xerofytter – Store norske leksikon (original) (raw)
Spalteåpning. Bladoverflate med spalteåpning, sett ovenfra (til venstre) og snitt (til høyre).
Sukkulenter er blitt populære prydplanter, og er ofte lettstelte ettersom de kan klare seg i perioder uten vann.
Xerofytter er planter som er tilpasset tørre forhold. De har xeromorf bygning, det vil si morfologiske og anatomiske trekk som gir liten fordampning (transpirasjon) og derved et lavt vannforbruk. Dette gjelder bare når spalteåpningene på undersiden av bladene er lukket. Når disse er åpne og når vanntilgangen er god, har xerofyttene ofte en transpirasjon som kan sammenlignes med andre planters.
Faktaboks
Også kjent som
tørkeplanter
Hos xerofyttene er rotsystemet ofte velutviklet slik at planten får et tilstrekkelig vannopptak. Blad og unge stengler har oftest rikelig med styrkevev som hindrer disse organene fra å falle sammen ved større vanntap.
Reduksjon av transpirasjon
Et viktig trekk for å redusere transpirasjonen er at overflaten av for eksempel bladene er liten i forhold til volumet. Bladene er oftest små og faste, gjerne vintergrønne, blant annet hos bartrær og mange lyngarter. Epidermis har tykkveggede celler og er overtrukket med en tykk kutikula, ofte også vokslag. Hårkledning og innsenkede spalteåpninger bidrar også til nedsatt transpirasjon.
Levevis
Ekstremt tørre forhold finnes blant annet i ørkener og på stepper. Her finner vi ofte at bladene er sterkt redusert og eventuelt omdannet til torner, mens stengelen har fotosyntese, for eksempel hos mange kaktusarter.
En spesiell type xerofytter er sukkulenter som lagrer vann i forskjellige cellevev, samtidig som de har liten transpirasjon. Blant xerofyttene finnes også planter som ikke har spesielt liten transpirasjon, men hvor de levende cellene kan tape mye vann og allikevel overleve. Typiske eksempler er lav og moser, men også noen karplanter, for eksempel kreosotbusk, Larrea divaricata, fra amerikanske ørkenstrøk.