isotop – Store norske leksikon (original) (raw)
Det finnes tre isotoper av hydrogen: protium, deuterium og tritium. Hydrogenkjernen kan bestå av ett proton (protium), ett proton og ett nøytron (deuterium), eller ett proton og to nøytroner (tritium).
Et grunnstoff kan forekomme i ulike varianter. Vi kaller disse variantene isotoper av grunnstoffet. Forskjellige isotoper av et grunnstoff har atomkjerner som er sammensatt av samme antall protoner, men ulike antall nøytroner. De har derfor samme atomnummer, men forskjellig massetall.
Faktaboks
Uttale
isotˈop
av iso- og -top
Tinn (som har atomnummer 50) er det grunnstoffet som har flest stabile isotoper, i alt 10.
Eksempel og egenskaper
Eksempel på isotoper
Hydrogenatomet har vanligvis en kjerne som består av bare ett proton. Det har dermed massetall 1. Noen hydrogenatomer har et nøytron i tillegg, og har dermed massetall 2. Disse to variantene er ulike isotoper av hydrogen. Den første, og vanligste, betegnes 1H og kalles protium. Den andre betegnes 2H og kalles deuterium. En tredje variant, tritium, har to nøytroner, massetall 3 og betegnes 3H.
Egenskaper til isotoper
Alle isotoper av et grunnstoff har som regel like kjemiske egenskaper, men de har oftest forskjellige fysiske egenskaper (for eksempel når det gjelder radioaktivitet, masse, diffusjonshastighet og så videre). Isotopene av hydrogen er et unntak, for her fører det varierende nøytrontallet til noe ulike kjemiske og biokjemiske egenskaper for isotopene.
Noen isotoper av et grunnstoff kan være ustabile, det vil si at energiinnholdet er for stort til at de kan overleve over tid. De kan kvitte seg med denne overskuddsenergien ved å sende ut stråling. Denne strålingen kalles nukleær stråling, ofte misvisende kalt radioaktiv stråling. Vi sier at disse isotopene er radioaktive. Slike radioaktive isotoper av et grunnstoff har alle forskjellige radioaktive egenskaper.
Noe feilaktig blir isotop ofte brukt i betydningen nuklide.
Forekomst
Av stabile grunnstoffer i naturen er det 20 som består av bare én isotop. To andre grunnstoffer som også er naturlig forekommende (vismut og thorium) er radioaktive, men begge har en isotop der halveringstiden er så lang at de har overlevd i betydelige mengder siden jordas tilblivelse for ca 4,6 milliarder år siden. Alle andre grunnstoffer har to eller flere stabile isotoper. Tinn (atomtall 50) er det grunnstoffet som har flest stabile isotoper, i alt 10.
I laboratorieforsøk kan man frembringe radioaktive nuklider som ikke forekommer i naturlig tilstand, for eksempel ved å bestråle et grunnstoff med høyenergetisk elektromagnetisk stråling (gammastråling eller bremsestråling), nøytroner eller med ladede partikler (for eksempel protoner eller alfa-partikler). Disse har halveringstid som kan variere fra milliondels sekund til mange år. Jod har for eksempel bare én stabil isotop, 127I, men ved laboratorieforsøk er det til nå (2018) fremstilt 37 radioaktive jod-isotoper, hvorav 28 har halveringstid lengre enn ett sekund.
I naturen forekommer de fleste isotopene av et grunnstoff som oftest i samme innbyrdes forhold. Det finnes forekomster med andre isotopforhold, men disse kalles anormalier. Vi sier at isotopenes relative hyppighet er den samme.
Atommasse
Massen av én bestemt isotop er svært nær nukleontallet A, som måles i atommasseenheter u. Den atommassen som oppgis for et grunnstoff, er derimot ofte langt fra heltallig. Dette skyldes at atommassen for et grunnstoff er den midlere (gjennomsnittlige) massen av de naturlig forekommende isotopene, når disse blir vektet ut fra hvor vanlige de er.
Eksempel: Grunnstoffet klor består av 76 prosent av isotopen 35Cl (A = 35) og 24 prosent av 37Cl (A = 37). Atommassen for grunnstoffet som helhet blir dermed 35,45 u.
Ved eksperimenter i laboratoriet kan man med spesielle metoder (isotopseparasjon) plukke ut én bestemt av flere stabile isotoper og la denne bli dominerende i det resulterende stoffet som framstilles. Dette endrer altså isotopenes relative hyppighet, eller isotopforholdet. Man sier da at stoffet er anriket på vedkommende isotop. Isotopanrikning kan også anvendes på radioaktive isotoper av et element. Slik isotopanrikning har stor praktisk betydning ved flere anvendelser innenfor blant annet forskning, medisin og energiproduksjon.
Anvendelse
Aldersbestemmelse
For noen stoffer avhenger isotopenes relative hyppighet av stoffets forhistorie. Dette kan benyttes for å finne ut noe om hvordan stoffet, for eksempel en bergart, er blitt til, og om alderen til denne bergarten. I denne sammenhengen er spesielt isotopene av de naturlig radioaktive stoffene uran, thorium og radium viktige, og det er også de blyisotopene som etter hvert dannes når disse stoffene henfaller (desintegrerer).
Det finnes mer enn 20 forskjellige radiologiske metoder for geologisk datering. En annen metode som også er viktig, og ikke minst populær innen modene petroleumsindustri, er den såkalte strontium-rubidium (Sr-Rb)-metoden. I korthet går den ut på å måle forholdet mellom den stabile nukliden 87Sr og den radioaktive lang-livete nukliden 87Rb. (Merk at dette forholdet ikke er et isotopforhold, men et nuklideforhold.) Denne metoden er også brukt for aldersbestemmelse av Jorden.
For å bestemme alderen på karbonholdig, oftest organisk materiale, benyttes forholdet mellom karbonisotopene 12C og 14C, såkalt C-14-datering. 14C blir kontinuerlig dannet i atmosfæren, og der forekommer det med en bestemt relativ hyppighet. Den samme hyppigheten finner vi igjen i levende organismer. I dødt materiale blir det ikke tilgang på 14C fra atmosfæren, og ettersom dette er en radioaktiv nuklide, med halveringstid på 5730 år, vil den langsomt forsvinne. Ut fra målinger av den relative hyppigheten av 14C kan man derfor beregne hvor lenge det er siden materialet var levende.
Med de beste analysemetodene som er tilgjengelig i dag, kan man bestemme aldre på opptil ca 50 tusen år.
Sporingsstoffer i teknologi og medisin
Forløpet av kjemiske og biologiske prosesser kan undersøkes ved at man i ett trinn av prosessen innfører et stoff som er anriket på en bestemt stabil isotop av et kjemisk element som har en omsetning i prosessen. For eksempel kan dette være 18O. Man undersøker så isotopforholdet mellom 18O og 16O på forskjellige steder i prosessen som funksjon av tiden. Dette isotopforholdet, som kan variere gjennom prosessens gang, er da en tracer (eller et sporingsstoff) for hvordan oksygen oppfører seg i prosessen. Man kan dermed finne ut hvordan det innførte stoffet er omsatt i prosessen. For slike isotopforhold med stabile isotoper må man ta prøver underveis, og de må analyseres i laboratoriet med avansert isotop-masseseparasjon.
I mange tilfeller kan man bruke radioaktive isotoper av elementer som er aktive i prosessen. Dette letter undersøkelsene betydelig, spesielt når man bruker radionuklider som sender ut gammastråling. Posisjon og intensitet av dette radioaktive sporingsstoffet kan lett analyseres med enkle detektorer for gammastråling som er i stand til å måle energispekteret (gammaspektroskopi) eller med mer avanserte detektorsystemer der man kan få en full avbildning av den fysiske utbredelsen av sporingsstoffet i prosessen (såkalt tomografi, der akronymer er SPECT og PET). Denne metoden har blant annet blitt uvurderlig innen nukleærmedisin for å studere fysiologiske prosesser og for å stille diagnoser ved visse sykdomsforløp, ikke minst ved kreftundersøkelser.
Se også artiklene om isotopseparasjon, isotopundersøkelse og isotopbehandling.
Energiproduksjon
Nukleære batterier kan lages ved såkalt termoelektrisk energigenerering. Varmen som følger av radioaktiv nedbrytning, omformes til elektrisk energi. Slike batterier har spesielt blitt brukt som energikilde i værstasjoner i værharde strøk og i romfartøy der aktuelle radionuklider er 90Sr og 238Pu, men også i pacemakere med 147Pm eller 238Pu. Slike batterier erstattes nå etter hvert med andre energikilder, for eksempel litiumionbatterier.
Ved storskala energiproduksjon, for eksempel i kjernekraftverk, brukes i dag hovedsakelig uranisotopen 235U, som kan fisjonere under påvirkning av langsomme (termiske) nøytroner. Den finnes bare i en konsentrasjon på 0,72 prosent. Den uranisotopen det er mest, av er 238U , men den er ikke fisjonerbar (eller fissil) med termiske nøytronenergier. Ordinære kraftreaktorer kan ikke kjøres med så lav 235U-konsentrasjon.
For framtidens mulige fusjonsreaktorer, der hydrogenatomer smelter sammen til heliumkjerner, utvikles det ekstra mye energi. Det har vært drevet intens forskning på denne mulige energikilden i mer enn 40 år, og det vil kanskje gå enda 30 nye år fra 2020 før vi får den første prototypen. Men i denne fusjonsprosessen er det deuterium som brukes. Den naturlige forekomsten av deuterium er bare på 0,015 prosent i hydrogen, men den må benyttes i tilnærmet ren form.
Både for fisjonsprosessen og fusjonsprosessen gjelder det altså at man trenger isotopanriket materiale. Isotopanrikning oppnås ved anvendelse av ulike metoder for isotopseparasjon som bruker det faktum at isotoper av både hydrogen og uran har noe ulike, hovedsakelig fysiske, egenskaper.
Historie
Ved studier av radioaktivitet ble det omkring 1910 påvist at grunnstoffer fra forskjellige radioaktive serier kunne ha samme kjemiske egenskaper, men forskjellige radioaktive egenskaper.
I 1912 påviste Joseph John Thomson, ved å se på avbøyningen av neonioner i et magnetfelt, at det ved siden av de vanlige neonionene med nukleontall A = 20 også fantes noen med nukleontall 22.
Frederick Soddy foreslo i 1913 betegnelsen isotop på slike atomer som har samme kjemiske, men forskjellige fysiske egenskaper. Etter Francis W. Astons oppfinnelse av massespektrografen (1919) lot det seg snart påvise at de fleste grunnstoffene består av flere isotoper.