie den ut, og han kan selge den eller pantsette den for å skaffe seg lån. Mest utbredt blant eierboligene er eneboliger, tomannsboliger og rekkehus. Eieren eier eller fester som regel tomten bygningen ligger på. Eierboligene kan igjen deles inn i to hovedtyper: eierleiligheter/eierseksjoner og andre eierboliger.
- Les mer om selveierleilighet
Andelsboliger
Det som kjennetegner andelsboligene er at man ikke eier selve boligen eller bygningen: den eies av det andelslaget (selskapet) man er medlem av. Men i kraft av å være andelseier har man en uoppsigelig og eksklusiv bruksrett til én bestemt bolig. Det særpregede er at alle de andre beboerne i det samme huset eller boomårdet også er medlemmer i det samme selskapet.
- Les mer om andelsbolig
Leieboliger
I en leiebolig har en person en kontraktsfestet total bruksrett til en bestemt bolig som andre eier, mot å betale vederlag (som oftest i penger). Bruksretten er midlertidig – enten på oppsigelse eller for en bestemt periode.
- Les mer om leiebolig
Boligpolitikk
Med boligpolitikk menes offentlige myndigheters mål og virkemidler for boligsektoren. Sentralt står hvilken rolle staten, kommunene og det private skal spille ved utbygging og forvaltning av boliger. Målet for boligpolitikken er å skaffe alle innbyggerne et tilstrekkelig boligtilbud innen rammen av et boutgiftsnivå som de boligsøkende kan makte.
Boutgifter og bokostnader
Statistisk Sentralbyrå (SSB) skiller mellom boutgifter og bokostnader. For eiere omfatter boutgifter de samlede utgiftene knyttet til boligen, altså renter og avdrag knyttet til boliglån, fellesutgifter til borettslag eller sameie, utgifter til strøm og fyring, kommunale avgifter, mm. Bokostnader omfatter de samme utgiftene som boutgifter, men ekskluderer avdrag på boliglån. Avdrag regnes ikke som en kostnad siden avdrag kan regnes som sparing i boligen.
Se: Boutgifter og bokostnader
Boligfinansiering
De færreste kan finansiere sin bolig bare med egen kapital. Som regel blir en vesentlig del av kostnadene dekket ved pantelån som gis mot sikkerhet i eiendommen (realkreditt).
Boligens utvikling i Norge
Utviklingen av boligen i Norge, og internasjonalt, har i stor grad gått ut på å øke arealstandarden, etter hvert som ny teknologi og ressurser gjorde det mulig. Tilgangen på skog og tømmer var avgjørende for boligutviklingen i Norge. Bruk av tre avgjorde husenes form og innhold, ga lys og varme og preget levesett, arbeid, matlaging og alle hverdagens gjøremål.
Frem til vikingtiden var stav-, stolpe- og grindkonstruksjon de vanligste byggemåtene i Norge og Skandinavia. Lafteteknikken ble spredt fra Russland, og fortrengte etter hvert de eldre konstruksjonene innenfor barskogområdene. Naturlig nok kom lafteteknikken først i bruk på Østlandet med sine store skoger. Allerede fra tidlig middelalder var lafteteknikken nesten enerådende. Ulik tilgang på tømmer førte til at det utviklet seg forskjellige byggeskikker mellom de ulike landsdelene.
Tidlige boliger
I årestuen er den faste innredningen er gruppert rundt åren, det åpne ildstedet midt på gulvet. Senere ble åren erstattet av peis. Åmlistua fra Setesdal på Norsk Folkemuseum, bygd på 1600-tallet.
Årestuen med overbygget inngangsparti i gavlen, ildsted i midten og røyk-/lysåpning i taket er en universell boligform, kalt megaron-huset. Denne er utgangspunktet for utviklingen av boligformene i Norge og mange andre land. Boligformen utviklet seg til den typiske treromsløsningen. Inngangspartiet i gavlen ble bygget inn og etter hvert delt i to, med et innelukket inngangsparti og kove i bakkant. Koven ble først brukt til oppbevaring, men etter hvert også soverom, når lagerfunksjonen kunne overtas av rom på loftet eller annen bygning.
Glass og vinduer kom på 1600-tallet og bidro til at ildstedet kunne flyttes til hjørnet av rommet, i form av peis med pipe. Først ute var byene langs kysten, påvirket av utenlandske impulser og muligheten til å kjøpe både vindusglass og jernovner. Slik ble kildene til lys og varme adskilt og førte til en betydelig forbedring av boligforholdene. Nå var folk ikke lenger avhengig av alltid å sitte ved ildstedet (i plagsom røyk) for å få nok lys til å kunne jobbe. Årestuene med ljore (åpning) i taket forhindret bygging i to etasjer. Omrokkeringen av ildstedet ble derfor det store gjennombruddet for toetasjes hus.
Møblering og bruk endret seg. Etter hvert kom også jernovnen i tillegg til peisen. «Peisestuen» var i likhet med årestuen et multifunksjonelt rom. Med innføring av peisen og jernovnen utviklet det seg en egen plantype, med inngang på langsiden og utvendig sval. Samfunnsforskeren Eilert Sundt, som først registrerte denne typen på Sør- og Østlandet, kalte den «akershusisk stue», fordi det var i Akershus han først observerte denne plantypen. Bygårder i to etasjer hadde gjerne sval i annen etasje, vendt mot et gårdstun. Svalgangshus i to etasjer var derfor først et byfenomen.
Ytterligere forbedring av boligstandarden kom gjerne ved at hovedhuset ble forlenget eller at det ble bygget nye hus som tilbygg til hovedhuset. Det nye huset ble knyttet til det gamle med et felles inngangsparti. Dette ble til en symmetrisk «tomannsbolig», eller midtgangshuset. Det opprinnelige huset, årestuen, ble tatt i bruk som eldhus (bygning med ildsted) og plass for grovere arbeid, mens nystuen ble brukt som sove- og oppholdsrom. Nystuen kunne også bli brukt som kårbolig for de eldre, mens gammelstua ble overtatt av den yngre generasjon. Årestuene med ljore (åpning) i taket forhindret bygging i to etasjer. Det store gjennombruddet for toetasjes hus kom med innføringen av vinduer og plasseringen av ildstedet, peisen, i et hjørne med pipe.
1800- 1900-tallet
Midtpipehus med korsplan ble en vanlig boligform på landsbygda
Leigårdene besto i hovedsak av overbefolkede ett- og torommere
Boligen utviklet seg forskjellig på landsbygda og i byene. Tilflytting til byene førte til at det både ble bygge større og tettere – ikke minst ble det lønnsomt å leie ut boliger. Leiegården ble den nye boligformen på slutten av 1800-tallet i byene, med store flotte leiligheter for borgerskapet og trange, små og usunne leiligheter for arbeiderklassen.
«Midtpipehuset» ble den vanligste planløsningen på landsbygda. Det er et forholdsvis bredt og kort hus, vanligvis med tre til fem rom plassert omkring en pipestokk, Det var plass til både kjøkken, kammers, finstue og gang rundt en pipe. Hustypen kunne ha to etasjer, men det vanlige ble halvannen etasje. I tillegg var huset plassert på en solid kjeller. For å få plass til flest mulig rom i andre etasje, ble det bygget arker på langveggene. Denne planløsningen ble kanskje den vanligste for bolighus helt frem til midten av 1900-tallet.
Leiegården ble den vanlige boligformen i de store byene på slutten av 1800-tallet
1900-tallet
På 1920-tallet satset kommunene på å bygge boliger i byene, både storgårdskvartaler, som på Torshov og hagebyer som Ullevål Hageby
Hagebyene var et boligideal for kommunene, men arbeiderklassen fikk ikke råd til å flytte inn i denne «luksusen». Det ble middelklassen og arbeideraristokratiet som flyttet inn i Ullevål hageby.
Keyserløkka bygget i første halvdel av 1950-tallet
Lysejordet viser hvor langt vi kom i å øke vår boligstandard på 1970-tallet
Georgenes Verft i Bergen bygget i 2001. Havneområder ble tatt i bruk til blant annet boliger
De usunne boligforholdene i byene medførte at en rekke bykommuner forsøkte å rette på skjevhetene ved å bygge gode boliger for arbeiderklassen. Ideen om hagebyer stod sterkt i begynnelsen av 1900-tallet og det ble bygget flere slike mønsterprosjekter som Ullevål hageby i Oslo, Egenes hageby i Stavanger og Enrum i Kristiansand. Arbeiderklassen hadde likevel ikke hadde råd til å bo i disse småboligene og det ble derfor bygget leiegårder, som på Torshov i Oslo. Storgårdskvartalene hadde store lyse grønne utearealer, i kontrast til de trange mørke leiegårdene på Grünerløkka. Leilighetene var fortsatt små og trangbodde, men boligforholdene bedret seg betydelig. To rom og kjøkken var den «kommunale» standarden.
Funksjonalismen ble den fremherskende ideologien innen boligplanleggingen i mellomkrigstiden. Plantegninger basert på forskning la grunnlag for boligplanleggingen etter andre verdenskrig, og er grunnlaget for samtidens boligplanlegging. De ulike funksjonen i boligen fikk en utforming tilpasset rommets tiltenkte funksjon, eksempelvis soverom eller kjøkken. Tidligere var rommene likere og kunne i større grad brukes til ulike formål.
Etter krigen var målsettingen i Norge at en «vanlig» familie skulle ha en bolig på rundt 70 kvadratmeter med tre rom og kjøkken der boutgiftene utgjorde 20 prosent av inntekten til en industriarbeider. I byene ble mesteparten av boligene bygget som drabantbyer utenfor bykjernen og med frittliggende boligbygg (lavblokker, frittstående boligbygg og liknende) i grønne omgivelser. Husbankens minstestandard var to rom og kjøkken på 55 kvadratmeter. Utviklingen av velferdsstaten og gradvis høyere levestandard gjorde at folk kunne få seg både en firerommer, rekkehus og enebolig. En viktig forbedring av boligstandarden i Norge ble etter hvert krav om at alle nye boliger skal være tilgjengelige for funksjonshemmede, såkalt universell utforming.
2000-tallet
Et minstekrav på 30 kvadratmeter innebærer ettroms boliger med sovealkove
På 2000-tallet var det store endringer i boligbyggingen. Dette var et resultat av liberalisering, ønsket om å bo mer «urbant» og endringer i næringsstrukturen, ved at tradisjonell industri og skipsverft ble nedlagt. Å bygge sentralt og konsentrert rundt kollektivakser og kollektivknutepunkter ble fremhevet som mer miljøvennlig, enn spredt bebyggelse som gjorde folk avhengige av privatbil. I stedet for å bygge blokker utenfor bykjernen, ble det på denne tiden bygget sentralt beliggende boligprosjekter, gjerne nær sjøfronten.
Tidligere krav til lys og luft, med romslige leke- og oppholdsarealer, ble etter hvert forlatt. Små leiligheter har blitt mindre, og er nede i 30 kvadratmeter.
Utnyttelsen er blitt vesentlig høyere utover på 2000-tallet