Duke Ellington – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Duke Ellington

født Edward Kennedy Ellington

Født

29. april 1899, Washington, D.C., USA

Død

24. mai 1974, New York City, New York, USA

Duke Ellington var en amerikansk jazzpianist, komponist, arrangør og orkesterleder. Ellington er et av jazzhistoriens viktigste navn og en av 1900-tallets store musikkpersonligheter, uavhengig av sjanger eller stilart.

Han er blant jazzhistoriens mest innflytelsesrike arrangører og hans ledelse av og arrangementer for storband fra 1920-tallet har hatt stor påvirkning på storbandsjangeren.

Musikalsk stil

Som pianist var Ellington preget av den såkalte «stride»-stilen, som var populær i 1920-årenes New York, men han fremtrådte bare sjelden selv som solist med orkesteret. Det ble ofte sagt at Ellington var pianist, men orkesteret var hans egentlige instrument. Som orkestrator var han hele sitt liv en foregangsfigur innen jazzen. Han var en mester i å utnytte jazzorkesterets klangmuligheter og var svært tidlig ute i jazzsammenheng å arrangere musikk med klanglig fokus. Dette gjorde han blant annet ved å skrive for uvanlige instrumentkombinasjoner og bruke mutes hos messingblåserne. I motsetning til datidens norm valgte ikke Ellington ut sine musikere kun basert på solistisk evne, men også deres individuelle klang og stil, og svært mye av hans musikk var som følge bygd opp omkring en spesiell solist innen orkesteret.

Ellington var også blant de første som brøt med jazzens tradisjonelle 32-takters jazzmelodier fra standardtradisjonen. Han var tidlig ute med å inkorporere 12-takters bluesskjemaer i musikken, og allerede i 1930-årene skrev han stykker som strakk seg ut over det tradisjonelle 32-takters AABA-formatet. Hans første helt store verk var suiten Black, Brown and Beige, som ble urfremført i Carnegie Hall i 1943. Flere store verk fulgte, blant andre Liberian Suite, Suite Thursday, Peer Gynt Suite, Harlem og New-World-a-Comin'. Mot slutten av 1960-årene skrev han tre kirkekonserter for orkesteret og sangsolister.

Karriere

Som orkesterleder

Ellington dannet sitt første orkester under navnet The Washingtonians i 1923. Utover i 1920-årene utvidet han ensemblet fra seks til ti medlemmer og fikk noe av et gjennombrudd ved sitt engasjement i 1927 på The Cotton Club i New York. Gjennom plater og radiosendinger ble orkesteret kjent over hele USA og allerede den gang akseptert som et av jazzens beste ensembler. På denne tiden ble orkesteret kjent for sin «jungle style», blant annet på grunn av messingblåsernes flittige bruk av ulike former for sordiner (muter), noe som siden har preget orkesterets musikk. Ellingtons residens på The Cotton Club og deres musikalske stil, som tok inspirasjon fra New Orleans-stilen og afrikansk-amerikansk kultur, ble en del av Harlem-renessansen.

I 1930-årene utvidet Ellington orkesteret opp mot det antallet som var vanlig i datidens storband, 14–15 musikere. Det var på turné over hele USA og to ganger i Europa, deriblant i Norge i 1939. I første halvdel av 1950-årene, med dårlige tider for storbandmusikk, dalte populariteten noe. Vendepunktet kom ved jazzfestivalen i Newport i 1956, der orkesteret vakte sensasjon, blant annet gjennom en legendarisk solo av tenorsaksofonisten Paul Gonsalves. Fra da av var Ellingtons karriere en triumfferd, med stadige turneer og utsolgte konserter over store deler av verden.

I mindre besetninger

I 1950- og 1960-årene, etter storbandets storhetstid, ble Ellington stadig mer aktuell som pianist i mindre besetninger. Han spilte inn en rekke album med flere kjente navn som John Coltrane, Coleman Hawkins, Charles Mingus og Max Roach. Med de to sistnevnte utga han det ikoniske albumet «Money Jungle» i 1963.

Sentrale musikere i Ellingtons orkester

Første del av 1940-årene betegnes ofte som et høydepunkt i Ellingtons musikk, ikke minst på grunn av tre nye musikere: bassisten Jimmy Blanton, tenorsaksofonisten Ben Webster og mannen som frem til sin død i 1967 skulle bli Ellingtons høyre hånd, komponisten, arrangøren og pianisten Billy Strayhorn.

Et særpreg ved Ellingtons orkester var stabiliteten blant musikerne. Barytonaksofonisten Harry Carney var med fra 1927 til 1974, altsaksofonisten Johnny Hodges årene 1928–1951 og 1955–1970, klarinettisten Barney Bigard i årene 1928–1942, tenorsaksofonisten Paul Gonsalves i årene 1950–1973 og trompetisten Cootie Williams i årene 1929–1940 og 1962–1974.

Etter Ellingtons død fortsatte orkesteret i mange år under ledelse av hans sønn, trompetisten Mercer Ellington, men med stadig nye, yngre musikere uten et direkte forhold til den musikken som ble spilt.

Innspillinger

Ellington gjorde i løpet av sin karriere cirka 1000 plateinnspillinger (78-plater), og utgav omkring 100 album. På 1960-tallet samarbeidet Ellington på flere utgivelser med sentrale jazzmusikere som Coleman Hawkins, John Coltrane, Ella Fitzgerald, Louis Armstrong og Frank Sinatra. Orkesteret medvirket dessuten i en rekke opptak for film og fjernsyn.

Filmen On the Road with Duke Ellington kom i 1974.

Utvalgte utgivelser

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

• Dance, Stanley: The world of Duke Ellington, 1970
• Kagge, Stein: Jazzprofiler: fra Satchmo til Ola Kvernberg, 2001, 73-81, isbn 82-516-1887-8
• Lambert, E.: Duke Ellington: A listener's guide, 1999
• Lawrence, A.W.: Duke Ellington and his world: A biography, 2001, isbn 0-415-96925-5
• Nicholson, Stuart: A portrait of Duke Ellington: reminiscing in tempo, 1999
• Rattenbury, Ken: Duke Ellington: Jazz composer, 1990, isbn 0-300-04428-3
• Vail, Ken: Duke's diary, 2002, 2 b., isbn 0-8108-4118-5

Kommentarer