Chaco-krigen – Store norske leksikon (original) (raw)
Chaco-krigen var en krig som ble utkjempet mellom Bolivia og Paraguay fra 1932 til 1935, etter at de to landene lenge hadde ligget i strid om suvereniteten over Nord-Chaco. Chaco-krigen er den mest omfattende og ødeleggende krigen som fant sted i Sør-Amerika på 1900-tallet, både når det gjelder tap av menneskeliv og varighet.
Bakgrunn
På 1900-tallet var det tre internasjonale væpnede konflikter i Sør-Amerika: Chaco-krigen, Falklandskrigen og grensekonflikten mellom Peru og Ecuador som blusset opp i 1941, 1981 og 1995. Over 100 ganger flere liv gikk tapt i Chaco-krigen enn i de to andre krigene.
Både Bolivia og Paraguay hadde mistet betydelige territorier i kriger på 1800-tallet, og begge landene var blant de fattigste i Sør-Amerika. Det nordlige Chaco-området var tynt befolket, og kontrollen over området hadde lenge vært omstridt. Funn av olje i området ga forventninger om at det kunne inneholde store oljeforekomster, og dette økte konfliktnivået og de to landenes interesse for det omstridte området.
Krigens forløp
Et argentinsk forsøk på voldgift slo feil i 1928, og antall væpnede sammenstøt mellom de to landene økte. Men siden ingen av landene hadde noen velutviklet militær industri eller tilgang til kysten, var det vanskelig for begge land å utruste hæren for å føre krig. Da krigen brøt ut i 1932, så Bolivia ut til å ha en militær overmakt, med bedre våpen og en befolkning som var tre ganger større enn Paraguays. Men Paraguays hær hadde bedre kjennskap til området og en bedre militær strategi og vant tidlig i krigen viktige seire hvor de bemektiget seg nok rifler og maskingevær fra de bolivianske styrkene til å utstyre sin egen hær.
Bolivias hær var preget av de store klasseforskjellene i landet, med en tysk hærsjef, spanskættede offiserer og fotsoldater fra høylandets urbefolkning, quechua og aymara, utkommandert til å forsvare et tørt lavland de ikke hadde kjennskap til, og ikke hadde noen tilknytning til. Paraguays hær hadde mindre klasseskiller mellom offiserer og fotsoldater og besto i stor grad av mestiser.
Paraguay hadde også et overtak når det gjaldt forsyningslinjer. De hadde en jernbanelinje inn i Chaco-området, mens den bolivianske hæren måtte frakte forsyningene inn til krigsområdet via dårlig vedlikeholdte grusveier. Paraguay kunne også gjøre bruk av marinen, som hadde adgang til området via Paraguay-elven, mens Bolivia på den annen side hadde det mest slagkraftige flyvåpenet.
Mot slutten av 1934 hadde Paraguay fått et tydelig overtak og tok gradvis kontroll over stadig større deler av området. Etter en våpenhvile 12. juni 1935 ble det sluttet endelig fred 21. juli 1938, og Paraguay fikk da tre fjerdedeler av det omstridte området, mens Bolivia fikk en havn ved Paraguay-elven.
Krigens konsekvenser
Over 100 000 soldater og rundt 70 000 sivile mistet livet i krigen. I tillegg til krigshandlingene døde mange av malaria og vannmangel. Ødeleggelsene og utgiftene til krigføringen brakte begge landene på randen til økonomisk kollaps. I Bolivia førte nederlaget til økt mistillit til landets tradisjonelle elite og anses for å være en medvirkende årsak til revolusjonen i 1952.
Det skulle gå 77 år før man gjorde nye oljefunn i området. Men i 2012 ble det gjort viktige oljefunn på Paraguays territorium, mens Bolivia nå utvinner betydelige mengder gass på sin del av området.