indigo – Store norske leksikon (original) (raw)
Molekylmodell av indigo. Grå kuler står for karbonatomer. Hvite kuler står for hydrogenatomer. Rød kuler står for oksygenatomer. Blå kuler står for nitrogenatomer. Strekene står for kjemiske bindinger.
Indigo er et blått til blåfiolett fargestoff som brukes til farging av tekstiler. Den kjemiske formelen er \( \ce{C16H10N2O2} \).
Faktaboks
portugisisk, fra latin ‘indisk’
Også kjent som
indigoblått
Kjemiske egenskaper
Indigo er et mørkeblått pulver med skinnende kobberrød overflate. Det er uløselig i vann, alkohol, svake syrer og baser, noe løselig i kloroform, iseddik og terpentinolje, og løselig som sulfat i konsentrert svovelsyre. Pulveret smelter ved 390–392 °C.
Farging med indigo
Når indigo skal brukes til å farge tekstiler, behandles indigo først i en basisk løsning som inneholder hydrosulfitt. Indigo blir da til indigohvitt, også kalt leukoindigo, som er lett løselig i vann. Denne løsningen kalles kype og kan inneholde mellom 0,15–0,20 prosent indigo. Tekstilet som skal farges dyppes i kypen før det tørkes. Ved tørking i luft oksideres indigohvitt i fibrene i tekstilet tilbake til indigoblått.
Dongeri farges med indigo. Indigo anvendes også til ull og lin, men sjeldnere til silke. Fargestoffet er svært lys- og vaskeekte.
Indigo kan også løses i konsentrert svovelsyre til indigosvovelsyre. Natriumsaltet til denne syren, kalt indigokarmin, brukes i fargerier, men dette fargestoffet er mindre fargeekte.
Naturlig indigo
Indigoblått er sannsynligvis det eldste fargestoffet man kjenner. Allerede i gammelegyptiske graver har man hos mumier funnet indigofargede bånd.
Naturlig indigo stammer fra Bengal i Øst-India, og det ble senere produsert på Java og i Mellom-Amerika fra kultiverte arter i slekten Indigofera i erteblomstfamilien, særlig Indigofera tinctoria. Andre arter som brukes er Indigofera suffruticosa og Indigofera argentea. Plantene inneholder et glykosid kalt indikan, som kan spaltes til indigo og druesukker. Innholdet av indigoblått i bengal-indigo var 35–55 prosent, og i java-indigo inntil 80 prosent. Det foregikk en meget stor og verdifull produksjon inntil syntetisk indigo kom på markedet omkring år 1900.
I Europa ble planten vaid i korsblomstfamilien dyrket fra 800-tallet. Den inneholder imidlertid lite indigo, og forekommer nå bare viltvoksende.
Indigo kan også utvinnes av en del andre plantearter, som for eksempel _Crotalaria_-arter i erteblomstfamilien, Echites religiosa i gravmyrtfamilien og _Calanthe_- og _Phajus_-arter i orkidéfamilien.
Syntetisk indigo
Den første syntetiske fremstillingen av indigo ble utført av Adolf von Baeyer, og den første lønnsomme industriprosessen ble utviklet av Heumann. Den viktigste syntesen går via fenylglysin (fenylaminoeddiksyre), som fremstilles fra anilin og kloreddiksyre. Når fenylglysin smeltes sammen med med natronlut og natriumamid og dannes indoksyl. Smelten tilsettes vann, luft ledes inn og indoksyl oksideres under dannelse av indigo.