oppstadvev – Store norske leksikon (original) (raw)
Oppstadvev. Veving, hovelskaft fremme.
Sju kljåstein av kleber. Størrelsen er ujevn, den største måler 13 × 9,3 cm, den minste 8,2 × 6,7 cm. Vektene er 315, 385, 275, 260, 285, 245 og 870 g. Kljåsteinene er funnet på Graue (gårdsnummer 114–115) på Voss i Vestland, muligens i en gravhaug.
Oppstadgognen er den eldste av de opprettstående vevstolene i Norge. Her spennes renningen med vevtyngder, og det veves ovenfra og nedover. Bildet er fra 1956 fra Fitjar i Vestland.
Oppstadvev, også kalt oppstadgogn, er en opprettstående vev med to kraftige sidestolper og én tøybom. Sidestolpene kalles også oppstø eller lein.
Faktaboks
Også kjent som
oppstadgogn
Oppstadvev tilhører gruppen med vertikale vevstoler. Andre vertikale vevstoler er billedvevstol, gobelengvevstol og oppstadvev med to bommer.
Utforming og bruk
Sidestolpene i oppstadveven har feste til hovelstokk og skillekjepp og har en kløft oppe som bærer en horisontal, roterende tverrbom: tøybommen. Sidestolpene skråstilles mot en vegg og festes slik at veven står støtt. Til å stramme renningen brukes vevtyngder, også kalt kljåstein.
I tøybommen er det en tett rad med hull for å kunne feste eller sy renningen fast. En snor blir tredd gjennom bukten øverst i renningen, og renningstrådene fordeles jevnt utover snoren i ønsket vevbredde. Renningen blir deretter sydd fast til tøybommen. Neste trinn er å feste renningstrådene til kljåstein eller vevtyngder for å holde renningen stram under vevingen.
For å holde orden på renningstrådene blir det laget en rad med fingerhekling på tvers av renningen. Dette kalles fitjing, fitjeband eller fitjetråd og hekles over to og to renningstråder. Etter at fitjetråden er på plass, blir renningstrådene tredd i hovler.
I en toskaftbinding i oppstadveven blir annenhver renningstråd tredd i hovel for å få skille i renningen til å legge inn innslaget. Til hovling brukes en tykk, kraftig tråd for å lage hovlene. Hovelskaftet legges på plass i festet på sidestolpene, og hovlingen starter fra høyre mot venstre. Hoveltråden skal vekselvis festes til hovelstokken, føres mellom renningstrådene i fremre skille og rundt en renningstråd i bakre skille, for så å bli festet til hovelstokken med et sting eller en knute. Dette gjentas til alle trådene i bakre skille er hovlet. Også treskaftet og fireskaftet kypert kan hovles og veves i en oppstadvev ved å øke antall skafkjepper.
Veving i oppstadvev skjer ovenfra og nedover, der innslaget blir lagt inn ved hjelp av en innslagsdukke, tråddukke eller trådbunt. Innslaget blir lagt i romslige buer og dyttet oppover med fingrene for så å bli slått til ved hjelp av et vevsverd, en vevskje eller med hånden. Under vevingen rulles den ferdige vevnaden opp på tøybommen. Veveren står og vever.
Historikk
Oppstadvev med én bom
Oppstadveven kom til Europa fra Lilleasia i forhistorisk tid og kan ha vært i bruk i Europa fra steinalderen. Oppstadveven hadde stor utbredelse og var det redskapet som ble brukt til veving av eksempelvis bekledningsstoffer, veggtepper, golvtepper og åklær. Da flatvevstolen ble introdusert i Europa, ble oppstadveven langsomt trengt unna. Dette skjedde antagelig en gang i løpet av 1000- eller 1100-tallet, men i Norden noe senere inn mot middelalderen.
Oppstadveven er i dag forsvunnet fra de fleste nordiske landene som vanlig vevredskap, men i Fitjar på Vestlandet og Manndalen i Nord-Troms er denne type vevstol i bruk i vår tid. I Fitjar veves det mønstrede åklær på oppstadvev, og i Manndalen i Nord-Troms veves grener i oppstadvev. Grene, eller rátno på samisk, er et stort teppe av ull som brukes som sengetøy, lavvuduk eller veggpynt. I Nord-Troms er dette en sjøsamisk tradisjon som ble gjenopptatt i årene etter 1945 og ble en viktig inntektskilde for kvinner i Manndalen.
Oppstadvev med to bommer
En oppstadvev med to bommer er en vertikal vev med to solide støtter på sidene og en øvre garnbom og en nedre tøybom. Renningen spennes mellom de to horisontale bommene. Det veves nedenfra og oppover, utøveren sitter foran veven under arbeidet.
Sannsynligvis har oppstadveven med to bommer kommet til Europa fra Egypt. Det eldste kjente bildet av denne typen vertikale vev er et veggmaleri som stammer fra omtrent 1580 fvt. Det ser ut til at vevde veggtepper dukker opp samtidig med denne vevtypen i Sør-Europa. Veving i oppstadvev med to bommer skjer nedenfra og oppover. Figurene i et billedvevteppe er ofte vevd liggende i innslagsretning.
Bilder viser at denne typen vev var den eneste som romerne brukte. Fremstillingene er fra de første hundreårene evt. Etter dette må vi vente til middelalderen til neste dokumentasjon av veving på oppstadvev med to bommer. Det er en illustrasjon i et psalter fra Utrecht fra 800-tallet (Utrecht-psalteriet) som viser varping og veving. Ved veven er to kvinner: Den ene står, den andre sitter. Den sittende kvinnen holder en kam som hun slår fast innslaget med.
Omtrent like gammel er en illustrasjon i et manuskript av Hrabanus Maurus, De universo. Denne veven viser klare likhetstrekk med en vev som ble funnet i Osebergskipet. Denne er så liten at den knapt kan ha blitt brukt til å veve tøy til klær. Når veven dukker opp igjen i Norge på 1500-tallet, var den et spesialisert redskap for veving av billedvev.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Bjørn Sverre Hol Haugen (red.): Norsk bunadleksikon, 2006
- Randi Andersen (red), Atle Ove Martinussen (red): Oppstadveven – klingande steinar, Skald forlag 2016, ISBN 978-82-7959-219-8
- Marta Hoffmann: En gruppe vevstoler på Vestlandet, Norsk folkemuseum 1958
- Marta Hoffmann: Fra fiber til tøy. landbruksforlaget 1991. ISBN 82-529-1451-9
- Anna Østerbø Kåstad: Oppstadveven, Osterøy Museum 1999
- Marta Hoffmann: The warp-weighted loom. Universitetsforlaget, 1964.
Eksterne lenker
Oppstadvev med to bommer, også kalt oppstøvev med to bommer. Antatt variant av den europeiske gobelinvevstolen som ble tatt i bruk på landsbygda til blant annet veving av åklær. Illustrasjonen er hentet fra boka Fra fiber til tøy av Marta Hoffmann, Landbruksforlaget 1991.