sentralperspektiv – Store norske leksikon (original) (raw)
Maria bebudelse, tempera og bladgull på treplate, 19,1 × 31,4 cm, malt av Sandro Botticelli i cirka 1485–1492. Rommet som Maria og engelen Gabriel befinner seg i, er delt i to deler av en rekke pilarer, og disse og andre detaljer er formet etter den klassiske arkitekturens formspråk. Maleriets todimensjonale flate er konstruert med sentralperspektiv (også kalt ettpunktsperspektiv), og denne konstruksjonen skaper en illusjon av tredimensjonal dybde og romlighet. Når man følger linjene (ortogonalene) som er lagt inn i arkitekturen (pilarenes sokler og felles gesims), ser man at disse peker (konvergerer) mot et felles punkt, forsvinningspunktet, som er lagt på horisontlinjen, som i dette maleriet er sammenfallende med vinduskarmen på vinduene i rommets bakvegg.
Sentralperspektiv er en geometrisk teknikk som blir brukt til å konstruere illusjon av tredimensjonal dybde på en todimensjonal flate. Denne teknikken er aktuell i kunstformer som maleri, tegning, grafikk samt relieff. Sentralperspektiv er dessuten en komposisjonell teknikk i fotokunst, arkitektur og perspektivscene.
Faktaboks
Også kjent som
linjeperspektiv, linearperspektiv, renessanseperspektiv
Alternative betegnelser
Det finnes flere alternativer til betegnelsen sentralperspektiv, eksempelvis linjeperspektiv, linearperspektiv og renessanseperspektiv. Men alle betegnelser dreier seg om at virkning av romlig dybde i et bilde som er konstruert med sentralperspektiv, skyldes en kombinasjon av faktiske og tenkte linjer som møtes i et felles punkt. Et sentralperspektiv er derfor et perspektiv med ett forsvinningspunkt.
Nøkkelbegreper
Billedplan
I figurative bilder gir sentralperspektiv betrakteren inntrykk av å se gjennom et vindu, kalt vindusprinsippet. Man tenker seg at «glassflaten i vinduet», det vil si billedplanet, utgjør et vertikalplan som er identisk med bildets fysiske og todimensjonale flate. De figurene og gjenstandene som motivet omfatter, blir avbildet (overført) på bildeplanet.
Horisontlinje
I et figurativt bilde oppstår det en vannrett linje, kalt horisontlinje. Horisontlinjen representerer synsranden eller grenselinjen mellom himmel og jord. Horisontlinjen er særlig tydelig i fremstillingen av et landskap (landskapsmaleri).
I bilder som mangler utsyn mot en fjern bakgrunn, som i gjengivelsen av et interiør, blir det lagt inn en vannrett linje, for eksempel i form av et møbel, en vinduskarm eller lignende. En slik hjelpelinje representerer horisontlinjen.
Forsvinningspunkt
Barnedåp i Tanum kirke, olje på lerret, 110,8 × 143 cm, malt av Harriet Backer i 1892. Maleren har bygget inn komposisjonens grunnleggende linjer som løper (kongruerer) mot samme punkt i området der kvinnen bærer barnet rett utenfor kirkedøren. Backer har gjort komposisjonen asymmetrisk og har lagt forsvinningspunktet et stykke til venstre for horisontlinjens midtpunkt. Christian Krohg og Edvard Munch benyttet ofte samme type asymmetriske sentralperspektiv med forsvinningspunkt plassert ut mot motivets ytterkant, til venstre eller høyre for horisontlinjens midtpunkt.
I et bilde med sentralperspektiv nærmer (konvergerer) alle fluktlinjer (ortogonaler) seg hverandre og samles i et felles punkt, kalt forsvinningspunkt. Forsvinningspunktet ligger på horisontlinjen. Forsvinningspunktet kan være midtstilt på horisontlinjen, men kan også være plassert asymmetrisk til en av sidene.
Forkortning
Allé i Middelharnis, olje på lerret, 103,5 × 141 cm, malt av Meindert Hobbema i 1689. Dette maleriet har lav horisontlinje (synsranden, møtet mellom himmel og jord). Alleen løper raskt inn mot byen i bakgrunnen, som her danner forsvinningspunktet på horisontlinjen. Som konsekvens av illusjonen av dybde innover mot horisonten blir trær, bygninger og mennesker forminsket, kalt forkortning (blir mindre jo lengre fra forgrunnen alt befinner seg, legg merke til menneskene på veien). Malere som Hobbema baserte seg mer på observasjon og erfaring enn på teori når det gjaldt perspektiviske konstruksjoner. Fargene blir lysere mot horisonten, noe som er et empirisk fenomen som alle kan oppleve, kalt luftperspektiv. Trærne danner silhuetter mot bakgrunnen og danner kontraster, og disse kontrastene utgjør former som til dels dekker hverandre (kalt overlappingsperspektiv).
Illusjon av avstand mellom betrakter og de deler av motivet som ligger langt borte, blir oppnådd ved forkortning (forminskning). Det innebærer at figurer og gjenstander blir fremstilt mindre og mindre jo nærmere de befinner seg horisontlinjen.
Historikk
Sentralperspektiv ble etablert som teknikk i renessansen.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
Aspeggen, Jon (1998). Perspektivtegning – i billedkunst og arkitektur. Oslo: Abstrakt forlag
Descargues, Pierre (1982). Perspective. History, Evolution, Techniques. New York: Van Nostrand Reinhold
Gill, Robert W. (1974). Basic Perspective. London: Thames & Hudson
Kemp, Martin (2011). The Science of Art. Optical Themes in Western Art from Brunelleschi to Seurat. New Haven: Yale University Press
Montague, John (2013). Basic Perspective Drawing. A Visual Approach. Hoboken, New Jersey: John Wiley & Sons Inc.
Kanoer, olje på lerret, 88,9 × 116,2 cm, malt av Gustave Caillebotte i 1877. Elvens bredder danner et sentralperspektiv, men de flatbunnede kanoene er på modernistisk vis trukket helt frem mot billedplanet, og det er benyttet forkortninger. Motivet er på impresjonistisk vis beskåret for å gi virkning av umiddelbarhet og øyeblikksskildring (som i et fotografi), blant annet kanoen ytterst til høyre. Motivet er fra Yerres, en sideelv til Seinen.
Boulevard Montmartre om natten, Paris, olje på lerret, malt av Camille Pissarro i 1897. Motivet er betraktet ovenfra, fra et vindu i en leilighet, og sentralperspektivet er definert av diagonale linjer (fortau, trær, tak) som danner trekanter, og disse møtes i et sentralt punkt i dybden, noe asymmetrisk plassert på horisontlinjen. Motivet er behandlet som fire trekanter: gate og fortauer, bygningenes sammenhengende fasader på høyre og venstre side, pluss himmel.
Utkast til teaterdekorasjon, tegning på papir fra cirka 1700–1750, muligens utført av Marco Ricci for Queens Theatre i Haymarket i London. Søylererekkene til høyre og venstre danner et system av konvergerende linjer som etablerer et sentralperspektiv.