grundering – Store norske leksikon (original) (raw)
Løvejakt, olje på plate av eik, 73,6x105,4 cm., malt av Peter Paul Rubens i 1614-1615. Lys grundering skimtes under horisontale og vertikale striper. Maleriet er ikke ferdig malt, og kan betegnes som en monokrom skisse.
Andreas Bjølstad, olje på ugrundert papp, 56,5x37 cm., malt av Edvard Munch i 1888. I dette bildet har Munch malt direkte på platen av papp uten grundering. Store deler av pappen er synlig.
Solen, olje på grundert linlerret,324x509,5 cm., malt av Edvard Munch i 1912-1913. Munch likte å eksperimentere med forskjellige typer underlag i sine malerier. Dette maleriet er ikke identisk med maleriet med samme tittel i Universitetets Aula, men må regnes som en av forstudiene.
Grundering består av ett eller flere lag limløsning som blir strøket på et porøst lerret eller en plate av tre, papp eller lignende. Hensikten er å fylle ut ujevnheter i tekstil- eller trefibrene og sikre god forbindelse (adhesjon) til de etterfølgende strøkene med maling.
Faktaboks
Kjennetegn
Maling på treplate ble i renessansen forberedt med ett eller flere strøk lim som var tilsatt et hvitt fyllstoff. I Italia var fyllstoffet gjerne basert på gips i pulverform. Det italienske ordet for gips er gesso, og derfor har grundering i sin alminnelighet blitt betegnet som gesso. I andre land i Europa har man alternativt benyttet kritt. Men uansett type fyllstoff har formålet vært å stryke blandingen på lerret eller plate for å jevne ut og tette overflaten. Etter tørking kan overflaten pusses glatt.
Tempera eller olje
I teknikken tempera kan det males direkte på løsningen av lim og fyllstoff. Men i teknikken olje på lerret eller plate bør overflaten forsterkes for å hindre at malingen trenger ned i grunderingen. Grunderingens overflate har derfor blitt strøket med et lag tørrende olje, i tidligere tider gjerne tilsatt blyhvitt. Andre fargete pigmenter ble av og til blandet inn for å dempe den hvite fargen. Italienske malere kalte denne behandlingen imprimatura.
Historikk
- På 1500-tallet ble det vanlig å dempe lyse grunderinger. Brune og grålige grunderinger ble vanlig. Fordelen var at det var lettere med mørk fremfor lys grundering når man benyttet laserende farger.
- I løpet av 1600-tallet ble et bredere spekter av farger tatt i bruk. Italienske malere introduserte mørke grunderinger dominert av jordfarger. Eksempler på dette kan man observere i maleriene til Caravaggio. Mørk grundering ble også ble tatt opp av Rembrandt og andre kunstnere i hans miljø. En annen tendens gikk i retning av lysere grundering i grålige til hvitlige toner. Eksempler på dette finner man i malerier av Velázquez eller Poussin.
- I annen halvdel av 1800-tallet fikk grunderingens farge mindre betydning. Dette skyldtes overgangen fra maleri med lasurer til teknikken alla prima. Dessuten ble ferdig grunderte lerreter og plater i standardformater kommersielt tilgjengelig. Disse lerretene og platene har jevnt over grundering i lyse, grålige sjatteringer.
- Malere i det 20. og 21. århundre har gjerne nøyd seg med standardisert fabrikkgrundering. Enkelte har til og med malt direkte på lerret eller plate uten grundering.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Bomford et al., David (1990). Art in the Making. Impressionism. London: National Gallery in association with Yale University Press
- Brænne, Jon (1998). Dekorasjonsmaling. Sjablon- og strekdekor, strukturmaling, lasering, marmorering, ådring. Oslo: Cappelen Damm Faktum
- Cennini, Cennino (2015). Il Libro dell´arte. A New english translation and commentary with italian transcription (Lara Broecke). London: Archetype Publ.
- Hayes, Colin (1980). Den store boken om maling, tegning og grafikk. Teknikker og materialer. Oslo: Aschehoug. Oversettelse og bidrag ved Jan Thurmann-Moe
- Mayer, Ralph (1991). The Artist´s Handbook of Materials and Techniques. New York: Viking
- Stephenson, Jonathan (1989). The Materials and Techniques of Painting. London: Thames & Hudson