strontium – Store norske leksikon (original) (raw)
Strontiummetall lagret i parafin og dekket av et mørkt lag med strontiumnitrid (Sr3N2).
Strontium er et grunnstoff som er et mykt, sølvhvitt metall. Det er lett å bearbeide, men reagerer raskt med luft og vann. Det er det fjerde grunnstoffet i gruppe 2, jordalkalimetallene, i periodesystemet. Strontium har atomnummer 38 og atomsymbol Sr.
Faktaboks
Uttale
strˈontium
Oppkalt etter den skotske byen Strontian
Engelsk navn
strontium
Sr
38
87,62
Det er fire stabile isotoper av strontium: 84Sr (0,56 prosent), 86Sr (9,86 prosent), 87Sr (7,00 prosent), 88Sr (82,58 prosent).
87Sr dannes ved betastråling av den naturlige radioaktive rubidiumisotopen 87Rb. Konsentrasjonen av den blir brukt til geologisk aldersbestemmelse av mineraler og av meteoritter som inneholder rubidium.
90Sr, strontium-90, er en radioaktiv isotop av strontium som er et fisjonsprodukt fra uran. Ettersom strontium erstatter kalsium i knokler, blir strontium-90 lett tatt opp i både dyr og mennesker. Sovjetiske prøvesprenginger av atomvåpen på 1950- og 1960-tallet fikk derfor konsekvenser i Norge; se artikkelen om radioaktivt nedfall.
Forekomst
Det er 370 ppm strontium i jordskorpen. Det er et meget uedelt metall og forekommer i naturen bare i oksidert form. De viktigste mineralene er strontianitt (strontiumkarbonat, med kjemisk formel SrCO3) og cølestin (strontiumsulfat, SrSO4). Små mengder strontium forekommer også i mange bergarter, i jord og planter. Spormengder finnes i knokler, hvor det erstatter kalsium, ettersom de har like kjemiske egenskaper.
Egenskaper
Strukturen av strontium er kubisk tettpakket under 557 °C, og romsentrert kubisk ved høyere temperatur.
Strontium er et elektropositivt, uedelt metall og reagerer med tørr luft (oksygen) til strontiumoksid, SrO. I fuktig luft dannes strontiumhydroksid, Sr(OH)2. Strontium antennes ved oppvarming og reagerer meget raskt med vann under dannelse av hydrogen, som illustrert i følgende reaksjonsligning:
Sr(s) + 2H2O(l) → Sr2+(aq) + 2OH–(aq) + H2(g)
Strontium løser seg i ammoniakk i form av dypblå løsninger, og det reagerer med hydrogen og danner strontiumhydrid, SrH2. Hydridet har, som andre alkali- og jordalkalihydrider, sterkt reduserende egenskaper. I strontiumforbindelser er strontium toverdig. Det farger en ikke-lysende flamme karminrød og blir av denne grunn brukt i fyrverkeri.
Fremstilling
Strontium-metall fremstilles ved elektrolyse av smeltet strontiumklorid, SrCl2, eller ved å spalte strontiumkarbonat til strontiumoksid ved oppvarming:
SrCO3 (s) → SrO (s) + CO2
Deretter blir oksidet redusert med aluminium i vakuum ved så høy temperatur at strontium destilleres av:
3SrO(s) + 2Al(l) = Al2O3 (s) + 3Sr(l)
Bruk og fysiologiske virkninger
Metallisk strontium har få anvendelser fordi kalsium og barium, som i sine egenskaper ligner meget på strontium, er lettere tilgjengelige. Strontium blir imidlertid anvendt som gettermateriale i elektronrør, for å herde blyplater for akkumulatorer, fjerne svovel og fosfor fra stål, minske kornstørrelsen i aluminiumsilisium støpelegninger med mer.
Strontium og strontiumforbindelser er uten giftige virkninger og synes ikke å ha noen fysiologisk betydning.
De radioaktive strontiumisotopene 89Sr og 90Sr er fisjonsprodukter ved fisjon av uran og dannes i kjernereaktorer og atombombeeksplosjoner. Begge er beta-emittere med halveringstider på henholdsvis 50 dager og 28 år, som nevnt i innledningen.
Historie
Strontium-metall ble første gang fremstilt i 1808 av Humphry Davy, og han ga grunnstoffet navn etter mineralet strontianitt, som var blitt funnet av den skotske kjemikeren Adair Crawford (1748–1795) og William Cruickshank ved landsbyen Strontian i Skottland i 1790. Crawford fant også at mineralet gav en annen flammereaksjon enn kalsiumkarbonat.