kanal – Store norske leksikon (original) (raw)

Keiserkanalen i Kina har en totallengde på om lag 1700 kilometer, og rundt 1300 kilometer av disse er fremdeles farbar.

Et bilskip passerer Gaillard Cut i Panamakanalen, som ble utvidet i forbindelse med ekspansjonen som stod klar i 2016.

Kanal er i nautisk sammenheng en smalere vannrenne som går gjennom eller forbi større landmasser. I engelsk språk skiller man mellom naturlige og kunstige vannløp med begrepene channel og canal. Den engelske kanal og Korintkanalen er eksempler på henholdsvis naturlige og kunstige vannløp.

Faktaboks

Uttale

kanˈal

Etymologi

av latin ‘vannrenne’

Kunstig vannløp

Volga–Don-kanalen ble bygd 1947–1952, og forbinder elvene Volga og Don i Russland. Kanalen er farbar for større elvebåter og mindre havgående fartøyer.

Kunstig vannløp brukes til transport av vann for vannverk, kraftverk eller kunstig vanning og liknende, eller til skipstrafikk. Kanalen utføres som en nedgravd renne, ofte med voller på begge sider. Ved kanaler i jord utføres kanalsidene med skråninger, som må sikres mot ødeleggelse fra bølgeslag og frost. Ved vannlinjen kles de med stein eller betongplater, videre oppover brukes eksempelvis torv. Det må sørges for at kanalen er mest mulig tett, gjerne ved hjelp av et lag med leire, eller ved å forsyne vollen med en tetningskjerne av betong eller liknende.

Skipskanaler inndeles i nivåkanaler uten sluser og i slusekanaler som går over havnivå. Videre skilles det mellom innlandskanaler for lektertrafikk og småbåttrafikk og kanaler for havgående skip. For den globale skipstrafikken er slike kanaler avgjørende. Tidligere fulgte handelsskip de tradisjonelle klipperrutene rundt Kapp Horn og Kapp det gode håp for å nå Stillehavet, Atlanterhavet eller Det indiske hav. Etter at Suezkanalen og Panamakanalen åpnet i henholdsvis 1869 og 1914, ble reisetiden betydelig kortet ned mellom disse tre verdenshavene.

En moderne innlandskanal der to fartøyer skal kunne passere hverandre, har cirka 30 meters bredde i vannflaten og 3,5 meters dybde. En kanal for havgående skip er betydelig større. Ved terrenghindringer kan det bli nødvendig med større utgravingsarbeid. Det finnes eksempler på mer enn 50 meter dype skjæringer, og kanalen som forbinder Rhône med Marseille, er ført gjennom en 7150 meter lang tunnel som har 22 meters bredde og 14 meters høyde. Iblant føres en kanal på bro over eksempelvis en elv, og det forekommer spennvidder opptil 50 meter. Den lengste kanalen som er farbar for store skip er Suezkanalen som forbinder Middelhavet med Rødehavet.

For å kunne passere nivåforskjeller brukes sluser. Det finnes også heisanlegg der båtene ledes inn i hevbare bassenger, som så ved hjelp av motvekter og motorkraft blir hevet og senket. I Belgia er det tatt i bruk et anlegg der bassenger hviler på et stort antall hjul som løper på en rampe. Innlandskanalene utstyres med stengeanordninger i bestemte avstander slik at kanalen skal kunne tømmes for reparasjoner, eller ved skader på sikringsvollene.

Tidligere skjedde fremdriften på innlandskanalene mest ved staking, eller at prammene ble trukket av mennesker, hester eller lokomotiver som beveget seg på land. Nå trafikkeres elver og kanaler av lektere på flere tusen tonn, mest selvdrevne, men også basert på slepe- eller skyvebåter.

I land som Belgia, Nederland, Tyskland, USA og Russland spiller kanaltransporten en betydelig rolle, spesielt for massegods som sand, kull, malm og olje. I USA foregår 15 prosent av all godstransport på innenlandske vannveier. Det finnes sammenhengende forbindelse via elver og kanaler mellom Østersjøen, Nordsjøen, Middelhavet, Svartehavet, Det kaspiske hav og Kvitsjøen. Mange av Europas kanaler er omfattende anlegg helt fra 1600- og 1700-tallet, for eksempel Canal de Bourgogne, Canal de Briare og Canal du Midi; alle i Frankrike. Deres viktige rolle som transportåre er senere overtatt av jernbane- og veitransport, men også av nyere og større kanaler.

I Norge er Skiensvassdraget kanalisert opp til innsjøen Bandak. Haldenvassdraget er delvis kanalisert, men har ikke forbindelse med havet.

Kanalbyer

Flere byer i verden har et større system med naturlige vannløp som går gjennom bykjernen og ut mot havet, for eksempel Amsterdam og Venezia. Historisk sett har disse kanalene oppstått grunnet behov for enkel frakt av varer, og vellykket byplanlegging. Nederland i seg selv har et omfattende kanalsystem som gjerne stammer fra 1600- og 1700-tallet, da landet gjennomgikk en større industrialisering og behovet for disse kanalene ble viktige for lokal og internasjonal handel. I Venezia var grunnlaget det samme og startet med den økonomiske utviklingen i Italia under renessansen. Byen ligger geografisk plassert i en lagune og gjennom de siste 600–700 årene har holmene og skjærene i denne lagunen blitt bygget på til byen framstår som den gjør i dag.

Naturlige vannløp

Oudegracht-kanalen i sentrum av byen Utrecht i Nederland, en by og et land med mange kanaler på kryss og tvers.

Naturlige kanaler kan knyttes til alle variasjoner av naturlig smale renner med vann, for eksempel sund, stred, fjorder eller passasjer, men ofte blir uttrykket kanal upresist ettersom slike naturfenomen defineres ut fra et geologisk fagfelt.

Et utvalg vannveier

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer