otere – Store norske leksikon (original) (raw)

Havoteren ligger på ryggen og sover på åpent hav.

Gråoter er en av tre arter med utbredelse i Afrika og Asia som har tilbakedannede klør. Dette gjør at forpotene er spesielt følsomme for eksempel når de holder et byttedyr.

Sjøoter er en sjelden art som forekommer langs kyster og på øyer i Chile og Peru.

Afrikansk fingeroter mangler svømmehud og klør.

Otere er rovpattedyr som finnes i både ferskvann og saltvann. De er blant de mest utbredte gruppene av pattedyr i verden og utgjør en underfamilie av mårfamilien. I Norge finnes én art, europeisk oter.

Faktaboks

Vitenskapelig navn

Lutrinae

Beskrevet av

Charles Lucien Jules Laurent Bonaparte, 1838

Beskrivelse

Alle otere ligner hverandre av utseende. Som andre mårdyr har de langstrakt kropp med korte ben. Kroppslengden varierer mellom artene fra under én meter (gråoter) til omtrent 180 centimeter (kjempeoter). Hodet er lite med små ører og øyne. På snuten er det lange værhår. Halen er lang og kraftig. Den er kraftigst ved roten og smalner mot spissen. Den tette pelsen består av underpels og lange dekkhår. Fargen er brun til gråbrun, gjerne noe lysere på undersiden av hodet og halsen. De fleste artene har duftkjertler under halefestet. Noen arter, som gråoter og afrikansk fingeroter har helt eller delvis tilbakedannede klør.

Tilpasninger til akvatisk miljø

Otere er veldig godt tilpasset for å oppholde seg mye i vann, og de fleste artene har svømmehud mellom tærne. Toppen av hodet er flatt, og øyne, ører og nesebor er plassert slik at de er over vann når oteren svømmer. Både ørene og neseborene kan lukkes under dykking.

Levevis

Otere tilbringer mye tid i vann og finnes i elver, innsjøer, våtmarksområder og langs kysten. Havoteren og den sjeldne sjøoteren lever hele livet i saltvann. Dietten består i stor grad av fisk og skalldyr. Dette er dyr med stort næringsbehov som daglig setter til livs minst en femtedel av egen kroppsvekt. Otere kan dykke flere meter for å fange eller hente byttedyr.

Med unntak av havoteren får alle otere unger i hi på land. De benytter gjerne hi som er bygget av andre pattedyr, men kan også bygge sine egne av stein og røtter som fôres med materialer som siv, tang og mose. Ungene holder seg sammen med moren i omtrent ett år, og lek er en viktig del av opplæringen til å bli selvstendige jegere. Otere er usedvanlig lekne også som voksne, og er kjent for å sjonglere med steiner og å ake på magen.

Voksne otere uten unger lever stor sett alene, og den viktigste kommunikasjonsformen dem imellom er lukt. De markerer utvalgte plasser med urin, avføring og sekreter fra analkjertlene. Oterlort skal ha en særegen lukt som ofte beskrives som søtlig.

Utbredelse og systematikk

Det finnes 13 arter av otere, som igjen er inndelt i 6 slekter. Disse er utbredt på alle kontinenter, bortsett fra Australia og Antarktis. Europeisk oter er den eneste arten som finnes i Norge.

Bevaringsstatus og trusler

På rødlisten til den internasjonale naturvernunionen (IUCN), er det kun den nordamerikanske elveoteren som regnes for å være livskraftig, mens fire av artene er sterk truet. Som vannlevende er otere spesielt sårbare for forurensning og at leveområdene blir ødelagt av demninger og andre konstruksjoner (habitatødeleggelse). De er også utsatt for å gå i fangstredskaper både i vann og på land. Historisk sett har otere blitt fanget i stor skala for sin tette pels. I senere år har det vært en betraktelig ulovlig omsetning av levende otere på det asiatiske kjæledyrmarkedet.

Systematikk

Systematikken følger Artsdatabankens inndeling (2024).

Les mer i Store norske leksikon

• 
  Dette er en elveoter i Yellowstone nasjonalpark i USA. Otere har ører, øyne og nesebor plassert øverst på det flate hodet; en tilpasning til å kunne høre, se og lukte under svømming.
• 
• 
• 

Faktaboks

Vitenskapelig navn

Lutrinae

Artsdatabanken-ID

48066

Kommentarer