verneområder – Store norske leksikon (original) (raw)
Røstøyan landskapsvernområde ytterst i Lofoten. Innenfor landskapsvernområdet ligger også Nykan naturreservat (de høye øyene). Området har dyrelivsfredning, og regnes som svært viktig for sjøfugl. Området ble vernet i 2002 og dekker også dekar sjøareal. I 2011 fikk begge områdene status som Ramsarområder. Det vil si at de er valgt ut som internasjonalt viktige våtmarksområder.
Hule eiker er beskyttet som utvalgt naturtyper etter Naturmangfoldsloven, fordi slike særegne habitat er særlig viktig for biologisk mangfold i Norge.
Verneområder er områder der myndighetene har bestemt at naturen skal vernes mot inngrep eller forstyrrelser. Ulike regler gjelder for de forskjellige typene verneområder som nasjonalparker, landskapsvernområder og naturreservater.
Faktaboks
Også kjent som
områdevern, verna natur, beskytta områder, på engelsk protected areas
Verneområdene sikrer sårbare og truede naturtyper og biologisk mangfold, hegner om steds- og regiontypiske naturområder og bevarer områder med internasjonale og nasjonale verneverdier. I tillegg er de mange verneområdene der ferdsel er tillatt, viktige rekreasjonsområder for mennesker og bidrar på den måten til trivsel, økt livskvalitet og bedre helse.
Regjeringen og Stortinget legger rammene for vern av natur i Norge. Ansvar for gjennomføring av vernearbeidet ligger hos Miljødirektoratet, fylkesmennene og Sysselmannen på Svalbard. Disse instansene arbeider med utgangspunkt i naturmangfoldloven og Svalbardmiljøloven.
Totalt er det nå over 3000 verneområder i Norge. De fleste ligger på fastlandet, noen på Svalbard, ett på Jan Mayen og noen få av nyere dato gjelder marint vern. De siste årene er det også opprettet flere store nasjonalparker som omfatter skjærgårdsområder med mye sjøareal, som for eksempel Ytre Hvaler, Færder, Jomfruland og Raet.
Slik vernes områder i dag
Grafen viser vernet landareal i Norge pr 2019 fordelt på disse vernekategoriene: naturreservater, nasjonalparker, landskapsvernområder og annet vern etter naturmangfoldloven.
Verneområder blir opprettet etter naturmangfoldloven. For hvert enkelt verneområde, vedtas det en egen forskrift. Saksbehandlingen før et område blir formelt vernet, kalles en planprosess.
Vernearbeidet tidligere
Ti år før verdens første nasjonalpark ble opprettet, ble Baneheia naturpark etablert i 1862, etter vedtak i Kristiansand bystyre. Det var av verdens første naturfredede områder og Norges første offentlige naturvernområde. På nasjonalt nivå vedtok Stortinget for første gang vern av naturområder i 1884 ved å frede «Laurvig bøgeskov», bøkeskogen i Larvik. I 1910 fikk Norge sin første «Lov om naturfredning». Den var en fredningslov som åpnet for fredning av enkeltobjekter (naturminner) som fosser, store, gamle trær og jettegryter, men som ikke åpnet for områdevern. Vår første naturvernlov kom i 1954, og den gav hjemmel for områdevern. Naturvernloven av 1954 ble fornyet i 1970, og de aller fleste vernevedtak er fattet etter naturvernloven av 1970.
Norges første nasjonalpark, Rondane nasjonalpark, ble opprettet i 1962. I 1963 fulgte Børgefjell nasjonalpark. I 1964 leverte Statens Naturvernråd en nasjonalparkutredning med forslag til 16 nasjonalparker. Fram til 1975 handlet vernet likevel mest om fredning av enkeltobjekter, særlig i form av naturminner, som gamle trær og arter.
Vernekategorier
Tidligere ble det benyttet enda flere verneformer. Eksempler på dette er de ovennevnte naturminner, områder hvor arter ble fredet og biotopvern etter viltloven. Disse er vedtatt etter naturvernloven av 1970 og gjelder fortsatt. Ved eventuelle utvidelser av eldre vernearealer og revisjoner av verneforskriftene, vil disse bli vedtatt etter naturmangfoldloven av 2009 og tilpasset de verneformene som gjelder der. I dag vernes natur etter et sett kategorier. Hvilken kategori avgjøres av hva som skal vernes, hvor det befinner seg og hvor strengt vern en vil ha. Vernekategoriene er nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat, biotopvernområde og marint verneområde (kun sjøareal).
Naturreservater
Naturreservat er den strengeste formen for områdevern etter naturmangfoldloven.
Dette er et område som inneholder truet, sjelden eller sårbar natur, representerer en bestemt naturtype, har en særlig betydning for biologisk mangfold (økologiske funksjonsområder), utgjør en spesiell geologisk forekomst, eller har særskilt naturvitenskapelig verdi.
Nasjonalparker
Leirungdalen i Jotunheimen nasjonalpark, som er et populært friluftslivsområde, med spektakulære synsinntrykk.
Nasjonalparker er store naturområder med særegne eller representative økosystemer. De kan også være landskap uten tyngre naturinngrep. Norge har nasjonalparker både på fastlandet og på Svalbard.
De store verneområdene sikrer at samspillet i naturen ikke blir forstyrret, og de er, som fastslått innledningsvis, en viktig del av arbeidet med å hindre at planter og dyr blir utryddet.
Arbeidet med å opprette nasjonalparker er forankret i St.meld. nr. 62 (1991–92) ”Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge”. Denne planen legger rammer for både nye og utvidelser av eksisterende nasjonalparker. Etter en treg start, er Nasjonalparkplanen i hovedsak gjennomført.
Landskapsvernområde
Landskapsvernområder er naturlandskap eller kulturlandskap med stor økologisk, kulturell eller opplevelsesmessig verdi. Til landskapet regnes også kulturminner som bidrar til landskapets egenart. Verneformen brukes ofte for å ta vare på kulturlandskap i aktiv bruk.
Bevaring av landskapsbildet og landskapsopplevelsen er en sentral målsetting ved opprettelse av landskapsvernområder.
Marine verneområder
Korallrev finnes over store deler av verden, men flest er registrert i Norge. Marint vern er med på å beskytte denne naturtypen som er nær trua (Norsk rødliste for naturtyper, 2018).
Marine verneområder ble innført med naturmangfoldsloven. De opprettes for å beskytte marine verneverdier, eller slike verdier som er økologiske betingelser for arter som lever på land. Kriteriene for å opprette marine verneområder er felles med kriteriene for naturreservat.
I tillegg kan marine verneområder opprettes for å bevare særegne eller representative økosystemer uten tyngre naturinngrep. De kan også opprettes for å bevare økologiske funksjonsområder for en eller flere arter. Verneformålet kan gjelde enten sjøbunnen, vannsøylen eller overflaten, eller en kombinasjon av disse.
Det skal lages et nettverk av marine beskyttede områder. Hensikten er å ta vare på marine naturverdier og økosystemer og dekke variasjonsbredden i norsk marin natur. Arbeidet med marin verneplan er et tverrfaglig samarbeidsprosjekt mellom flere sektorer. Ved utgangen av 2022 var det opprettet 17 marine verneområder på til sammen 2390 kvadratkilometer (kun åpne sjøareal, ingen landareal).
Fylkesvise verneplaner
Da Miljøverndepartementet (i dag Klima- og miljødepartementet) ble opprettet i 1972, fikk Norge et apparat som kunne arbeide effektivt med områdevern. Fra og med 1975 ble arbeidet med fylkesvise verneplaner for de mest truede naturtypene (våtmarker, edelløvskoger, myrer og områder med sjøfuglkolonier) prioritert og satt i system over hele landet. Dette arbeidet er i all hovedsak fullført.
Skogvern
Vern av områder med produktiv skog er omtalt i egen artikkel om skogvern.
Beskytta naturområder og annet vern
I Norge har vi også andre arealbaserte virkemidler og forskrifter ut over områdevern (etter Naturmangfoldloven) for å beskytte leveområdet til bestemte dyrearter eller planter, eller ivareta viktige økosystemtjenester.
Ordningen med utvalgte naturtyper og prioriterte arter etter Naturmangfoldloven er innført for å gi disse biotopene og artene økt beskyttelse også utenom verneområder. Per 2023 er dette virkemidler som gjelder relativt få arter og naturtyper. Disse får egne handlingsplaner og forskrifter som begrenser aktivitet i utbredelsesområdet. For en rekke områder gjelder fortsatt (generell) plante- og/eller dyrelivsfredning, vedtatt før 2009.
Artsfredning gjelder fortsatt
I tillegg gjelder fortsatt forskrift om fredning av nesten 70 navngitte (truede) arter (sist endret i 2005), som inkluderer i underkant av 50 karplanter, åtte mosearter og 11 virvelløse dyr (flere insektarter av sommerfugler, biller og libeller, samt legeigle). Av disse nærmere 70 fredete artene, er likevel ikke alle truet i hht. de siste rødlistene for arter i Norge, men eksempelvis kjempevannkalv er truet i Europa, og listet i Bernkonvensjonen. Arts- eller dyrelivsfredning trenger ikke å være kombinert med områdevern, men har gjerne til formål å beskytte populasjoner av artene mot direkte skade, og begrense ferdsel, jakt eller sanking. Et eksempel på dyrelivsfredning tilknyttet et verneområde er Froan på Trøndelagskysten.
Å ivareta økologiske funksjonsområder for en eller flere arter av nasjonal forvaltningsinteresse regnes også som viktig i arealplanlegging. Typiske funksjonsområder er gyteområder, oppvekstområder, vandrings- og trekkruter, beiteområder, hiområder, myte- eller hårfellingsområder, spill- eller parringsområder og yngleområder.
I det norske registeret over beskyttede områder som er opprettet i henhold til EUs vanndirektiv, inngår eksempelvis innsjøer til drikkevann, nasjonale lakseelver og fjorder og sårbare soner i kystvann. Spesielle beskyttelsestiltak og restriksjoner på enkelte aktiviteter kan her være nødvendig.
I Norge har vi også varig vernet i alt 388 vassdrag og vassdragsområder som dekker rundt 25 prosent av nedbørfeltene våre gjennom fire verneplaner for vassdrag. Disse verneobjektene er vernet med vedtak i Stortinget, men ikke etter Naturvernloven. De vernede vassdragene har i all hovedsak blitt vernet mot større vannkraftutbygginger. Egne rikspolitiske retningslinjer for verna vassdrag gir likevel begrensninger til inngrep i vassdragsbeltet (inntil 100 meters bredde ut fra vannstrengen). Retningslinjene gjelder også andre deler av nedbørfeltet der det er dokumenterte verneverdier.
Internasjonalt
Fjellblomst i øvre deler av kjerneområdet som er foreslått til Giant Panda nasjonalpark, som kinesiske myndigheter jobber for å etablere etter IUCN kriterier. Baoxing, vestre deler av Sichuan i Kina, hvor panda har sitt naturlige utbredelsesområde.
Den internasjonale naturvernunionen (IUCN) utarbeider internasjonale kriterier (kategorier) for vern av natur, inkludert beskrivelser av hva det internasjonale samfunn tillater i såvel nasjonalparker, naturreservater som landskapsvernområder. Også for norske verneområder kan man finne hvilken IUCN-kategori de tilhører. En rekke verneområder i Norge er både vernet etter norsk lovgiving og omfattes av internasjonale verneforpliktelser. Et eksempel er våtmarksormåder, som omfattes av Ramsar-konvensjonen.
I flere land har man vernet nasjonalparker som likevel ikke innfrir IUCN sine kriterier, for eksempel dersom det tillates for mye menneskelig aktivitet innenfor et verneområde. I Kina har det blitt opprettet nye, store IUCN nasjonalparker, blant annet Giant Panda nasjonalpark med kjerneområde i Sichuan som åpnet i 2020.
Naturavtalen i FN
I desember 2022 ble medlemslandene i Konvensjonen for biologisk mangfold (under FN) enige om en ny naturavtale på naturtoppmøtet i Montreal (COP 15). Norge hadde en sentral rolle i forhandlingene, som pådriver for en ambisiøs avtale. Avtaleteksten innebærer at minst 30 prosent av land og hav på jorden skal bevares innen 2030, har konkrete mål om restaurering av naturområder og sier at all natur skal forvaltes bærekraftig (arealnøytralitet). Formålet er å reversere tapet av naturmangfold og snu naturkrisen. FNs naturpanel definerer verneområder som et tydelig avgrenset geografisk område, med juridiske eller andre effektive tiltak for å bevare natur med tilhørende økosystemtjenster over tid. Også Norge får betydelige utfordringer og behov for større samfunnsendringer for å styrke naturhensyn og få vernet vesentlig større områder enn tidligere.
EUs Natura 2000
Natura 2000 er et nettverk av naturområder i EU. Hensikten med nettverket er å sikre de mest verdifulle og truede arter og habitat (naturtyper) i Europa, som omfattes av EUs Fugledirektivet (1979) og EUs Habitatdirektiv (1992). Nettverket ble startet tidlig på 1990-tallet, og regnes som det største koordinerte nettverket av naturverneområder i verden.
Områdene som inngår i ordningen dekker rundt 18 prosent av EU-landenes landområder og mer enn 8 prosent av sjøomårdene.
Ordningen er ikke begrenset til verneområder, men forutsetter allikevel bærekraftig forvaltning av disse områdene til beste for spesifiserte arter. EU har over mange år øremerket betydelige midler gjennom LIFE-programmet til naturvern og restaurering i Natura 2000-områder. FNs naturavtale om 30 prosent vern utfordrer allikevel også EU-landene om å gjøre enda mer.