kanonisk rett – Store norske leksikon (original) (raw)
Kanonisk rett, den katolske kirkerett. Den eldste kanoniske rett bestod av bibelske forskrifter. I tillegg kom kirkemøtenes vedtak, canones på latin, og fra slutten av oldtiden også pavelovene. Den mest kjente samling av kanonisk rett fra eldre tid er Corpus juris canonici.
Faktaboks
Uttale
kanˈonisk rett
av gresk ‘rettesnor’, latin jus canonicum
Kanonisk rett hadde ikke bare regler om rent kirkelige forhold, men også om ekteskap, testamenter og andre ting som også var regulert i den verdslige rett. I middelalderen var det konflikter mellom kanonisk rett og den nasjonale rett i alle vesteuropeiske land. Den kanoniske rett har hatt stor innflytelse på mange rettsområder. Den satte for eksempel forbedring av forbryteren som straffens mål i motsetning til det tidligere hevnprinsippet, og innførte i formueretten læren om det rettferdige vederlag (latin justum pretium), noe som førte til faste pristakster på handelsvarer og håndverksarbeid.
En kodifikasjon av kanonisk rett foretatt på pavestolens initiativ ble utgitt i 1917 under navnet Codex juris canonici. Denne ble revidert etter andre Vatikankonsil, og den nye utgaven kom i 1983.