lenca (original) (raw)
Lenca-kvinner på markedet i landsbyen La Esperanza i Honduras i 2011. La Esperanza var opprinnelig den "spanske" delen av lenca-landsbyen Intibucá, i dag er det to stedene vokst helt sammen. Tvillingbyene er kjent for sin håndverksproduksjon. I La Esperanza er 60 prosent av befolkningen er lenca, i Intibucá er tallet 77 prosent. La Esperanza ble i 2013 utropt som landets folklore-hovedstad, en klar indikasjon på den viktige rollen lenca har i honduransk nasjonal kultur.
Lenca er et urfolk med tilhold i det sørvestre Honduras (provinsene La Paz, Intibucá og Lempira) og nordøstre El Salvador (provinsene San Miguel, Morazán og La Unión). I folketellingen i Honduras i 2013 oppga 453 672 mennesker lenca som sin identitet (rundt fem prosent av landets befolkning), i folketellingen i El Salvador i 2007 identifiserte 11 488 personer seg som lenca. I begge land har urfolksidentitet lenge vært stigmatisert, men utover 2000-tallet har trenden snudd. Tallene er derfor svært usikre.
Faktaboks
I begge landene lever de aller fleste lencaer som fattige småbrukere og landarbeidere i marginale områder. Språket døde ut på 1950-tallet og er nå erstattet av spansk.
Historie
Faksimile av honduransk pengeseddel med portrett av høvding Lempira. Honduras erstattet navnet på sin valuta fra "peso" til "lempira" i 1932. For daværende president Tiburcio Carías Andino var dette et ledd i byggingen av honduransk nasjonalisme, med røtter i førcolumbisk fortid.
Lencaenes land utgjør de sørligste delene av Mesoamerika. Som sine maya- og náhuatl-talende naboer i nord dannet de jordbruksbaserte, hierarkiske samfunn fra cirka år 3000 fvt. Ruiner fra såkalt førklassisk tid (2500 fvt – 200 evt) vitner om framveksten av politisk-religiøse sentere med opp til 20 meter høye pyramider og palasskomplekser omgitt av tettbygde jordbruksområder. De mest kjente funnstedene er Los Naranjos og Yarumela (Chical) i Honduras, samt Chalchuapa og Quelepa i El Salvador. Man antar at de fungerte som bystater i vekselvis krig og allianse med hverandre, som i regionen forøvrig.
Arkeologiske funn viser også at varianter av det mesoamerikanske kalendersystemet var i bruk. Dekoren på keramikk og prydgjenstander viser klare likheter med elementer i maya- og náhuatl-kultur. Samtidig er lencaenes språk nærmere beslektet med søramerikanske chibcha-språk enn de mesoamerikanske noe som gjør det vanskelig og kanskje fåfengt å trekke klare grenser mellom disse tradisjonene.
Mellom 1524 og 1537 ble Lenca-høvdingdømmene nedkjempet av spanske erobrere med god hjelp av leietropper fra høylandene i Mexico og Guatemala. En lenca-monark ved navn Lempira klarte å samle en allianse av 200 lenca-byer, men måtte gi tapt i 1537. Spanske krøniker gir forskjellige fortellinger om hvordan han ble drept, i kamp eller ved forræderi, men uansett skjedde det ved en festning på fjellet Cerro Cerquín i provinsen som i dag bærer hans navn. Lempira, hvis navn betyr «Herren av fjellene», er i dag nasjonalhelt i Honduras.
Koloniseringen av lencaenes land fulgte mønsteret spanjolene hadde etablert i aztekernes og mayaenes land. Befolkningen (det vil si den halvparten som overlevde epidemiene og krigene erobringen medførte) ble flyttet inn i såkalte reducciones, landsbyer med spanske byplaner hvor «indianerne» skulle levere arbeidskraft til spanske gods. Sammenlignet med dalslettene i det sentrale El Salvador og høyslettene i Guatemala er imidlertid Honduras et svært kupert og relativt næringsfattig land. Det var lite grunnlag for godsdrift.
Honduras ble en fattig utkant hvor lencaene gikk inn i en tilværelse som beboere i små, selvbergede landsbyer hvor den katolske kirke erstattet templene og skytshelgenene smeltet sammen med lokale helligdommer og aristokratiske slekter. Dette mønsteret med fattige urfolk i små landsbyer ble i stor grad beholdt til ut 1900-tallet. Etter circa 1940 har stadig flere lencaer blitt lønnsarbeidere på de relativt små kveggårdene og kaffeplantasjene i Honduras. Det som skiller lencaene fra småbrukerbefolkningen forøvrig er eksistensen av felles jord rundt landsbyen og vekten på felles feiring av kirkelige høytider.
Levevis
Sosialt og politisk følger lenca-samfunnet det mesoamerikanske mønsteret hvor hver landsby er en autonom enhet, styrt av et eget religiøst-sivilt hierarki. Den sivile delens oppgave er å ivareta kontakten med storsamfunnet og å omfordele landsbyens jord i samarbeid med et eldsteråd. De religiøse oppgavene ledes av en såkalt mayordomo. Det religiøse hierarkiet organiserer kirkeårets prosesjoner og ritualer. Vervene fylles av ektepar. Å utføre dem er kostbart for det enkelte hushold, men gir mye prestisje og knytter alle familier tett sammen.
På landsbyens felles jord dyrker hvert hushold sin teig hvor basisgrødene mais, bønner og squash dyrkes sammen (en milpa). Husholdet dyrker også hvete, bananer, sukkerrør, maniok, chili og appelsiner for salg. Andre næringsaktiviteter er jakt, fiske (med gift) og sanking av bær, urter og honning, foruten hold av høns, ender, kalkuner og hunder. Hvert hushold produserer kurver og leirkar for eget bruk og for salg til turister. Tilvirkning av tauverk fra kaktusfiber (maguey) og produkjon av vokslys (fra en plante i porsfamilien) er også et viktig håndverk.
De fleste ekteskap er arrangert av foreldrenes slektslinjer. Ofte bor de unge en periode hos sine tilkommende svigerforeldre i en prøveperiode hvoretter de nygifte flytter inn hos brudens foreldre inntil de kan etablere et nytt hushold. Dermed består de fleste hushold av en kjernefamilie, eventuelt bebos det av en storfamilie med en matriark i sentrum.
Lencaenes trosliv er en kombinasjon av tradisjonelle mesoamerikanske forestillinger, for eksempel ideen om at alle mennesker har en nawal («fylgja») som må vises stor respekt, og kristne praksiser. I naturen finnes en rekke ånder og guddommer som man ofrer til ved siden av de kristne helgenene. Det finnes også egne tradisjoner for healing (curandero) og barsel (comadrona) som i økende grad samarbeider med takt med det moderne helsevesenet.
Årets helligste dag er dagen til landsbyens skytshelgen. Da fylles gatene med opptog og helgenen bæres rundt i gatene. Når en person dør holder de sørgende en sammenkomst som varer i ni dager og hvor det konsumeres store mengder chicha (maisøl).
Urfolkskamp
Berta Cáceres var sannsynligvis den mest kjente miljø- og urfolksaktivist i Honduras. Hun ble født i 1971 som den yngste i en søskenflokk på 12. Moren var jordmor og to ganger ordfører i hjembyen La Esperanza, for så å bli kongressrepresentant. Berta studerte pedagogikk og ble lærer. Samtidig var hun med og startet en nasjonal urfolksorganisasjon (COPINH) før hun ble en sentral figur i kampen mot bygging av fire vannkraftverk i elva Gualquarque (Agua Zarca). Hun ble myrdet i sitt hjem i 2016 av personer med tilknytning til energiselskapene bak dammen og de militære. I 2017 trakk bankene støtten til prosjektet.
Etter cirka 1990 har urfolk fått politisk status (Honduras ratifiserte ILOs urfolkskonvensjon i 1995) som egne folk med krav på særskilt statlig beskyttelse. Utover 2000-tallet har også deres sosiale status økt. Stadig flere av de kanskje 650 lenca-landsbyene i Honduras og langs den honduranske grensa i El Salvador har fått tilgang på offentlig helsevesen og skole. Mye av bevisstgjøringen omkring egen identitet har skjedd som resultat av politiske kamper for landsbyens selvråderett overfor storsamfunnets planer om vannkraftutbygging og gruvedrift.
Det mest kjente navnet er miljø- og urfolksaktivist Bertha Cáceres. Hun ble drept i sitt hjem i Intibucá i 2016 etter å ha grunnlagt en landsomfattende urfolksorganisasjon og mobilisert småbønder over hele Honduras til kamp mot damanlegget Agua Zarca. I 2021 ble en av direktørene for energiselskapet som sto for dambyggingen dømt for å ha deltatt i planleggingen av drapet.
Språk
Salvadoransk lenca (potón) var sist i bruk i landsbyen Guatajiagua (nær Quelepa) på 2010-tallet, honduransk lenca (kotik) i landsbyen Guajiquiro i 1982. Begge stater har planer om å revitalisere språket i samarbeid med lokale urfolksorganisasjoner og det finnes noen ordbøker.
Ordforrådet i lenca viser lang tids naboskap med språk i mayafamilen og náhuatl (som ble talt av pipilene i El Salvador), men ut fra oppbygningen er vanlig regne lenca inn i språkfamilien chibcha. Noen plasserer det sammen med miskitu og sumu i familien misumalpa.