kremasjon – Store norske leksikon (original) (raw)

Ringerike krematorium sett fra Hønefoss kirkegård

Kremasjon er å brenne døde kropper til aske. Kremasjon brukes i mange ulike kulturer og har en lang historie. I Norge i dag vil kremasjon si at et lik blir brent til aske i et krematorium. Seremonien forut for en kremasjon kalles bisettelse.

Faktaboks

Uttale

kremasjˈon

Etymologi

av latin ‘brenne’

Kremasjon i ulike religioner

Ulike kulturer og religiøse tradisjoner har forskjellige holdninger til kremasjon.

I hinduismen kremeres de døde, enten på bål eller i krematorium. Kremasjon har vært vanlig i India siden 1500–500-tallet fvt. Asken spres i rennende vann, helst i den hellige elven Ganges. Kremasjon er også den vanligste måten å håndtere lik på i buddhistiske samfunn. Bakgrunnen for dette er både buddhismens indiske opphav, og det faktum at historien om Buddhas død og kremasjon er en av buddhismens sentrale fortellinger.

I islam praktiseres ikke kremasjon, de døde begraves. Også i jødedom og kristendom er begravelse det vanligste dødsritualet. I ortodoks jødedom og ortodoks kristendom tillatelse ikke kremasjon. Det gis teologiske begrunnelser for dette. Jødedommen, for eksempel, lærer at fordi mennesket er skapt i Guds bilde, skal kroppen ikke endres, men vende tilbake til jorden slik den kom til jorden.

I Norge har kremasjon blitt vanligere siden 1990-tallet, også som kristen gravskikk.

Kremasjonens historie i Europa

I internasjonal forstand kan kremasjonens historie spores til gresk kultur så tidlig som 1000 før vår tidsregning. Soldater som døde under krig i fremmed land i antikken, ble brent på slagmarken. Asken ble så samlet opp og fraktet til hjemstedet, slik at familien kunne ta del i en gravleggingsseremoni. I den greske kulturen fikk dermed kremasjonen en episk status knyttet til patriotisme og militære dyder. Kremasjonens betydning i kulturen er blant annet understreket i Illiaden av Homer.

Kremasjonen ble deretter tatt opp i romersk kultur, noe Vergils Æneiden gir et godt eksempel på. Her fortelles det detaljert om hvordan kremasjonen fant sted, og hvordan kremasjon ble et statussymbol i den romerske kulturen. Da kristendommen ble innført i Europa, ble også kremering mindre vanlig, både fordi praksisen brøt med kristendommens forestilling om legemets oppstandelse, og fordi skikken var forbundet med hedensk tradisjon.

Selv om kremasjoner ikke var vanlig i Europa før på 1800-tallet, ble det gjort unntak under kriser. Et eksempel kan man finne under et pestutbrudd i Napoli i 1656, da 60 000 døde kropper ble kremert i løpet av en uke.

Kremasjon i Norge

I Norge skal kremasjon finne sted i et godkjent krematorium senest ti virkedager etter dødsfallet. Før den døde kremeres, holdes en seremoni som kalles bisettelse.

Moderne kremering foregår i kremasjonsovner som varmes opp til 1000 °C. Asken etter den avdøde samles i en urne som nedsettes i et gravsted eller på en kirkegård, eller spres i naturen.

Begjæring om kremasjon fremsettes av den som sørger for avdødes gravferd. Man må søke statsforvalteren om tillatelse til askespredning. Bestemmelsene om kremasjon er gitt i lov om gravplasser, kremasjon og gravferd (gravplassloven) av 7. juni 1996.

Historie i Norge

Arkeologisk utgravning.

Arkeologer ved Vitenskapsmuseet (NTNU) graver frem en romersk bronsekjel som var brukt som en urne. De brente beina i kjelen er datert til cirka 150–300 evt. De var pakket inn i never. Funnet ble gjort i 2019.

Gravskikker i Norge har variert gjennom tidene. Kunnskapen om de eldste gravskikkene bygger på arkeologiske utgravninger. Branngrav er en arkeologisk fellesbetegnelse for graver med rester etter kremasjon. Andre graver kalles ubrente graver.

I yngre bronsealder (cirka 1100–500 fvt.) ble likbrenning den rådende skikken. Før dette ble de døde gravlagt ubrent. Likbrenning hadde riktignok også funnet sted i steinalderen, men i liten utstrekning. Overgangen til brenning av de døde er et av de avgjørende skillene mellom eldre og yngre bronsealder.

Fra eldre jernalder (cirka 500 fvt. til cirka 600 evt.) har man funnet graver med urner fylt av benrester. I urnene fantes også asken etter gravgods, det vil si gjenstander som er lagt ned med avdøde i graven. Dette skiller seg fra skikken i yngre bronsealder, da restene av liket ble tatt fra bålet og vasket før det ble plassert i urnen. Fra romertiden (0–400 evt.) finnes både branngraver og ubrente graver. Ubrent gravlegging ble vanlig i kyststrøkene fra Vestfold til Trøndelag i folkevandringstiden (400–550 evt.). I merovingertiden (cirka 550–800 evt.) var både ubrente graver og branngraver vanlige over store deler av landet. Slik var det også i vikingtiden (800–1050 evt.).

Etter innføringen av kristendommen

Etter at kristendommen fikk feste i Norge, fant det sted en gradvis overgang til ubrent gravlegging av de døde. Det ble vanskelig å forene brenning av den døde med den kristne troen på oppstandelse og et evig liv. Arkeologiske funn fra middelalderen har vist at de døde ble begravet enten uten kiste eller i kiste av tre, eller i enkelte tilfeller av stein.

Både Eidsivatingsloven, Gulatingsloven og Frostatingsloven spesifiserte at liket skulle føres til gravplassen innen fem døgn, og at overtredelse av dette ville føre til bøter. De vanligste gravplassene var kirkegårdene, og det å ikke bli gravlagt på kirkegården var forbundet med skam.

Begravelser fortsatte å være den dominerende gravferdsformen i Norge, som i andre vestlige land, etter reformasjonen på 1500-tallet.

I nyere tid

Urna etter fotografen Knud Knudsen

På slutten av 1800-tallet førte den sterke befolkningsveksten i byene til at kremasjon ble aktuelt igjen, og på begynnelsen av 1900-tallet kom det krematorier i alle de største byene i Norge.

På slutten av 1800-tallet førte den sterke befolkningsveksten i byene til at kremasjon ble aktuelt igjen. Gravplassene ble vurdert som arnesteder for spredning av sykdommer. Allerede i 1857 ble kremasjon anbefalt av en legekongress, av hygieniske årsaker. Norsk likbrenningsforening ble etablert i 1889, etter at Danmark og Sverige hadde fått tilsvarende foreninger i 1881 og 1888. I 1898 kom en lov som tillot kremasjon, og i 1907 åpnet Norges første krematorium i Bergen.

Medlemmene av den norske likbrenningsforeningen var fra starten i hovedsak samfunnets øverste sjikt, som embetsmenn, akademikere og næringsdrivende. I 1917 skiftet foreningen navn til Norsk Kremationsforening, og den ble drivkraft for fremme av kremasjonssaken i Norge. Snart fikk alle større byer krematorium. Men det var først mot slutten av 1900-tallet at økningen i antallet kremasjoner virkelig begynte å skyte fart.

Økning fra 1990-tallet

Siden 1996 har antallet kremasjoner i Norge økt nesten hvert år. På begynnelsen av 2000-tallet var det mellom 10 000 og 14 000 kremasjoner i året, rundt 30–35 prosent av de døde. I 2022 var tallet 21 911, som utgjorde cirka 47,9 prosent av de døde. Oslo kommune har flest antall kremasjoner. Her ble 78,3 prosent av de døde kremert i 2022.

De fleste kremerte blir nedsatt i urne. Bare om lag 4–5 prosent ble utlevert til askespredning (2022).

At mange velger kremasjon framfor begravelse med kiste kan skyldes tilgangen på gravplasser på den ønskede gravlunden. I de store byene er nyere gravplasser på mange gravlunder ofte utelukkende åpne for urnegraver. Kremasjon har også blitt mer kjent og kan dermed framstå som et mer naturlig valg for mange.

Norske krematorier

Per 2023 er det 26 krematorier i Norge. Flere er utsmykket av kjente kunstnere, for eksempel Nils Aas (1933–2004) i Bergen og Per Krogh (1889–1965) i Sandefjord, og flere krematorier er bygget etter innledende arkitektkonkurranser, for eksempel på Haslum i Bærum og på Kongsberg.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer