fluorescens – Store norske leksikon (original) (raw)
Ulike fluorescerende løsninger bestrålt med UV-lys.
Fluorescens er lysutsendelse fra kalde (ikke glødende) stoffer, det vil si former for luminescens, som opphører øyeblikkelig når energitilførselen som frembringer luminescensen, stanser. Fortsetter et kaldt legeme å sende ut lys også etter at energitilførselen er opphørt, kalles prosessen fosforescens.
Faktaboks
Uttale
fluoresˈens
Av latin fluor, ‘flyt, strøm’ som henviser til mineralet fluoritt som har evnen til å lyse ved bestråling med UV-lys.
Egenskaper
Noe skarpt skille mellom fluorescens og fosforescens finnes ikke. Lysintensiteten avtar i alle slike prosesser eksponensielt med tiden og karakteriseres ved svekningstiden, det vil si den tiden det tar for at lysintensiteten skal avta til 1/e av sin opprinnelige verdi (e er grunntallet i det naturlige logaritmesystemet). I praksis regnes vanligvis prosesser hvor svekningstiden er mindre enn ett mikrosekund som fluorescens, men dette er et tilfeldig valgt skille.
Alternativt defineres fluorescens som de luminescerende prosesser hvor svekningstiden er uavhengig av temperaturen i stoffet. I de fleste tilfeller stemmer de to definisjonene overens, men luminescens fra enkelte stoffer (uranylsalter og enkelte faste stoffer aktivert med lantanoider) med svekningstid på mellom et sekund og et millisekund, må etter den siste definisjon kalles langsom fluorescens.
Navnet
Navnetskyldes at fenomenet først ble iakttatt ved mineralet fluoritt (flusspat), CaF2. Siden har man vist at en rekke andre mineraler, organiske forbindelser og polymere stoffer kan fluorescere.
Bruksområder
pH-sensitive fluorescerende molekyler kan brukes til å måle hvor mye karbondioksid det er i vann.
Fluorescerende stoffer brukes gjerne til å følge væsker som trenger gjennom gjemte kanaler. For eksempel kan et fluorescerende stoff som fluorescein brukes til å markere vann i grunnvannsundersøkelser eller til å diagnostisere flyten av tårevæske i øyeundersøkelser. Det er også mulig å feste fluorescerende molekyler til proteiner og DNA slik at man kan se disse ved hjelp av et fluorescensmikroskop.
Fluorescerende stoffer med svekningstid på mellom 10–7 og 10–9 sekunder anvendes som detektorer for ioniserende stråling i scintillasjonstellere. Lysglimtene som følger når en partikkel treffer telleren, registreres elektronisk. For å kunne tillate størst mulig tellehastighet, må glimtet ha så kort varighet som mulig. Ved de fleste andre bruksområder, hvor man ser på det utsendte lyset direkte eller undersøker det spektroskopisk, spiller det liten rolle om lysutsendelsen foregår i løpet av 10–3 eller 10–9 sekunder. Man kan derfor også bruke fosforescerende stoffer. Om dette og om måten å frembringe fluorescens på, se luminescens.