Harry Truman – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Harry Truman
Harry S. Truman
Uttale
trˈu:mən
Født
8. mai 1884, Lamar, Missouri, USA
Død
26. desember 1972, Kansas City, Missouri, USA
Harry S. Truman var USAs president fra 1945 til 1953. Foto fra 1947.
President Harry Truman (sittende) og visepresident Alben Barkley (stående). Bildet er tatt i 1948.
Harry Truman var en amerikansk politiker (demokrat) og USAs 33. president i perioden 1945–1953. Truman var president under slutten av andre verdenskrig og oppstarten av den kalde krigen, en svært krevende tid for USA. Truman var en lite populær president da han forlot Det hvite hus, men i dag blir han regnet som en av de beste presidentene i USAs historie, ikke minst på grunn av hans utenrikspolitiske lederskap.
Bakgrunn
Truman vokste opp i enkle kår på en gård i Missouri og hadde lite formell utdanning, men leste mye. Han forlot gården under første verdenskrig og meldte seg frivillig for den amerikanske hæren. Truman ble kaptein for et batteri som deltok i den amerikanske krigføringen i Europa, der han fikk sin første ledererfaring. Kort tid etter at han kom tilbake til USA, ble han aktiv i lokalpolitikken i Missouri. Truman ble kjent som en ærlig politiker og dyktig administrator, men han var også en del av demokratenes politiske organisasjon i delstaten. Den hadde stor makt, og var i motsetning til Truman sjøl kjent for korrupsjon og maktmisbruk.
I 1934 ble Truman valgt som senator fra Missouri og støttet opp om New Deal-politikken til Franklin D. Roosevelt. Til å begynne med ble Truman oppfattet som en løpegutt for den lokale, demokratiske bossen i Missouri. Men etter innsatsen sin i kampen mot korrupsjon i forbindelse med militære kontrakter under andre verdenskrig ble han sett på som ærlig, pålitelig og dyktig, men også folkelig. Under valgkampen i 1944 ble visepresidenten Henry Wallace fra partiets venstreside byttet ut med den moderate og mindre kontroversielle Truman, som ble president ved Franklin D. Roosevelts død i april 1945.
Utenrikspolitiske utfordringer
Truman var temmelig uerfaren da han overtok presidentembetet og stod overfor store utfordringer, ikke minst internasjonalt. Maktpolitisk var verdenen blitt bipolar, der USA og Sovjetunionen framsto som supermakter. Truman var lite forberedt på å ta over etter Roosevelt. Spesielt i utenrikspolitikken hadde Roosevelt holdt kortene tett til brystet, og blant annet var Truman uvitende om USAs atombombe.
Etter at Tyskland kapitulerte i mai 1945, deltok Truman i juli–august under stormaktskonferansen i Potsdam. Seierherrene forberedte etterkrigsplanene for Europa, men allerede da var det gnisninger som dannet bakgrunnen for den kalde krigen. Krigen mot Japan ble avsluttet i august 1945 da Truman gav ordre om å bruke atomvåpen. Han begrunnet avgjørelsen ut fra at bruken ville påskynde slutten av krigen og dermed spare både amerikanske og japanske liv. I samtida var beslutningen lite kontroversiell, men i ettertid har den møtt kritikk på grunn av de humanitære konsekvensene og den rolla bruken av atombomba spilte i våpenkappløpet under den kalde krigen.
Trumandoktrinen
Truman (stående på podiet) taler til Kongressen 12. mars 1947 og overtaler dem til å bevilge støtte til Hellas og Tyrkia. Det er denne talen som er kjent som Trumandoktrinen.
Truman ble satt på store prøver i utenrikspolitikken da det viste seg at britene ikke lenger hadde ressurser til å opprettholde kontrollen over den østlige delen av middelhavsregionen. Hellas var truet av et venstrepolitisk opprør, og Sovjetunionen la press på Tyrkia for å utvide sin innflytelse i Middelhavet. Responsen var Trumandoktrinen, som ble offentliggjort i 1947. Doktrinen referer til Trumans tale i Kongressen for å overtale de folkevalgte til å bevilge penger, og det vedtaket som fulgte. Konkret gav doktrinen militær hjelp og annen bistand til Hellas og Tyrkia for å stryke Vestens posisjon, og lyktes med det.
Men Trumandoktrinen handlet om mer enn en regional konflikt. Doktrinen var med og staket ut retningslinjene i USAs utenrikspolitikk under den kalde krigen. Truman tok i motsetning til Roosevelt en konfronterende holdning til Sovjetunionens statsleder Josef Stalin, og i talen i Kongressen erklærte han at USA ville kjempe mot politisk undertrykking, det vil si kommunismen, overalt i verden. Politikken ble kjent som oppdemming, containment, og var hjørnesteinen i amerikanske utenrikspolitikk under den kalde krigen.
Marshallplanen og NATO
Som et ledd i oppdemmingspolitikken kom det en omfattende gjenreisningspakke, Marshallplanen, som ville stimulere økonomisk utvikling i Europa og dermed demme opp for politisk misnøye og potensiell kommunistisk innflytelse i Vest-Europa.
I 1949 ble forsvarsalliansen NATO opprettet, der Truman og USAs deltakelse var avgjørende. Men Truman satset også på internasjonalt samarbeid slik som Roosevelt. Han støttet opp under oppbyggingen av FN, og var, sammen med Sovjetunionen, med på å opprette staten Israel i 1948.
USA under Truman
Harry S. Truman
Presidentvalg
Det var ikke bare i utenrikspolitikken at Truman møtte utfordringer. I det første valget etter krigen, mellomvalget i 1946, klarte republikanerne, for første gang siden 1930, å vinne flertall i både Senatet og Representanthuset. Truman-administrasjonen hadde planlagt en gradvis overgang fra krigsøkonomi til fredsøkonomi, men da krigen med Japan sluttet brått, mistet Truman styringen med økonomien. Det var mangel på forbruksvarer, inflasjonen kom ut av kontroll, og det var uro i arbeidslivet. Truman skapte strid i egne rekker da han grep inn i streiker som han mente var skadelige for USA. Den krevende økonomiske situasjonen gikk riktignok relativt fort over. Likevel var den, sammen med demokratenes styringsslitasje og republikanernes kritikk mot Truman for ikke å være hard nok på kommunismen, med på å gi republikanerne framgang under valget.
Det regnes derfor som en politisk sensasjon at Truman mot alle odds klarte å vinne presidentvalget i 1948, og dessuten fikk med seg et flertall i begge kamrene i Kongressen. I tillegg til republikanernes kandidat, Thomas Dewey, guvernør i New York, fikk Truman konkurranse innenfor eget parti ettersom både de konservative sørstatsdemokratene og venstrefløya i partiet stilte med hver sin kandidat. Truman fikk 49,6 prosent av personstemmene (303 valgmannsstemmer), mens den republikanske kandidaten Thomas Dewey fikk 45,1 prosent (189 valgmannsstemmer). Truman vant på grunn av stryken i den politiske blokken som Roosevelt hadde bygd opp, Roosevelt-koalisjonen, og Trumans energiske valgkamp.
Reformer
Trass i valgseieren i 1948 klarte Truman bare unntaksvis å videreføre New Deal-politikken til Roosevelt. Det rådde generelt en politisk konservativ stemning i USA der republikanere og sørstatsdemokrater dominerte i Kongressen. Taft-Hartley-loven, som var rettet mot arbeiderbevegelsen, ble for eksempel vedtatt i Kongressen i 1947 etter at Truman la ned veto hele to ganger. Truman la fram et omfattende reformprogram, Fair Deal, som skulle videreutvikle velferdsstaten. Programmet omfattet blant annet en helsereform for å sikre alle amerikanere helsetjenester, men verken helsereformen eller andre reformforslag fikk støtte hos de folkevalgte. Flertallet i Kongressen ønsket en reformpause, og ikke minst, en slankere og mindre pengeslukende føderal stat. Truman fikk likevel gjennom noen viktige reformer. Rettigheter for veteranene ble kraftig utvidet (kjent som GI Bill of Rights), og Truman stod i spissen for å avskaffe rasesegregering i forsvaret (1948). Det regnes som et første steg i den langvarige kampen mot rasisme i USA i etterkrigstida.
Truman var langt heldigere med sin utenrikspolitikk. Her fikk han bukt med den isolasjonistiske opposisjonen som kom tilbake i en kortere periode etter krigen. Truman sveiset sammen demokrater og republikanere i et antikommunistisk ideologisk fellesskap som sikret Truman oppslutning om utenrikspolitikken. Politikken ble forankret i en lov om nasjonal sikkerhet i 1947 som ble grunnmuren i USAs forsvarspolitikk og påvirket sterkt USAs rolle som supermakt ellers. Loven opprettet et eget forsvarsdepartement der de tre militære grenene hæren, marinen og flyvåpenet, som Truman opprettet som egen enhet, ble samlet. Loven etablerte også et råd for nasjonal sikkerhet lagt under presidenten og et etterretningsbyrå, Central Intelligence Agency (CIA).
Truman fikk også Kongressen til å støtte opp under kostbar, vestlig integreringspolitikk som Marshallplanen og NATO, og under Berlin-krisa i 1948 var Kongressen villig til å bære kostnadene av en luftbru til Vest-Berlin som lå isolert under sovjetisk blokade. I tillegg bevilget Kongressen mye penger til forsvaret. Sjøl om Truman kuttet drastisk i forsvarsbudsjettet etter krigen (fra 43 milliarder dollar i 1944–1946 til 11 milliarder i 1947–1948), var forsvarsutgiftene rekordhøye for USA i fredstid. Truman fikk støtte for å utvikle en hydrogenbombe med håp om å få et strategisk overtak på Sovjetunionen som fikk atomvåpen i 1949. Det bidro til å intensivere våpenkappløpet under den kalde krigen.
Koreakrigen
Truman ville helst bruke penger på reformer, men med utbruddet av Koreakrigen gikk ressursene til krigen i Korea, spesielt til å ruste opp konvensjonell krigføring Det var svært viktig for Truman å komme på offensiven i Korea. Ikke bare hadde Sovjetunionen utviklet atomvåpen, delvis gjennom spionasje, men i samme år, 1949, seiret kommunistene i borgerkrigen i Kina der USA hadde støttet nasjonalistene, den tapende part.
På hjemmebanen pågikk flere spionrettssaker, blant andre mot ekteparet Rosenberg, som ble dømt til døden for atomspionasje til fordel for Sovjetunionen. I det offentlige rom hagla det med kritikk mot Truman fordi han tok for lett på kommunismen. Han gjennomførte en stor sikkerhetskontroll for å sikre at administrasjonen hans ikke var infiltrert av kommunister, men det var ikke nok til å berolige republikanerne. Senator Joe McCarthy sto i bresjen for en heksejakt på kommunister i åra under Koreakrigen, og «mccarthyismen» bidro sterkt til å undergrave tilliten til Truman og demokratene.
Trumans beslutning om å gå til krig mot Nord-Korea, som invaderte Sør-Korea i 1950, hadde bakgrunn i det spente politiske klimaet internasjonalt og internt i USA, men hang også sammen med situasjonen på bakken i Korea. Nord-Korea var nemlig i ferd med å erobre Sør-Korea, da en FN-aksjon grep inn for å hindre det. Aksjonen var initiert, ledet og for det meste betalt og bemannet av USA, der ni av ti soldater var amerikanske. Etter mye fram og tilbake på bakken endte Koreakrigen med å opprettholde status quo før krigen brøt ut.
Truman fikk i gang fredsforhandlinger i 1951, men krigen dro ut, og Truman fikk mye kritikk. Noe av misnøyen med Trumans krigsledelse skyldes uenighet mellom Truman og øverstkommanderende i Korea, general Douglas MacArthur. MacArthur ville utvide krigen til også å omfatte Kina, som hadde kommet inn på nordkoreansk side, og ville, om det ble nødvendig, bruke atomvåpen for å kaste kommunistene ut av Kina. Truman ville unngå å utvide krigen og var imot bruk av atomvåpen. Han gav derfor MacArthur sparken, noe som gjorde Truman svært upopulær ettersom MacArthur var en krigshelt fra andre verdenskrig. Våpenhvileavtalen ble først signert av Trumans etterfølger, president Dwight D. Eisenhower, i 1953.
Trumans avgang
Det 22. grunnlovstillegget som begrenser lengden på presidentperioden til to fireårsperioder eller ti år ble vedtatt i 1951, men det gjaldt ikke for president Truman. Han kunne ha stilt opp igjen i 1952, men gjorde ikke det. Trumans popularitet var svært lav i 1952, hovedsakelig på grunn av Koreakrigen eller følger av denne, for eksempel over 30 000 tapte amerikanske liv og økende inflasjon, men det var også avslørt alvorlig korrupsjon i Trumans administrasjon. Sjansene for å bli gjenvalgt var derfor små, og da Truman tapte det første primærvalget i New Hampshire, trakk han seg fra nominasjonskampen.
Truman videreførte mye av Roosevelts politikk, men kom ikke så langt med sitt eget reformprogram, Fair Deal. Truman bidro heller til å sikre og utvide reformene fra New Deal, slik som folketrygden, og dermed opprettholde et høyt føderalt aktivitetsnivå. Under Truman ble både presidentembetet og den føderale makta vis-a-vis delstatene forsterket. Utenrikspolitikken under den kalde krigen bidro sterkt til denne maktforskyvningen, ettersom konflikten mellom supermaktene krevde at USA var i konstant militær beredskap. Dette gjaldt både atomforsvar og i forhold til internasjonale brennpunkt som krevde konvensjonell, militær brannslokking, slik som i Korea.