dadaisme – Store norske leksikon (original) (raw)

Fresh Widow

Marcel Duchamp: Fresh Widow. Readymade, 1920.

Fugler i et akvarium

Dadaisme: Fugler i et akvarium, 1920. Museum of Modern Art, New York.

Dadaisme

Dadaistisk lyd-dikt av Hugo Ball.

Dadaisme var en retning innen kunst og litteratur som oppstod spontant og samtidig i Zürich og New York City omkring 1915 og spredte seg videre til Tyskland og Paris, hvor den gikk i oppløsning omkring 1922. Den opptrer med andre ord i perioden mellom kubismens blomstring og surrealismens fødsel, og danner en umiddelbar forutsetning for surrealismen.

Faktaboks

Uttale

dadaˈisme

Etymologi

av fransk dada, barneuttrykk for ‘hest, kjepphest, fiks idé’

I seg selv rommer dadaismen imidlertid ikke noe kunstnerisk program. Den har sin bakgrunn i første verdenskrig og dens desperasjon, og den betegner en voldsom og nihilistisk reaksjon mot hele den vesterlandske sivilisasjon. Den forherliger det amoralske, irrasjonelle og lovløse, og tror på den absolutte inspirasjon og det ubevisste.

Rent kunstnerisk fikk bevegelsen allikevel sin betydning ved at den bidrog til å sprenge alle estetiske konvensjoner, ikke minst ved sin anvendelse av de mest forskjellige materialer, den tilfeldig funne gjenstand (objet trouvé) og fabrikklagde gjenstander (readymade), rykket ut av sin funksjonelle sammenheng. Karakteristiske var også de store «provoserende manifestasjoner» som ble arrangert: soareer inspirert av den italienske futurismen, med innslag av dans, musikk, teater, film og opplesning, alt med det formål å sjokkere publikum og gjerne påkalle politiets oppmerksomhet.

Zürich

At Zürich ble et av dadaismens arnesteder skyldtes Sveits' nøytralitet under krigen og at landet ble tilholdssted for politiske flyktninger, ikke minst anarkister fra alle land. Blant dem var den rumenske dikteren Tristan Tzara, de tyske skribentene Hugo Ball og Richard Huelsenbeck, den elsassiske maleren og billedhuggeren Hans Arp og den rumenske maleren Marcel Janco. Disse fem startet i februar 1916 Cabaret Voltaire, som på en gang var litterær klubb, utstillingssal og teatersal. Sitt navn fikk bevegelsen etter sigende ved at Tzara på måfå slo opp i en fransk ordbok.

I galleriet ble det i 1917 utstilt arbeider av Hans Arp, Giorgio de Chirico, Max Ernst, Marcel Janco, Paul Klee, Enrico Prampolini, Pablo Picasso med flere. Samme år ble tidsskriftet Dada startet, men først det tredje nummeret, fra 1918, inneholder et dadaismens forfattet av Tzara: «Vi har fått nok av de kubistiske og futuristiske skoler: laboratorier for formalistiske ideer... Vi har et stort destruktivt, negativt arbeid å utføre: feie ut, gjøre rent.»

New York og Paris

I mellomtiden hadde retningens forløper, den franske maleren Marcel Duchamp, med sine readymades vakt oppmerksomhet i New York, hvor han bodde fra 1915. Han ble den sentrale personligheten i Stieglitz-gruppen (Man Ray, Francis Picabia, Marius de Zayas, Walter Conrad Arensberg), og i tidsskriftet 291 grunnleggeren av en kontrakunstnerisk bevegelse, parallelt til dadaismen i Zürich. Også den spanske maleren Picabia kom til New York i 1915 og skapte drastisk humørfylte arbeider uten mening. Han drog til Barcelona i 1916 og grunnla der i 1917 tidsskriftet 391. Han vendte samme år tilbake til New York, men reiste i 1918 til Zürich, hvor han kom i kontakt med dadaistene.

I 1919 utkom nr. 4–5 av dadaistenes tidsskrift under navnet Anthologie Dada. Samme år slo Tzara seg ned i Paris, hvor de dadaistiske malerne holdt utstillinger, men hvor bevegelsen særlig fikk en litterær karakter, med tilslutning fra diktere som André Breton, Louis Aragon, Philippe Soupault og Paul Éluard. Etter indre stridigheter gikk bevegelsen i oppløsning høsten 1922.

I Tyskland førte de vanskelige sosiale forholdene til at dadaismen fikk en mer politisk karakter. Berlin-gruppen, som ble dannet i 1917 av Huelsenbeck, ble oppløst i 1920 etter en stor utstilling der den sentrale personligheten var George Grosz. Gruppen i Köln viste enda større voldsomhet på det sosiale plan, med en kommunistisk og dadaistisk pamflett som ble beslaglagt av de britiske okkupasjonsmyndighetene, og med Max Ernsts provoserende collager. Da Ernst i 1922 flyttet til Paris, ble Köln-gruppen oppløst.

Endelig fikk dadaismen tilslutning i Hannover, hvor den sentrale skikkelsen ble maleren og dikteren Kurt Schwitters med sine Merz-collager. Dadaismen innebar ved sin negative holdning spiren til sin egen undergang, men opp av dens ruiner vokste surrealismen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur