tidligmusikk – Store norske leksikon (original) (raw)
Tidligmusikk er et felt av musikere, sangere og ensembler som fremfører eldre musikk på originalinstrumenter (eller helst kopier av disse) og med en historisk informert praksis som streber etter en mer autentisk spillemåte.
Begrepet ble opprinnelig brukt om musikk fra de eldste epokene av den nedtegnede europeiske kunstmusikken, fra senmiddelalderen til renessansens slutt om lag 1600, men bevegelsen fikk et bredt gjennombrudd ved ensembler som fremførte verker fra barokken og wienerklassisismen (1600–1800). Senere har ideene om en historisk informert spillemåte blitt videreført til romantikkens musikk (1800-tallet).
En historisk informert spillemåte innebærer som regel et klangbilde som er basert på færre musikere enn i et stort moderne symfoniorkester, med strykere med strenger av naturmateriale og andre instrumenttyper fra epoken. En slik spillemåte innebærer ofte andre måter å frasere på, et raskere tempo og kanskje en mer markant aksentuering av rytmen.
Bevegelsen skjøt for alvor fart på 1960- og 1970-tallet med etableringen av en rekke ensembler i mange land. I Norge kom ensemblet Pro Musica Antiqua Oslo ved Kjell Mørk Karlsen og Hans Olav Gorset i 1969 og koret Grex Vocalis ved Carl Høgset i 1971. Siden er det etablert flere ensembler.
Den norske betegnelsen tidligmusikk samsvarer med det engelske early music og det tyske alte musik.
Bakgrunn
Overgangen til den galante stilen og wienerklassisismen på 1700-tallet førte til at eldre musikk forsvant fra repertoaret og havnet i arkivene. Men i romantikken kom en økende interesse for eldre musikk, særlig Johann Sebastian Bach og Georg Friedrich Händel.
Berømt er fremførelsen av Matteuspasjonen av Bach i Berlin i 1829, organisert og ledet av Felix Mendelssohn-Bartholdy. Händels oratorier ble på 1800-tallet i økende grad oppført av korforeninger. Det tyske Bach-Gesellschaft begynte å utgi Bachs musikk fra 1850 og det tilsvarende Händel-Gesellschaft fra 1858.
Oppsetningen av Händels opera Rodelinda på initiativ av kunsthistorikeren Oskar Hagen ved universitetet i Göttingen i 1920 ble foranledningen til en årlig festival og en omfattende Händel-renessanse som spredde seg til mange land i mellomkrigstiden.
På 1900-tallet fikk edisjonsarbeidet et bedre vitenskapelig fundament. Kammerorkestre, som var bedre tilpasset tidligere tiders musikk, ble etablert, som Paul Sachers Basler Kammerorchester i 1926 og Boyd Neel Orchestra i London i 1932.
Historikk
Etter andre verdenskrig kom en ny giv, særlig i Tyskland, med etablering av kammerorkestre og -kor. Plateselskapet Archiv Produktion, etablert i 1949 som en label for Deutsche Grammophon, spesialiserte seg på tidligmusikk. Den omfattende markeringen av Bach-minneåret i 1950 bidro til å styrke interessen for barokkmusikk.
Det kom en dreining mot historisk informerte fremførelser i dette repertoaret, blant annet ved pionerene Nikolaus og Alice Harnoncourt i Wien. I Storbritannia var Alfred Deller en pioner innenfor faget kontratenor, med roller i oratorier og operaer som i eldre tider hadde tilhørt kastratsangerne.
Denne dreiningen kan sees som en motbevegelse mot fremførelser som gjorde store inngrep i partiturene, og som ikke tok hensyn til verken komponistens intensjoner eller de kunstneriske og materielle betingelsene som komponisten levde under.
I 1960-årene lagde briten Raymond Leppard utgaver av Claudio Monteverdi og Francesco Cavallis operaer, med blant annet fremførelser av Poppeas kroning i Glyndebourne i 1962. Kammerorkesteret Academy of St Martin in the Fields, som spilte på moderne instrumenter, viste at det fantes et stort publikum for musikk fra før 1800 gjennom sine turneer og plateinnspillinger.
Av stor betydning for bevegelsen i Storbritannia var blokkfløytisten David Munrow og cembalisten Christopher Hogwood med etableringen av ensemblet Early Music Consort i 1967. De hentet frem igjen musikk fra middelalderen og renessansen, og deres bruk av slik musikk i historiske TV-serier bidro sterkt til å øke interessen. En omfattende etablering av tidligmusikkensembler fulgte.
Bevegelsen har ført til at et stort antall verker fra før 1750 er hentet ut av arkivene og gjeninnført på repertoaret.
Noen ensembler og kor – internasjonalt
Navn | Grunnleggere | År |
---|---|---|
Basler Kammerorchester | Paul Sacher | 1926− |
Boyd Neel Orchestra | Boyd Neel | 1932– |
Münchener Bach-Chor | Wilhelm Kamlah | 1945− |
Stuttgarter Kammerorchester | Karl Münchinger | 1945− |
Deller Consort | Alfred Deller | 1948– |
English Chamber Orchestra | Lawrence Leonard og Arnold Goldsbrough | 1948− |
I Virtuosi di Roma | Renato Fasano | 1950−1979 |
I musici | Felix Ayo | 1951− |
Ars Rediviva | Milan Munclinger og Viktorie Švihlíková | 1951− |
Zagrebsolistene | Antonio Janigro og Dragutin Hrdjok | 1953− |
Concentus Musicus Wien | Nikolaus og Alice Harnoncourt | 1954− |
Cappella Coloniensis | August Wenzinger | 1954- |
Musica Reservata | Michael Morrow og John Beckett | 1955– |
Lucerne Festival Strings | Wolfgang Schneiderhan og Rudolf Baumgartner | 1956− |
I solisti veneti | Claudio Scimone | 1959− |
Academy of St Martin in the Fields | Neville Marriner og John Churchill | 1959− |
Monteverdi Choir | John Eliot Gardiner | 1964− |
La Grande Écurie et la Chambre du Roy | Jean-Claude Malgoire | 1966− |
Early Music Consort | Christopher Hogwood og David Munrow | 1967–1976 |
The King’s Singers | – | 1968– |
Collegium Vocale Gent | Philippe Herreweghe | 1970− |
La Petite Bande | Sigiswald Kuijken | 1972− |
The English Concert | Trevor Pinnock | 1972− |
The Tallis Scholars | Peter Phillips | 1973− |
Musica Antiqua Köln | Reinhard Goebel | 1973–2006 |
The Academy of Ancient Music | Christopher Hogwood | 1973− |
Taverner Choir, Consort and Players | Andrew Parrott | 1973− |
Hespèrion XXI | Jordi Savall | 1974− |
La Chapelle Royale | Philippe Herreweghe | 1977− |
English Baroque Soloists | John Eliot Gardiner | 1977− |
London Classical Players | Roger Norrington | 1978–1997 |
Les Arts Florissants | William Christie | 1979− |
The Sixteeen | Harry Christophers | 1979− |
The Hanover Band | Caroline Brown | 1980− |
The King’s Consort | Robert King | 1980− |
Det attende århundres orkester | Frans Brüggen | 1981− |
Akademie für Alte Musik Berlin | – | 1982− |
Les Musiciens du Louvre | Marc Minkowski | 1982− |
Concerto Italiano | Rinaldo Alessandrini | 1984− |
Il Giardino Armonico | Giovanni Antonini og Luca Pianca | 1985− |
Orchestra of the Age of Enlightenment | – | 1986− |
Freiburger Barockorchester | – | 1987− |
Europa Galante | Fabio Biondi | 1990− |
Concerto Copenhagen | – | 1991− |
Il Complesso Barocco | Alan Curtis | 1992− |
Orfeo 55 | Nathalie Stutzmann | 2009– |
Noen ensembler og kor – Norge
Navn | Grunnleggere | År |
---|---|---|
Pro Musica Antiqua Oslo | Kjell Mørk Karlsen og Hans Olav Gorset | 1969– |
Grex Vocalis | Carl Høgset | 1971– |
Det Norske Kammerorkester | Terje Tønnesen | 1977– |
Norsk Barokkorkester | – | 1988–2017 |
Barokkanerne | – | 1989– |
Stavanger Symfoniorkester: Eldre musikk | Frans Brüggen | 1990–2016 |
Bergen Barokk | Frode Thorsen og Hans Knut Sveen | 1994– |
Barokksolistene | Bjarte Eike | 2005– |
Orkester Nord | Martin Wåhlberg og Erik Skanke Høsøyen | 2009– |
Vox Nidrosiensis | – | 2014– |
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Haskell, Harry (1996): The Early Music Revival. A History. Ny utgave. Dover Publications. ISBN 978-0486291628